Det sies at når man reiser til Japan, trer man inn i fremtiden. Landet har lyntog som utkonkurrer fly, roboter som utkonkurrerer mennesker, og salgs-automater som utkonkurrer kiosker. Turister over hele verden strømmer til dette isolerte landet med det svært homogene samfunnet for å oppleve en kultur som både har stått stille og beveget seg i rekordfart på en og samme tid. Japan fasinerer, og nå var det vår tur til å bli fasinert.
 |
| Bambus-skogen i Arashiyama like ved Kyoto |
Når vi landet på flyplassen i Tokyo, følte vi umiddelbart at vi var kommet til et sted med system og orden. Åsmund beskrev det som å komme til et godt fungerende akuttmottak, eller som et pit-stopp på en formel 1-bane. Alle de ansatte hadde hver sin delegerte oppgave som de utførte i rekordfart med dedikasjon og presisjon. Og før en ante ordet av det, var en avklart og kunne gå videre til neste steg. På hvert hjørne ble vi vinket videre, nesten heiet igjennom terminalbygningen. En automatisk temperaturkontroll, passkontroll og toll. Vi måtte nesten løpe igjennom. For en skulle ikke forsinke prosessen underveis. Dette fikk Kjellaug oppleve da hun fikk en vennlig påminnelse om å bevege seg et halv skritt frem til "neste i linje-streken" i immigrasjonskøen, da hun ikke umiddelbart stilte seg i riktig posisjon. Her skulle det gå fort, alle skulle stå i rette køer, og man måtte bare følge med. En skulle nesten tro en var kommet på rekruttskolen, men nei.... Vi var kommet til Japan.
Vår første utfordring ble å navigere os frem i Tokyos formidable metro-system med tungt lasset bagasje. Reisen vår nærmer seg jo slutten, og sekkene har blitt tyngre og tyngre underveis. I tillegg har vi endt opp med å kjøpe en ekstra liten trillekoffert for å fjerne vekt fra skuldrene våres og få litt bedre plass. Heldigvis reiste vi ikke i rushtrafikken. Vi hadde nemlig sett noen videoer fra metro-stoppene under rushtiden. Tokyo har nemlig egne ansatte eller "menneske-dyttere" på metro-stasjonene som har i oppgave å fysisk dytte passasjerene inn i vognene slik at alle får plass. Det var vi ikke giret på nå, så vi fant et fly som landet utenom rushtiden i byen, og dermed kom oss trygt frem til hotellet vårt uten for store utfordringer.
 |
| Oversiktskart over metroen i Tokyo |
Planen for Tokyo var å tilbringe tre dager i denne gigantiske storbyen og oppleve litt av det den hadde å by på. Her hadde Kjellaug sett litt på hva en kunne gjøre, og på rekordfart laget et innholdsrikt program for de neste dagene. Dette visste ikke Åsmund noe om på det tidspunktet. Ettersom Åsmund planlagte Taiwan, var det Kjellaug sitt ansvar å planlegge oppholdet i Japan. Så her måtte Åsmund gi slipp på all kontroll og kaste seg ut i det ukjente.
De neste dagene var ganske rolige slik av vi fikk tid til å lade batteriene til et travelt og innholdsrikt opphold i dette nye og spennende landet. Vi gjorde enkelte obligatoriske sightseeing-turer, og som ellers på reisen, tok vi oss tid til å suge til oss alle de nye inntrykkene byen hadde å by på. Åsmund fikk reist på trening og Kjellaug fikk ordnet med japansk Sim-kort. Vi fikk også ordnet med å få sendt bagasjen til neste hotell slik at vi slapp å bære på den i overfylte busser og tog. Dette er en vanlig ting å gjøre for turister her i landet. Det er billig, trygt og effektivt å sende bagasje her.
 |
| Den første dagen tok vi turen til parken; Shinjuku Gyoen, som låg like ved hotellet |
 |
| Veikrysset Shibuya i sentrum av Tokyo. Dette er verdens travleste veikryss. Tokyo er faktisk verdens største by når det kommer til folketall. Byen har hele 39 millioner innbyggere! |
Veikrysset Shibuya
"Shit! i'ts på Japansk!" Ingen grunn til panikk. Vi har nemlig en app der en kan ta bilde av de japanske tegnene og få de oversatt.
Noe av det første som vi la merke til, var hvor høflige folk var. Det var alltid "tusen takk" for hver minste ting og gjerne med et bukk. Når vi spiste middag var det vanlig at alle kokkene og servitørene ropte kon'nichiwa! (som betyr hei!) når vi kom inn dørene, og fulgte oss ut dørene og takket oss gjerne fem og seks ganger når vi gikk. Når Åsmund skulle finne et treningssenter han kunne gå på, kom han over et treningssenter på google som hadde kun fått terningkast en fra en av brukerne. Når han fikk oversatt tilbakemeldingen så viste det seg at årsaken til den dårlige tilbakemeldingen var at treneren ikke umiddelbart hadde bukket til gjesten idet hun kom til treningssenteret. Makan for en uforskammethet!
Vi som kommer fra Norge var naturligvis ikke vant til dette. I tillegg til den overdrevne høfligheten, så kunne vi som tidligere nevnt bite oss merke i den ekstreme punktligheten og ordenen det var i samfunnet. Bussene og toget kom presis på tiden, Alltid! Og alt skulle gjøres på en effektiv måte. Blant annet kunne vi bemerke oss den effektive flyten av reisende på metroen. Vi har aldri vært borti en bedre kø-kultur enn det vi kunne oppleve her. Mens man ventet på metroen, stod det tydelige kø-linjer utenfor hver vogn der folk stilte seg opp. Ingen kunne stå hvor de ville. Her skulle det være system! Og når toget eller metroen kom, stilte folk seg opp på rad og rekke og man skulle gå inn i vognen i den nøyaktige rekkefølgen man stod i køen. Det var helt utenkelig å snike. Når man først kom inn i vognen var det helt tyst. Metroen kunne være stappfull av mennesker, men ingen snakket, det var som å være på bussen i Eksingedalen, ikke en lyd. Det eneste man kunne høre var annonseringen av stoppene over lydanlegget og kanskje noen høylytte turister som ikke helt hadde fått med seg metro-kulturen enda (les: oss den første dagen i Tokyo).
