Hei bloggen!
Dette innlegget blir faktisk det siste innlegget vi legger ut fra reisen vår. Når vi sitter å skriver dette innlegget er vi i Budapest i Ungarn. Nå er det bare dager igjen av en ni måneder lang reise rundt hele jorden. Det føles ganske uvirkelig å tenke på at reisen snart er over. Ni måneder er veldig lenge, og for oss er reise blitt den nye hverdagen. Men vi kjenner det skal bli godt å komme hjem også. Det skal bli virkelig fint å se våre venner og familie igjen, og gå fjellturer i den vakre fjellheimen i Norge og drikke øl på bryggen i Nyhavn. Ja, vi er definitivt klar for å komme hjem nå snart.. Men først skal vi fortelle dere om siste del av eventyret vårt.
 |
| Seoul Tower |
Den 15. juli kom vi frem til vårt siste (nye) land på reisen. Nå var vi kommet opp i 29 land. Litt irriterende at det ikke ble 30, men nå er vi så lei av endeløse passkontroller og fortolling-skjemaer at nå hadde vi ikke orket et til. Denne gangen slapp vi i det minste sikkerhetskontrollen fordi vi ankom landet med ferje og ikke fly. Dagen før hadde vi satt oss på ferjen som går mellom Osaka i Japan til Busan helt sør i Sør-Korea. Dette var den billigste måten å reise mellom landene på, og så var det en litt mer avslappende måte å reise på enn å fly. Båten var omtrent som danskebåten, med restauranter, barer og taxfree-butikker, så det var en grei måte å reise på. De hadde også en badstue ombord på båten. Vi fikk ikke prøv den, men en dame fra Mexico vi ble kjent med på båten hadde testet den ut. Hun hadde som oss reist rundt en tid i Japan og blitt godt vant med japanernes regler og skikker. Så hun fulgte tradisjonen og satt seg helt naken i badstuen i japansk stil. Det viste seg imidlertid å være en skivebom. Ferjen var nemlig fra Sør-Korea, og her har de på seg klær når de sitter i badstuen.
 |
| Nytt land, ny øl. |
Etter nesten et døgn på båten, kom vi frem til Sør-Koreas nest største by, Busan. Denne kystbyen med 3,6 millioner innbyggere er en populær turistdestinasjon som kan by på flotte templer som ligger helt nede ved kystlinjen, lange flotte strender og flott fjellandskap. Derfor vil de fleste turister som oppsøker landet sette av noen dagers stopp her. Men vi hadde bare fire dager før vi skulle vende tilbake til Europa, så vi reiste videre med toget til Seoul samme dagen. Så noen timer senere var vi kommet frem til hovedstaden helt nord i landet. Sør Korea er kjent for sine hurtige lyntog KTX. Med topphastigheter på over 300 kilometer i timen så er tog klart den mest effektive transportmåten her. Vi har base så mye å lære av Øst-Asia når det kommer til tog.
Vi prøvde selvfølgelig ut tradisjonell Sør-Koreansk mat. Her har de en grill på alle bordene. Vi kom litt i snakk med kelneren. Han hadde vært i Norge på feie en gang. Han misunnet vårt regulerte arbeidsliv med 37-timers arbeidstid om uken, Her i Sør-Korea arbeider de fort 60 timer i uken.
Dagen etter gikk turen til grensen til Nord-Korea. Grensen ligger bare 50 kilometer fra Seoul, så derfor er dette et absolutt must når en er i dette området.
På veien til grensen rakk vi å sette oss litt inn i landets historie.
Sør-Koreas historie går langt tilbake i tid. Før Korea-konflikten oppstod etter andre verdenskrig var det som i dag er Sør-Korea og Nord-Korea samlet i et rike; Korea. Dette landet dekket hele den koreanske halvøy på Asias østkyst, omgitt av Russland i nord-øst, Japan i øst og Kina i nord. Fra rundt år 3000 f.Kr. vandret en rekke stamme-grupper inn på den koreanske halvøy fra nord. Den første statsdannelsen skjedde trolig rundt år 300 f.Kr. I den påfølgende tiden voks det opp tre kongeriker, Kyoguyo i nord, Paekce i vest og Silla i sør, og i år 668 ble Korea under Silas ledelse forrent til et rike.