På hotellet vi sov på hadde man mulighet til å prøve den japanske tradisjonen med "onsen". Opphavet stammer fra de mange varme kildene man kan finne i naturen. Men for dem som ikke bor i umiddelbar nærhet til disse, så finnes det "public baths" som erstatning. Og en slik en var det hotellet vårt. Her er det elegante varmestamper som holder en temperatur på over 40 grader. Før man kan gå ut i det glovarme vannet, må alle klærne av og man må vaske seg grundig. Det er plassert en rekke plastikk-krakker der man sitter og dusjer, gjerne med godt innsyn fra de som allerede er i varmestampen. "Onsen" er kjønnsdelt så vi fikk ikke bade sammen dessverre. På de fleste stedene vi bodde hadde de "onsen", noe som særlig badekar-elskeren Kjellaug benyttet seg flittig av. Det var litt rart noen ganger å sitte relativt nærme fremmede mennesker helt naken, og særlig uten at noen tok initiativ til en samtale. Ofte fikk man et lite nikk og et smil når en steg ut av stampen,. Det fikk holde det.
 |
| På veg ut dørene for å prøve hotellets varme kilder. Åsmund sprang fort tilbake til hotellrommet da han fant ut at han måtte være naken sammen med mange ukjente menn. For naturalisten Kjellaug, derimot, var dette ingen problem (for ordens skyld så var det ingen nakne menn i hennes badestamp). |
Hotellrommet vårt var det minste vi hadde hatt på hele reisen, men også det best utnyttete og med det mest fancy toalettet. Her i Japan er det faktisk helt vanlig å ha toalett med oppvarmet toalettsete som gjerne automatisk går opp når en åpner baderomsdøren. Her var det også rompe-skyl. med forskjellige temperatur- og- trykk-innstillinger, og toalettet skylte naturligvis ned av sel selv, helt automatisk. Kontrasten til toalettene av litt enklere standard vi tidligere har opplevd på reisen, kunne ikke ha vært større.
I folkerike Tokyo er areal en mangelvare og det japanske designet er derfor veldig areal-effektivt. Et godt eksempel på dette er bruken deres salgs-automater. Det er det samme som vi på norsk kaller for "brus-automat", bare at i Japan har det et mye større funksjon. Det er litt som om vi har nokia-telefonen og de har nyeste versjonene av Iphone. I Japan kan man ikke bare kjøpe kald drikke, men få varm barrista-kaffe, et lite måltid, is med veldig mange bisarre toppinger og smaker, undertøy, leker, godteri - ja, det aller meste man ellers ville ha funnet i en kiosk. De er plassert på alle tog og metro-stasjonene, der de største stasjonene har størst utvalgt av salgs-automater. Utover dette kan det finnes på de fleste gatehjørner og overnattingsteder. Til og med når vi sov på et eldgammelt tempel hadde de en salgs-automat der som solgte kalde drikke. Kan du se for deg en brus-automat i en gammel stavkirke i Norge?.... Men overnattingen på tempelet komme vi tilbake til. Først var det high-tech Tokyo.
Vi fikk prøve ut flere av de forskjellige automatene. Denne solgte både kaffe, kalde drikker og is.
Den siste natten i Tokyo skulle vi prøve noe nytt. Vi skulle teste ut et skikkelig kapsel-hotell! Vi fikk utlevert håndklede, tannbørste og pysj. Man låse inn alle sine eiendeler i et skap, tok en dusj og la seg i kapselen med den nye pysjen på. Men vi sov i hver våres etasje. Det var egne etasjer for menn og kvinner. For kvinne-etasjene var det en egen heis som kun kunne åpnes med et spesielt kort som de kvinnelige gjestene fikk utdelt. For første gang på reisen vår, sov vi separat. Det føltes litt merkelig å bli så tydelig separert fra hverandre, men bakgrunnen for at det er slik, er ganske trist. Det er nemlig mye seksuell trakassering i Japan. Og et av tiltakene som har blitt gjort for å løse disse problemene, har vært kjønnsegregering. Eksempelvis brukte Åsmund lang tid på å finne steder han kunne trene, fordi så mange av treningssentrene kun var for kvinner. I rush-trafikken finnes det også egne vogner for kvinner på metroen. Det er trist at det har blitt vurdert som nødvendig.
 |
| Pysjen er kommet på og Kjellaug er klar for første natt i sovekapsel |
Sovekapselen vi sov i
Vi kunne lett ha tilbragt to uker i Tokyo alene og fremdeles ikke rukket å se alt. Men for å se mangfoldet i Japan i løpet av en kort tidsperiode, måtte vi reise videre.
Neste stopp: Lake Kawaguchi ved foten av Mt Fuji. Her skulle vi tilbringe to netter på et sjarmerende lite hotell i gåavstand fra morgendagens store aktivitet. Åsmund hadde ett stort ønske for Japan, og det var å sjekke ut en av Japans mange fornøyelsesparker, og Kjellaug tok hintet. Her i Lake Kawaguchi har de nemlig noen av verdens beste berg-og-dalbaner med utsikt til landets største og mest berømte fjell. Perfekt kombinasjon! Det skulle vi prøve ut. Under oppholdet fant vi også en bortgjemt lokalt restaurant i gå avstand fra der vi bodde. Her smakte vi den aller beste maten vi hadde smakt, ikke bare i Japan, men på hele reisen! Det var grillet udon (tjukke nudler), og det smakte helt nydelig.
 |
Kjellaug på den lokale restauranten hvor vi prøvde udon
|
 |
| Maten ble stekt direkte på bordet vårt |
 |
| Den ene dagen tok vi en sykkeltur i området. Her kan en de Fuji-fjellet i horisonten. Fjellet som er en aktiv vulkan er hele 3776 meter høgt. Fjellet som står på Unescos verdensarvliste, er Japans største turistattraksjon, og hvert år prøver rundt 15 millioner mennesker å klatre opp dette fjellet. |
Planen videre var å reise til byen Kyoto. Selv om vi hadde reist i retning Kyoto da vi tok bussen fra Tokyo til Lake Kawaguchi, var det raskere å ta den samme bussen tilbake til Tokyo og sette seg på et lyntog derifra, enn det var å reise videre med buss fra der vi var nå. Det er ingen tvil om at Japan er et High-Tech samfunn som har unnfanget og videreutviklet avansert teknologi. Lyntogene kan gå i en hastighet oppimot 320 km/t og med avgang oppimot hvert femte minutt mellom de største byene. Og de planlegger at de skal gå dobbelt så fort i framtiden. For oss tog-elskere var dette en stor opplevelse.
Kyoto er en sjarmerende by med blanding av moderne arkitektur, som vi så mye av i Tokyo, og tradisjonell japansk byggestil. Sistnevnte ser man i de mange templene, slottene, borgene og shinto-helligdommene byen har å by på. På grunn av dårlig vær, fikk vi kun besøkt noen få attraksjoner. Dagsturen til hjorteparken på Nara fikk vi dessverre ikke til. Før vi kom til Japan hadde Kjellaug tatt kontakt med Åsmunds bror Mathias - som kjenner Japan godt, for å få tips. Nara var et sted han virkelig kunne anbefale, så det var synd at det ikke gikk. Hvis vi noensinne skulle komme tilbake, står det øverst på ønskelisten.
Og Kyoto vil vi også gjerne se igjen. Byen gir en "småby"-følelse etter å ha vært i Tokyo, selv om et fort google-søk kunne avsløre at Kyoto faktisk er en millionby med 1,6 millioner innbyggere. Rart hvordan det kunne føles lite. Like ved hotellet vårt var det en gågate under tak med godt utvalgt av butikker, restauranter og barer. Her spiste vi alle måltidene våres i Kyoto og det var her vi virkelig ble presentert for overdådige høfligheten i det Japanske samfunnet. Vi gir dere et eksempel. Vi var ferdig med å spise, hadde betalt for maten, og var på vei ut. Både kokken og servitøren kommer så ut, og kokken holder døren åpen for oss og bukker dypt når vi har gått forbi. I løpet av de 10 sekundene har de rukket å si "Arigato Gozaimasu" (som betyr tusen takk) minst 3 ganger, og vi responderer "Arigato Gazaimasu" minst like mange ganger tilbake. Når vi snur oss står både kokken og servitøren å bukker til oss mens vi vandrer bortover gaten. Om man kommer til Japan uten å kunne et ord Japansk, er det ikke mulig å reise derifra uten å ha lært seg å si "tusen takk".
 |
| Bambus-skogen i Arashiyama like ved Kyoto |
 |
| Fushimi Inari Tasiha. Dette er Kyotos viktigste Shinto-helligdom. Her finner en mange vakre oransje templer og oransje tresøyler i de grønne og vakre naturomgivelsene. Det er bare så utrolig vakkert. Shintoismen er Japans opprinnelige religion. Etter at kineserne kom til landet tok de også med seg buddhismen og konfutsianismen. Senere kom europeerne til landet og tok med seg kristendommen. I dag er det Shintoismen og buddhismen som er de største religionene. Og som på Taiwan, så mikser folk litt og mange er tilhørende flere religioner samtidig. |
En drøm Kjellaug hadde med Japan-turen, var å få til en overnatting på et tempel. Hun hadde oppsøkt flere templer i Kyoto som ifølge nettsidene deres kunne tilby overnatting, men dessverre var de ikke lenger tilgjengelig. Derfor ble det lagt en strabasiøs plan om å reise opp til en fjell-landsby fire timer unna til et tempel hun fant på booking. For å komme oss dit skulle vi ta fire forskjellige tog, en metro, en kabelbane og en buss. Åsmund hadde ikke noe annet valgt enn å følge etter. Det gikk heldigvis på et vis. Det vil si, fire timer ble til over seks, men vi kom frem hesblesende inn dørene en halvtime før første meditasjons-seremoni skulle finne sted.
Den buddhistiske munken som holdt seremonien, snakket først på japansk og deretter på engelsk. Men aksenten hans var så sterk at vi forsto minimalt av hva han sa. Det var noe med pusteteknikk som var viktig, og vi fulgte instruksene så godt vi kunne. 40 minutter med meditasjon gikk overraskende fort. Deretter ble det servert spennende vegetarmat i mange små skåler. Vi satt på puter på gulvet mens bordet var bare noen centimeter over gulvet. Etter et godt måltid var det siste runde med "onsen" for Japan-oppholdet. Det var også her utenfor garderoben at vi kunne finne en brus-automat, noe som stod i stor kontrast til den ellers så gamle og ærbødige byggestilen. Kvelden ble avsluttet ved at vi prøvde å meditere litt selv også før vi sluknet på mattene på gulvet.
 |
| Vel fremme på Ren'gejo in Temple hvor vi skulle tilbringe en natt |
 |
| Ved tempelet hadde de mange japanske Koi-fisker |
 |
| Snart klar for meditasjonsrunde nummer to |
 |
| Rommet vårt på tempelet. Vi måtte sove på gulvet, men det synes vi var kult. Ellers var tempelet ganske moderne, både med brus-maskin og toalett med automatisk rompe-skyller. |
Klokken 06.00 neste morgen var det en ny seremoni med meditasjon. Denne gangen forsto vi nesten alt munken sa. Vi tror ikke aksenten hans hadde blitt mer forståelig i løpet av natten, men det var nok oss som hadde en helt annet ro og konsentrasjon enn da vi kom. Etter en enkel frokost forlot vi tempelet lett til sinns, og startet på veien til Osaka. Denne gangen var det bare buss, kabelbane, to tog og en metro, så det var pieace of cake.