I de påfølgende årene var langet preget av stor kulturpåvirkning fra Kina. For eksempel ble det kinesiske skriftsystemet innført og utallige pagoder og buddhistiske templer ble satt opp.
Etter at Korea ble forrent som et rike i 668 har tre dynastier sittet med makten i landet. Det siste helt frem til Japan koloniserte landet i 1910. Denne tiden ble preget av fortsatt stor kinesisk kulturpåvirkning (som for eksempel implementering av konfutsianismens filosofi) og mye konflikter med naboene sine. Landet ble ble blant annet forsøkt invadert av mongolske styrker under ledelse av Djengis-Khans, de ble okkupert av den japanske shogunen en kort periode og de ble også invadert av nabolandet Kina. Fra 1600-tallet ble Korea underlagt streng kontroll av Kina og ble pålagt å betale skatt til Kinas keiser.
I 1894 brøt det ut en krig mellom Japan og Kina om hvem som skulle ha kontrollen over Korea. Krigen endte med at Japan seiret og dermed sikret seg kontrollen over Korea. Dette skapte igjen konflikt med Russland som også hadde interesse i området, og noen år senere brøt den russisk-japanske krig ut like ved Koreas nordgrense. Også denne krigen endte med at Japan seiret, og dermed ble det i 1910 internasjonalt anerkjent at Japan hadde kontrollen over hele Korea.
I tiden etter dette og frem til 1945 var Korea en japansk koloni som ble tvunget til å forsyne Japan med råvarer.
Da Japan kapitulerte etter de hadde tapt den andre verdenskrig i 1945, kom sovjetiske tropper inn i Korea fra nord. USA fryktet da at de ville tape innflytelse i området til kommunistene som de hadde fått et stadig mer anstrengt forhold til. Derfor bestemte de seg for å sette i land militære styrker og rykket inn i landet fra sør. Det hele endte med at Korea ble delt i to ved den 38. breddegrad. En sovjetisk okkupasjonssone i nord og en amerikansk sone i sør. Valget på den 38. breddegrad ble bestemt av forsvarsledelsen i USA i løpet av 30 minutter, og senere godkjent av russerne. En grense som ble diskutert kun i 30 minutter uten å involvere noen av de som bodde i område, skilte plutselig det koreanske folket fra hverandre. Familier og naboer havnet på hver sin side av grensen, og Korea ble det første landet i i historien som fikk kjenne på konsekvensene av den kalde krigen.
FN fikk i oppdrag å finne en måte å gjenforene de to midlertidige okkupasjonssonene i landet. Men dette ble en vanskelig oppgave. De ideologiske forskjellene mellom de to rivaliserende stormaktene var for store. Og etter noen år ble de to sonene til to selvstendige stater. I 1948 opprettet Syngman Rhee i sør; republikken Korea, mens i nord opprettet Kim Il Sung den Nordkoreanske Folkerepublikken Korea, det samme året.
Både Kim i nord og Rhee i sør styrte hvert sitt Korea som diktatorer, og innbyggerne i begge landene ble undertrykt. Begge hadde som mål om å samle Korea til ett land, men under sitt styre. For å nå dit var begge innstilt på å bruke militær malt. I nord fikk Kim Il Sung hjelp fra Sovjetunionen til å bygge opp en stor geriljahær, men i sør var splittelsene i befolkningen så store at de ikke klarte det tilsvarende. Kim så derfor sitt snitt til å angripe. Etter å ha fått klarsignal fra Stalin i Sovjetunionen, og Mao i Kina, sendte Kim sine soldater over grensa ved den 38. breddegrad den 25. juni 1950. Koreakrigen var dermed i gang.