 |
| Det ble en lang reise for å komme til og fra tempelet. Totalt tok vi seks tog, to kabelbaner, en buss, en taxi og to undergrunnsbaner disse to dagene. Litt overveldende for den urbane Kjellaug, men en vanlig hverdag for Åsmund som i sin ungdom ukentlig måtte pendle mellom Eksingedalen og Voss. |
Vår nest siste dag i Japan ble brukt til å lære om landets brutale fortid. Turen gikk til millionbyen Hiroshima litt lenger sør i landet. Selv om avstanden tilsvarte omtrent det samme som Bergen - Egersund, tok det oss bare halvannen time med lyntoget Shinkansen- alt for kort tid til å mentalt forberede oss på den emosjonelle reisen vi hadde fremfor oss. Men på veien fikk vi satt oss litt inn i historien til Japan, noe som var svært relevant med tanke på dagens program. Japans historie går langt tilbake i tid, og den inneholder en rekke detaljer noe som kan gjøre den litt komplisert. Vi tar derfor bare å nevner de viktigste momentene av den tidligere historien, og fokuserer mer på det som skjedde rundt 2. verdenskrig.
De aller første bosetningene i landet fant sted for trolig rundt 100 000 år siden. Mange år senere (rundt år 300-500 e.Kr.) ble landet befolket av et voksende antall mennesker som kom fra Kina og delvis også Korea, og landet ble i stor grad påvirket av kinesisk kunst, kultur og religion i århundrene som fulgte.
Omtrent på denne tiden oppstod de første keiserdømmene i landet. I følge sagnet kom Japans første keiser, Jimmu Tenno, som var etterkommer av solguden, ned fra gudenes verden til det som i dag er Japan. Siden den gang har landet vært styrt av en keiser med ulik grad av makt. I starten hadde keiseren all makt, men etter langvarige borgerkriger i middelalderen kom samuraiene, som var datidens elitesoldater, til makten, gjennom deres øverste leder; shogunen.
I de påfølgende århundrene var Japan et Shogunat hvor shogunen hadde all makt, og makten gikk i arv. Selv om shogunen var den som hersket beholdt landet sin keiser hele tiden. Men keiseren hadde på denne tiden bare en symbolsk makt. I tiden som fulgte styrte rivaliserende shoguner landet, i en tid som var preket at utallige borgerkriger. På 1600-tallet ble landet samlet til et rike, og på denne tiden bestemte den regjerende shogunen at landet skulle isoleres fullstendig fra omverdenen. Dette varte i 250 år frem til at USA med makt tvang Japan til å åpne opp igjen for omverdenen.
I år 1868 ble shogunatet opphevet og makten igjen ble sentralisert rundt keiseren og landet fikk et parlament etter mer vestlig modell. I tiden som Japan var styrt av shogunene hadde de brukt en kombinasjon av buddhisme og konfutsianisme som nasjonal ideologi. Etter at shogunen nå mistet sin makt ble Japans opprinnelige religion, shintoismen, gjort til statsreligion. Den definerte keiseren som en representant og direkte etterkommer av de japanske gudene, og keiseren ble svært mektig i tiden som fulgte. Selv om landet på denne tiden har fått et parlament, så var det keiseren som satt med den reelle makten over landet.
Denne tiden er også preget av en stor modernisering av landet. Etter flere hundrere år med isolasjon åpnet landet dørene opp for omverdenen og opplevde en voldsom industrialisering. Dette sammen med den voksende imperialismen i landet gjorde at Japan ble en av de mektigste landene i Øst-Asia. I 1895 siret Japan i den kinesisk-japanske krig, og noen år senere den russisk-japanske krig, og dermed sikret de seg herredømmet over det som i dag er Taiwan, Korea og østlige deler av Russland. Så kom den 1. verdenskrig hvor Japan stilte seg på ententemaktenes side noe som førte til at landet sikret seg de tyske delene av Kina og mange små øyer i Sørøst-Asia (som f. eks. Marshalløyene) etter at Tyskland tapte verdenskrigen.
Men ekspansjonsplanene av det Japanske solriket stoppet ikke der. Etter økonomiske nedgangstider etter børskrakket i Wall Street i 1929 fikk de ytterliggående antidemokratiske kreftene i militæret i Japan stadig større innflytelse over politikken, og de demokratiske kreftene i landet som gradvis hadde vunnet frem den siste tiden, ble svekket. De ønsket større kontroll over Kina, og i 1931 tok Japan kontroll over Mandsjuria (nordøstlige deler av Kina og Mongolia). Dette skapte fordømmelse i Folkeforbundet som Japan etter den 1. verdenskrig var blitt medlem av. Dette førte igjen til at Japan meldte seg ut av forbundet og sa opp alle avtaler om militære begrensninger. Utover 30-tallet voks de militante fascistiske bevegelsene i landet. Ytterliggående fraksjoner i militæret som ønsket at Japan, styrt av en eneveldig keiser, skulle bli den suverene stormakten i Asia, forsøkte å begå statskupp og myrdet mange av de fremtredende moderate representantene i regjeringen. Selv om de ikke lykkes med å gjennomføre statskupp, så ble de militante ekstremistenes posisjon i regjeringen styrket. Planene for ekspansjon av det japanske riket fortsatte. i 1936 undertegnet Japan antikomiternpakten noe som gjorde de alliert med de nye fascistiske regimene i Tyskland og Italia.
I juli 1937 brøt den andre kinesisk-japanske krig ut. Japan klarte raskt å okkupere store områder i Nord-Kina og sikret seg kontroll over de største byene i landet. På det meste hadde Japan kontrollen over halvparten av det kinesiske territorium. Men kineserne ville ikke overgi seg. Krigen krevde også store styrker og kostet mye penger. Militærstyret fikk da drevet igjennom en lov om nasjonal mobilisering noe som oppløste opposisjonen i Japan og gav regjeringen utstrakte fullmakter. For å stoppe våpenhjelpen Kina fikk fra vestlige lande bestemte japanerne seg for okkupere Fransk Indokina, det som i dag er Vietnam, Kambodsja og Laos. Dette førte til at forholdet til USA som hadde interesser i denne regionen, ble anspent og amerikanerne som sammen med andre allierte opprettet en handelsblokade mot Japan. Dette ble problematisk for japanerne da de sårt trengte den amerikanske oljen for å kunne fortsette krigene sine.
Krigen mellom Japan og Kina ble ekstremt blodig. Mange vil nok tenke først og fremst på alt det grusomme som skjedde i Europa når en snakker om 2. verdenskrig. Men krigen mellom Japan og Kina som også ble en del av verdenskrigen, blir ofte glemt. Tapstallene i denne krigen ble enorme. Over syv millioner soldater fra begge sider og 17 millioner sivile døde under krigens herjinger. Krigens brutalitet kom særlig til syne etter at japanerne hadde erobret byen Nanjing, datidens hovedstad i Kina. I løpet av seks uker ble 20 000- 80 000 kinesiske kvinner og jenter voldtatt av de japanske soldatene, og befolkningen ble utsatt for mange andre alvorlige krigsforbrytelser. For eksempel ble folk kokt levende, brent i hjel, begravet levende og overkjørt av stridsvogner. En antar at mellom 300 000- 400 000 sivilister og krigsfanger ble drep i denne grusomme massakren som har blitt stående som en av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under hele den andre verdenskrig.
Den amerikanske olje-embargoen mot Japan forverret forholdet mellom de to stormaktene i tiden som fulgte. Dersom Japan ikke fikk tilgang på mer olje ville de løpe tørr i løpet av få år. De la derfor planer om å invadere de britiske og nederlandske oljerike koloniene i det som i dag er Malaysia og Indonesia for å kunne skaffe seg nok råvarer. Japanerne vurderte at det var en gunstig tid å gjøre dette nå som kolonimaktene i Europa var svekket på grunn av verdenskrigen som preget kontinentet der. USA hadde også interesse og besittelse i områdene rundt det vestlige Stillehavet. Og Japan regnet med at USA ville erklære Japan krig dersom de okkuperte de aktuelle områdene i Sør-Øst-Asia.
For å avskrekke Japan i å ekspandere ytterligere, flyttet USA store deler av sin marineflåte til Stillehavet og ankret den opp ved deres marinebase på Pearl Harbor i Hawaii. I tillegg vedtok den amerikanske kongressen å kraftig utvide sin marineflåte gjennom et omfattende byggeprogram. I september 1941 dannet general Hideki Tojo en ny japansk regjering som utelukkende bestod av militære. Japanerne kuttet forhandlingene med USA, og den militære ledelsen i landet såg det nå som nødvendig å gå til angrep mot USA før de ble for store. Så den 7. desember samme åtet sjokkete Japan en hel verden ved å utføre et overraskelsesangrep mot den gigantiske amerikanske stillehavsflåten ved Pearl Harbor. Angrepet mot den amerikanske flåten førte til at 2403 amerikanere omkom og 18 av deres skip ble skadet eller tilintetgjort. Men hele 15 av disse ble senere reparert og gjort stridsdyktige igjen. Angrepet flørte til at USA og Storbritannia erklærte Japan krig, mens Tyskland og Italia støttet japanerne i deres krig mot USA. Den 2. verdenskrig var nå blitt til en global storkrig.
Japan feilvurderte stort når de valgte å gå til krig mot USA. I rekordfart bygde USA opp et gigantisk marineflåte og landets forsvar ble til det suverent største i hele verden. I tiden som fulgte tok Japan som planlagt kontroll over de britiske og nederlandske koloniene i Sør-Øst-Asia (inkludert den god beskyttede britiske flåtebasen i Singapore), samt Filipinene og Myanmar. Men etter litt begynte krigslykken å snu for japanerne, og landet begynte å tape øy for øy etter hvert som USAs stillehavsflåte voks seg større. Etter hvert som Tyskland og Italia gradvis mistet sine territorium i Europa kunne USA flytte mer resurser til krigen i Stillehavet. USA hadde også i de foregående årene, for å komme Nazi-Tyskland i forkjøpet, utviklet et nytt og kraftfullt våpen. Dette skulle snart for første gang i historien bli brukt.
--------------------------------------------------------------------------------------
Vi startet med å fylle magen på en av de mange restaurantene på togstasjonen, og fikk servert et av de beste måltidene våre på hele reisen. Åsmund spiste en saftig roastbiff, mens Kjellaug hadde en luftig omelett i ekte Japansk-stil. Vi bemerket at servitøren vår ikke hadde den overdrevne høfligheten som vi hadde opplevd tidligere, men en mer pragmatisk tilnærming til bukke og takke-kulturen. Vi undret oss om dette viste til kulturelle forskjeller mellom byene, eller om det var en ren tilfeldighet. De flyktige refleksjonene og muntre samtaletemaet om "hvilke land som har hatt den beste maten på reisen", svimlet hen når vi gikk vi mot perrongen for å ta trikken som skulle føre oss tilbake til 6. august 1945. Dagen verdens første atombombe ble sluppet over byen, og verden aldri ble den samme igjen.
"Skal dere til fred-senteret?" -spør en hyggelig, eldre japansk dame på perrongen. Hun snakket godt engelsk og smilte mot oss. Vi bekreftet, og hun fortsetter med å forklare oss hvordan vi betaler for trikken og hvor mye det kommer til å koste. Slike hyggelige møter med fremmede, betyr mye.