Da krigen brøt ut hadde Sovjetunionen og USA trukket ut sine tropper. Da den nordkoreanske hæren var overlegen den i sør tok de seg raskt frem og presset de sørkoreanske styrkene helt tilbake til et lite område rundt Busan helt sør i landet. FNs sikkerhetsråd vedtok etter kort tid å gi militær støtte til Sør-Korea slik at de kunne bli presse angriperen tilbake over grensen og det igjen kunne bli fred. FNs sikkerhetsråd kunne godkjenne dette fordi Sovjetunionen hadde boikottet sikkerhetsrådet etter at det ble vedtatt at den nasjonalistiske regjeringen til Chang Kai-shek i Taiwan skulle representerte Kina i FN og sikkerhetsrådet fremfor Mao's kommunist-regime i Beijing. Dermed var det ingen som la det veto når FN bestemte seg for å involvere seg i Koreakrigen. FN ble dermed en deltagende part i krigen. Totalt bidro 16 medlemsland militært og flere andre land (deriblant Norge) bidro med medisinske enheter. Likevel stod USA med sine 480 000 soldater, for rundt 90% av FNs bidrag til krigen, og den amerikanske generalen Douglas MacArthur, var øverst kommanderende for FN-styrkene.
Etter at FN kom med i krigen fra 1. juli samme år, mistet Nord-Korea overtaket i krigen. Etter kort tid ble de presset tilbake, og når høsten kom, hadde Sør-Korea og FN gjenerobret hele det sørkoreanske territoriet. MacArthur sine styrker valgte så å fortsette med kampene videre inn i Nord-Korea, noe som var i strid med FN mandatet fra sikkerhetsrådet. USAs president Harry S. Truman oppfordret den amerikanske generalen til å unngå å trekke for langt inn i landet i frykt for at Kina ville komme med i konflikten. MacArthur ignorerte dette. Til tross for advarsler fra Kina om at de ville komme med i krigen om de amerikansk-ledede styrkene kom for tett på landets grense, fortsatte FN-styrkene å presse nordkoreanerne opp mot grensen. Dette førte til at Kina i november 1950, kom med i krigen på Nord-Koreas side med hele 300 000 soldater. Dette endret på nytt styrkeforholdet i krigen, og på bare to uker ble MacArthur's styrker presset tilbake til den 38. breddegrad
Når FN kom på defensiven i krigen begynte militærledelsen i USA å diskutere om de skulle bruke atomvåpen i krigen mot kommunistene i nord. MacArthur som den øverste leder for FN-styrkene tok til orde for å bombe motstanderen med hele 24 atombomber. Han var også villig til å trekke styrkene sine inn i Kina for å slå ned Maos nye kommunist-regime i landet. Heldigvis ble ikke dette godkjent av den amerikanske presidenten som ønske en større varsomhet for å unngå å starte en ny verdenskrig. Til slutt førte uenigheten mellom han og MacArtuhur til at den amerikanske generalen ble avskjediget og sendt hjem til USA.
Krigen fortsatte videre i to år i området rundt Seoul. Hele fire ganger byttet Soul på å være nord- og Sørkoreansk. Den neste to årene ble en blodig stillingskrig der et stort antall mennesker kjempet og døde for å vinne små ubetydelige stillinger langs skyttergravene. Selv om det siden 1951 ble gjort iherdige forsøk på å få til fredsavtaler, førte ikke disse frem. Mye av dette skyltes at Josef Stalin i Sovjetunionen så seg tjent med at USA brukte mesteparten av sine militære ressurser i Korea. Derfor presset han sine allierte til å fortsette å kjempe, slik at han kunne ta seg til rette i å øke sin innflytelse i Øst-Europa. Men etter at Stalin døde i 1953 nådde forhandlingene til slutt frem. Det ble da nedtegnet en fredsavtale og partene ble enige om en ny grense som i stor grad ligger i det samme området som den opprinnelige grensen. Nærmest grensen skulle det være en demilitariser sone hvor ingen av partene fikk ha særlig tilstedeværelse av militære styrker.