Vi startet med å gå igjennom "Peace Memorial Park" som ledet opp til "Peace Memorial Museum". I enden av parken sto restene av en tidligere praktfull bygning, som i sin glanstid hadde vært et landemerke for byen. Bygningen var et av få hus i sentrum som ikke ble jevnet med jorden da bomben falt. "A-bomb dome" står der som et foreviget bevis på at mennesker både har evnen til å skape noe vakkert, men også til å ødelegge.
 |
| A-Bomb dome er et av de få gjenværende bygg etter at verdens første atombombe sprengte rundt 600 meter over byen. Bygget var et av de få byggene i sentrum som ikke kollapset fullstendig. Ikke langt fra her var atombombens hyposenter. |
Parken er godt designet med flere freds-kunstverk i frodige omgivelser. Når vi har gått til enden av parken, kan vi se dem alle på linje med "A-bomb dome" bakerst. Virkelig godt gjennomført og en minnepark verdig.
 |
| Hiroshima Victims Memorial Cenotaph med utsikt til A-bomb dome |
Etter å ha gått rundt i fredsparken går vi inn på selve museet og den emosjonelle reisen er i gang. Museets oppsett er tredelt. Første del viser ødeleggelsen av byen med bilder, gjenstander og en animert film. Andre del handler om den menneskelige lidelsen til de som døde og de som overlevde. Siste del beskriver det historiske bakteppet for beslutningen for å utvikle og ta i bruk atomvåpen. Denne delen er beskrevet på en overraskende nøytra måte. Avslutningen ender i det håpefulle hjørnet, der vi kan lese om internasjonale avtaler om å stoppe utvikling av atomvåpen og starte nedrustning hos de landene som har dem.
Andre del er den tøffeste. Før vi gikk inn stod det en skriftlig advarsel om at innholdet og bildene vi skulle komme til å se, kunne være forstyrrende og ha en opprørende effekt. Og det hadde de helt rett i. Til tross for at bildene var i svart-hvitt og ofte tatt litt på avstand, var det ikke vanskelig å sette seg inn i hvilket mareritt byens innbyggere opplevde denne morgenen. Sammen med en beskrivende tekst og et lydspor, gav de et navn og et ansikt til ofrene. Det var ingen behov for å overdrive, virkeligheten var fæl nok som den var og den slo oss som et slag i magen. Vi så bilder av forbrente kropper som var endret til det ugjenkjennelige. Vi så hvordan huden smeltet av dem. Selv om det er lenge siden føltes det så nært når vi gikk rundt her. For noen grusomme opplevelser befolkningen opplevde denne august-morgenen for snart 80 år siden.
--------------------------------------------------------------------------------------
Morgenen den 6. august 1945 var en solrik og fredfull morgen for de rundt 320 000 innbyggerne i byen Hiroshima på Japans sørkyst. Selv om landet i tiden i forveien var blitt utsatt for store bombetokter var det få av innbyggerne som denne morgenen kunne sett for seg det grufulle scenariet som om kort tid skulle bli en realitet akkurat her. Denne morgenen var som en hvilken som helst morgen. Barn lekte i gatene, noen var på vei til skole, mens andre var på vei til jobb. Like etter klokken åtte om morgenen fikk noen av innbyggerne øye på tre fly som kunne sees høyt oppe på himmelen. Med tanke på at landet var i krig, var ikke synet av tre fly mange kilometer oppe på himmelen noe skapte særlig bekymring, verken for den alminnelige sivilisten eller for det japanske forsvaret. Lite viste de at det ene av de tre flyene, bombeflyet "Enola Gay" hadde seg et helt nytt våpen; atombomben. Kort tid etter ble hele himmelen over Hiroshima gul, og før innbyggerne rakk å reagere, ble store deler av byen jevnet med jorden. En sort sky steg til værs og et mørke la seg over den nettopp så solrike byen. Et nytt grusomt kapittel i menneskets historie var skrevet.
 |
Dette bildet viser bombesiktet ombord på bombeflyet Enola Gay sekunder før de slipper verdens første atombombe over Hiroshima. Nesten midt i siktet er der freds-museet ligger i dag. Foto: Fredsmuseet i Hiroshima
|
En animert video over atombombens ødeleggelser
 |
| Bilde av atombombens røyksky som legger seg over Hiroshima. Foto: Fredsmuseet i Hiroshima |
Foto: Fredsmuseet i Hiroshima
Atombomben "Litle Boy" hadde en sprengkraft tilsvarende 15 000 tonn TNT. Umiddelbart drepte den 70 000 mennesker og ødela 80-90 prosent av byens areal. Området nærmest bombens hyposenter ble så varmt at menneskekroppene i dette området fordampet. De som befant seg noen kilometer unna døde ikke umiddelbart, med ble utsatt for store, livstruende brannskader, hvor mange av de døde etter kort tid, etter er smertehelvete ingen kan forestille seg. Det ble etter kort kort tid opprettet flere provisoriske behandlingsenter under broene i byens sentrum. I og med at alt av byens infrastruktur var jevnet med joden var behandlingstilbudet svært mangelfullt. Et stort antall av de sårede døde av skadene. For mange ble smertene fra brannsårene så uutholdelige at de kastet seg ut i døden ved å hoppe ut i vannet nedenfor. I løpet av årets avslutning hadde 140 000 personer dødd. I tiden som fulgte skulle mange dø av sykdommer relatert til strålingen fra bomben. I tillegg ble mer enn 100 000 personer såret.
 |
| Denne hakken ble brukt til å fiske opp de mange døde personene som låg å fløt i vannet i de mange kanalene rundt byen. De ble så fraktet på denne båren og brent for å forhindre utbrudd av sykdommer. |
 |
Her er et bilde av et av de mange provisoriske feltsykehusene som ble satt opp under flere av broene i byen. I kort tid etter eksplosjonen begynte det å regne sort radioaktivt nedbør over byen. Å komme seg i ly for dette var derfor svært viktig. Før angrepet på Hiroshima hadde byen 300 leger. Etter eksplosjonen var det bare 30 igjen. Over 90 prosent av byens sykepleier døde også i angrepet. Foto: Fredsmuseet i Hiroshima
|
 |
| Noe av utstyret fra de provisoriske feltsykehusene |
Mens vi gikk igjennom museet kunne vi se ødelagte skoleuniformer med store hull og sorte kanter. Vi hørte om hvordan en mor hadde kunnet gjenkjenne det forbrente liket av sin sønn på grunn av metall-matboksen som lå ved sien av han. Vi hørte om en datter som lette etter sin mor i ruinene av deres gamle hus, og alt hun kunne finne var benrester. Historie på historie som slo pusten ut av oss. Lokalet er smekkfullt med mennesker, men det er musestille. Så kom vi til trehjulssykkelen og her kunne ikke klumpen i halsen holdes nede lenger og tårekanalene åpnet seg.
Shinichi Tetsutani (til høyre i bildet) var tre år i 1945. Morgenen den 6. august syklet han på denne trehjulssykkelen som er avbildet her, omtrent 1500 meter fra bombens hyposenter. Den lille gutten fikk omfattende brannskader på hele kroppen, og døde senere samme dag mens han ropte på vann. Faren Nobuo begravde sønnen med hjelmen på hodet sammen med trehjulssykkelen i bakhagen slik at sønnen kunne sykle videre i himmelen. Noen år senere ble sønnen flyttet til en familiegrav, og sykkelen og hjelmen ble senere plassert her på muset. Faren mistet også to andre barn denne dagen, da de ble fanget og brent i hjel under ruinene av huset deres. Trolig er det søsteren til Shinchi en ser her på bildet i bakgrunnen.
Avslutningsvis fikk vi høre historier om dødsfallene som følge av den radioaktive strålingen i tiden som fulgte etter atombomben falt. Noen døde etter noen dager, andre etter noen uker og måneder. Mange døde også av kreft mange år senere, selv om de ikke fysisk skadet av bomben.
Tre dager etter Hiroshima-bomben, slapp USA på nytt en atombombe over Japan, danne gangen over byen Nagasaki litt lenger sør i landet. Den 15. august kapitulerte Japan og 2. verdenskrig var over. Det nøyaktige antallet på døde dette de to atombombene er usikre. En antar at minst 140 000 mennesker døde i Hiroshima og 70 000 ved Nagasaki. Det reelle tallet er trolig mye høyere, og bombene tar fremdeles liv iden dag i dag på grunn av seinvirkningene etter den radioaktive strålingen.
USAs president Harry S. Truman godkjente bruken av atomvåpen mot Japan fordi det i følge han skulle spare mange amerikanske liv. Etter at USA hadde nedkjempet Japan øy for øy i Stillehavet, stod nå en fullskala invasjon av det japanske fastlandet for døren. Stillehavskrigen hadde vært ekstremt blodig. Japanerne var villig til å slåss til døden selv om alt håp for å vinne var borte. Dette kunne amerikanerne erfare etter at de nylig hadde befridd øyen Okinawa. Der hadde de japanske soldatene gravd seg ned i utallige tuneller hvor de gang på gang overasket amerikanerne når de tok seg frem i terrenget over. Selv om alle utsiktene til å vinne over amerikanerne var ute, kjempet de siste japanerne til døden og mange begikk selvmord istedenfor å overgi seg til fienden. I de blodige slagene ved denne øyen mistet USA 12 999 soldater, 5000 av disse ble ofte for det fryktløse japanske selvmords-pilotene, Kiamikaze, som styrtet flyene sine ned inn i de amerikanske krigsskipene. Det hersket utvilsomt en stor bekymring hos amerikanerne hvor hva de kom til å møte når de snart skulle innta det japanske fastlandet. Keiseren i Japan hadde nylig også forberedt alle landets nesten 100 millioner innbyggere til å gå i døden for landet. Amerikanerne fryktet derfor at et enormt stort antall soldater ville miste livet ved en invasjon av det japanske fastlandet.
Men Trumans valg om å bruke atombomben mot Japan er blitt mye diskutert og kritisert i tiden etter. Tidligere i 1945 hadde USA nemlig teppebombet Tokyo og andre store japanske byer med brannbomber. Dette hadde trolig kostet livet til rundt en million innbyggere, uten at det hadde svekket kampmoralen i den japanske befolkningen. Etter dette uttalte forsvarsledelsen i USA at det ikke lenger var flere bombemål igjen i landet. Likevel slapp de to atombomber over landet senere. Mange er derfor kritiske til argumentet om at bombene skremte Japanerne til forhandlingsbordet. Den 9. august 1945, samme dag som den siste atombomben ble sluppet over Japan, invaderte også sovjetiske tropper den japanske øyen Shakalin. Derfor er det mange som hevder at det var frykten for en sovjetisk okkupasjon som gjorde at Japan til slutt overga seg til amerikanerne. Det at Sovjetunionen kunne få fotfeste i landet har også blitt nevnt som en av grunnene til at USA benyttet seg av atombomben, altså at det skulle ha en avskrekkende effekt mot kommunistene fra Sovjet.
Hva som var fasiten er vanskelig å fult finne ut av. Utallige militær-analytikere har siden både talt for og i mot avgjørelsen om å benytte våpenet. Hva som var den egentlige grunnen til at Truman tok denne skjebnesvangre beslutningen vet trolig bare han og de som var tettest rundt han.
USA har aldri beklaget bruken av atomvåpen ovenfor Japan. I 2016 besøkte president Barack Obama, som første amerikanske president i historien, Hiroshima på årsmarkeringen for atombombens ødeleggelser under den andre verdenskrig. Heller ikke han ville unnskylde bruken av våpenet, men han gikk langt i å fordømme skadevirkningene disse våpnene hadde, og tok ordet for at verden måtte ta større skritt for å nå målsetningen om en verden uten atomvåpen. Dessverre er det det mye som gjenstår før en er kommet dit. Selv om antall atomvåpen i verden har gått kraftig ned siden den kalde krigen, er det fremdeles over 7000 atomvåpen i verden i deg. Mange av disse har en ødeleggelsesevne som er langt over det bombene som ble sluppet over Japan i 1945, hadde. De seneste årene har truslene om bruk av atomvåpen blitt stadig flere. Det er virkelig skummelt å tenke på når vi går rundt her i Hiroshima og ser de enorme ødeleggelsene disse våpnene kan medføre.
 |
| Utsikt fra museet |
Lyntoget Shinkansen kjørte oss tilbake til Osaka på sin normale hurtig-tid. Mens vi satt på toget kunne vi legge merke til at konduktøren snudde seg og bukket til passasjerene hver gang han gikk ut av vognen. Etter å ha lest om den brutale fortiden landet har er det ganske utrolig hvor utrolig åpne og høflige befolkningen er mot alle som kommer på besøk. Jeg tror ikke vi hjemme i Norge er like flinke til å vise respekt til hverandre som det Japanerne er.