Krigen fikk enorme konsekvenser for Korea. I løpet av de tre årene krigen varte, mistet over to millioner koreanere livet. I tillegg kostet krigen livet til rundt 600 000 kinesiske soldater og 40 000 FN-styrker hvor flesteparten av disse var amerikanske soldater. USA slapp flere bomber over Nord-Korea i løpet av krigens tre år enn det de gjorde under hele stillehavskrigen i den andre verdenskrig. Dette inkluderte 32 tonn med napalmbomber, noe som utslettet så og si alle byer og landsbyer i hele landet.
Krigsforbrytelser ble begått av begge de stridende partene i krigen. Blant annet så ble det i krigens første uker begått mange drap av flyktninger som forsøkte å trenge igjennom amerikanske forsvarslinjene helt sør på den koreanske halvøyen. På grunn av frykten for nordkoreanske infiltratører gjemt blant flykningene, ble det noen steder gitt ordre til de amerikanske soldatene om å skyte alle som kom mot dem. De verste av disse overgrepene skjedde ved landsbyen No Gun Ri. Her skjøt og drepte amerikanske kampfly et stort antall flyktninger som gikk langs en jernbaneskinne. Da flyktningene så søkte tilflukt under en jernbanebro, ble de truffet av et gigantisk kuleregn fra de amerikanske soldatene i området. En antar at opp til 300 sivile ble drept i denne grusomme massakren.
 |
| Når vi var på besøk i den demilitariserte sonen fikk vi se grense-gjerdet på den sør-koreanske siden kun noen hundre meter fra grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Grensen so går omtrent ved den 38. breddegrad skiller over 40 000 familier fra hverandre. Etter oppmykninger under perioden da Kim-Dae Jung var president i Sør-Korea, fikk familiene krysse grensen for å besøke hver andre. Men på grunn av nye spenninger mellom landene, ble grensen lukket på nytt. Etter dette har familiene vert adskilt. |
Den demilitariserte sonen (DMZ) er en buffersone rundt den 250 kilometer lange grensen mellom Nord- og Sør-Korea. I sonen er det klare begrensninger når det gjelder hvor mye militært personell som kan være i området. Selv om det er mindre tilstedeværelse av militært personell inne i denne sonen, er grenseområdene mellom Nord- og Sør-Korea den strengest bevoktede i hele verden. Nedgravd i bakken i DMZ ligger det rundt en million landminer og totalt to millioner soldater befinner seg i nærheten av grensen til en hver tid. Likevel er DMZ blitt til en av Seouls største turistattraksjon. Hver dag oppsøker 5000 turister DMZ fra Sør-Korea.
Når vi ankom den sørkoreanske grensen til DMZ denne dagen var det ikke mye som minnet oss om at vi var på et av de farligste områdene i verden. Her var det utallige suvenirbutikker, en fornøyelsespark, restauranter og massevis av turister. Sør-Korea har gjort mye for å tilrettelegge for å gjøre sonen tilgjengelig for publikum slik at så mange som mulig kan lære om krigen og situasjonen mellom landene i dag. De fleste av attraksjonene en finner i dette området inneholder ordet fred, som for eksempel freds-broen, freds-gondolen freds-klokken osv. Det er tydelig et lengselen om fred og forsoning mellom landene er stor fra den sørkoreanske siden. Dessverre har det aldri blitt noen fred. Det er aldri tegnet noen fredsavtale mellom landene, kun en avtale om våpenhvile fra 1953. Derfor er landene egentlig fortsatt i krig med hverandre.