På veien tilbake til Osaka prøvde vi å lære mer om historien etter den skjebnesvangre dagen i 1945. Hvordan gikk det med landet i tiden etter atombomben?
General Hideki Tojo og flere andre sentrale personer i militærstyret i Japan ble dømt til døden for krigsforbrytelser i tiden etter Japans kapitulasjon. I tiden etter kapitulasjonen okkuperte amerikanerne landet de frem til 1952, og i praksis var det USAs øverste general i Stillehavet, Douglas MacArthur, som styrte landet de neste årene. Japan ble påbudt å lage en pasifistisk grunnlov og måtte oppgi alle sine besittelser fra krigen. De fikk ikke lov å ruste opp forsvaret og de fikk ikke føre en egen utenrikspolitikk. MacArthur lot keiser Hirohito få fortsette i keiser-embetet og han ble ikke rettsforfulgt. All statsstøtte til shinto-religionen ble fjernet og keiseren måtte frasi sin gudommelige status. Mange mener at han også var ansvarlig for krigens grusomheter, men MacArtur ville skape et narrativ som fortalte at det japanske folket at de og deres keiser var blitt ført bak lyset av militærstyret som kastet landet ut i den brutale verdenskrigen.
Ingen i sentrale posisjoner på alliert side ble stilt til ansvar for krigens forbrytelser. For eksempel slapp Curtis Emerson LeMay som var general i det amerikanske luftvåpenet under krigen, unna rettsforfølgelse, selv om han (sammen med den politiske ledelsen i USA) var ansvarlig for atombombingen av Hiroshima og Nagasaki og for brann-bombingen av de japanske byene som kostet livet til godt over en million japanere, der de fleste av dem var sivile.
Etter kommunistene kom til makten i nabolandet Kina, endret USA sin politikk ovenfor Japan. I 1952 fikk Japan tilbake full suverenitet over landet. Landet ble likevel en del i USAs bastion mot kommunismen i Asia, og amerikanerne hadde fortsatt militærbaser i landet og Japan har siden vært en nær alliert med med USA. Landet ble også i 1956 en del av FN og i 1965 ble de medlem av handelsorganisasjonen OECD.
I etterkrigstiden skjøt industrien i Japan virkelig fatt. Den japanske industrien ble gjenoppbygd i rekordfart, noe som førte til en voldsom bedring i levestandarden. I dag er landet en industriell stormakt og en av verdens største og viktigste økonomier. Landet er i dag verdensledende innen flere typer industri som blant annet IT, elektronikk, biler motorsykler og skipsbygging. Landet er i dag også blant verdens 20. fremste demokratier.
Fremdeles den dag i dag har Japan sin pasifistiske grunnlov fra tiden etter den 2. verdenskrig. Imidlertid har de åpnet opp for at landet kan bidra i militære operasjoner i utlandet under visse omstendigheter. Landet er i dag å regne som en av de største militærmaktene i verden, men dog mye mindre en sine naboer Kina og Russland.
Selv om Japan har utviklet seg mye siden den brutale krigen for rundt 80 år siden, har ikke landet på samme måte som Tyskland beklaget grusomhetene de utsatte sien naboer for under de grusomme krigsårene. Japan har for eksempel aldri betalt noen krigserstatning til Kina. De har riktig nok flere ganger beklaget overgrepene de gjorde mot landet, men de har aldri skrevet noen offisiell unnskyldning til landet. Forholdet mellom Kina og Japan har vært anspent siden. For eksempel ville den japanske undervisningsministeren på 80-tallet bytte ut ordet "invasjon" med "operasjon" i historiebøkene som omhandlet Japans krig mot Kina under den andre verdenskrig. I tillegg har Japan et omdiskutert tempel, Yasukuni, hvor de hedrer 2,5 millioner falne soldater fra 1855 og frem til i dag. Her står også navnene til noen av de verste krigsforbryterne under den 2. verdenskrig, blant annet General Hideki Tojo. Flere statsministre har opp gjennom tidene vært her for å minne de falne soldatene, noe som særlig har provosert Kina stort. Flere sentrale politikere har også bagatellisert overgrepene de gjorde mot sine naboer, noe Japan har fått internasjonal kritikk for.
 |
| På freds-museet i Hiroshima kunne vi skrive en personlig hilsen i en kondolanse-bok. Museet var både et utrolig trist og samtidig fint sted å være på. Det har vert tydelig at japanerne ville lære verden om de voldsomme hendelsene som skjedde der, samtidig som de ikke har vært for konfronterende mot angriperen. Når en ser på hvor forsonende forholdet mellom de to rivaliserende maktene USA og Japan har vært etter krigen, er det ganske uforståelig hvor lite forsonende Japan har vært mot son nabo Kina. |
Dagen etter reiste vi videre til Sør-Korea med en ferje. Før vi reiste tok vi turen innom et klatressenter i nabolaget. Som velkomstgave fikk vi en origami krokodille av den hyggelige eieren av klatre-senteret. Vi besluttet at det skulle være vår Japan-suvenir. Den representere for oss dyktigheten og vennligheten vi har møtt fra det Japanske folk.
Oppholdet vårt i Japan har vært et stort høydepunkt på reisen vår. Drømmen om Japan er noe som har fått oss til å holde motet opp, når vi har kjent oss en smule reisetrøtte underveis på turen. Av denne grunn har det vært smart å spare den til slutten. Når man har reist i veldig mange forskjellige land begynner veldig mye å overlappe og ligne på hverandre. Men ingen steder er som Japan. Det sier at når man reiser hit så går man frem i tid. Men vi føler at vi både har gått frem i tid og tilbake til det tradisjonelle på én og samme tur. Det er kanskje nettopp det som gjør at Japan fasinerer så mye. Og vi har latt oss bli fasinert.