 |
| Freedom Bridge. Denne broen fikk sitt navn etter at 12 733 koreanske krigsfanger fikk komme hjem over denne broen i 1953. Navnet har også en symbolsk verdi, da de fleste koreanere ønsker forsoning og fred mellom landene i fremtiden. |
 |
| Imjingang Railway Bridge som ligger like veg Freedom Bridge ble åpnet i 2002. Denne toglinjen skulle bedre kontakten mellom landene og ble åpnet i en tid der landene forsøkte å gå mot mer forsoning. Dessverre ble jernbanen stengt igjen etter militær opprustning og konfrontasjoner fra begge sider. |
 |
| Disse to statuene var satt opp til å minne de titalls tusen sørkoreanske kvinnene som ble brukt som sex-slaver hos den japanske hæren under den 2. verdenskrig. |
 |
| Fornøyelsesparken like ved DMZ. Her arrangerer de også fredskonserter hvert år. Slik vi forstod det, gjorde myndighetene dette for å øke interessen og kunnskapen om historien til DMZ og Koreakrigen hos den yngre delen av befolkningen. |
Siden vi reiste på en organisert tur fikk vi reise inn i selve DMZ. En kan velge og vrake mellom forskjellige turoperatører som tilbyr disse turene. De fleste reiser til de samme områdene inne i den demilitariserte sonen. De mest attraktive turene reiser også innom området som heter Joint Security Area (JSA) som er det mest kjente stedet langs grensen. Her står de sørkoreanske og nordkoreanske grensevaktene ansikt til ansikt med bare noen titalls meter mellomrom, og inne i ett av byggene her ligger forhandlingsbordet som ligger midt på selve grensen. Når de stridene partene møtes, så kommer de inn i dette rommet fra hver sin side av grensen. Men skal en besøke JSA må en bestille tur flere måneder i forveien, og det hadde ikke vi gjort.
Men vi fikk se mange av de andre kjente områdene inne i sonen. Først gikk turen til The Third Tunnel. Dette er en tunell nordkoreanerne bygde hele 70 meter under bakken som de kunne bruke ved en eventuell militær invasjon av nabolandet. Heldigvis ble tunellen oppdaget av sørkoreanerne. Faktisk er det funnet totalt fire nordkoreanske invasjons-tuneller i DMZ. En antar at det er mange flere tunneler i langs grensen som ikke enda er funnet.
 |
| Her er oss utenfor tunellen. Vi fikk ikke lov til å ta bilder eller filme nede i tunellen. Tunellen ledet til den Nord-Koreanske siden av grensen. Men ca. 170 meter fra grensen er tunellen sperret av. Så det ble det nærmeste vi kom nabolandet. |
Inne i DMZ fikk vi også reist innom Dora Observatory. Dette observatoriet gir en flott utsikt over DMZ og over til Nord-Korea. Og her fikk vi lov til å ta bilder. Nb! Det var mye tåke, så det ble ikke de beste bildene.
Etter fredsavtalen i 1953 har forholdet mellom landene vært anspent. USA har siden krigens avslutting hatt et stort nærvær av soldater i Sør-Korea og vært en viktig bidragsyter til å bygge opp det sørkoreanske forsvaret. Selv om det har vært enkelte militære sammenstøt mellom landene har det ikke oppstått noen ny åpen krig. Både Sør-Korea og Nord-Korea fortsatte med å være diktatur etter krigens avslutning.
Sør-Korea ble styrt av Syngman Rhee i årene etter krigen. Selv om han var tro mot USA, så ville han ikke utvikle demokrati i den nye republikken. Han fortsatte med å styre landet med jernhånd, og brukte vold og politimakt mot sine meningsmotstandere. I 1960 ble han avsatt etter en stor demonstrasjon. Tiårene etter ble preget av flere militærkupp og en militant antidemokratisk statsledelse. Men fra 1980-årene begynte demokratiske bevegelser å vokse frem i landet. I 1992 ble Kim Young Sam valgt til president. Han ble den første presidenten på over 30 år som ikke hadde bakgrunn fra militære. Under hans periode ble statsledelsen av-militarisert og det ble gjort et oppgjør med korrupsjonen til hans forgjengere. I dag er Sør-Korea et at Asias fremste demokratier.
Etter Koreakrigen var det meste av infrastruktur i Sør-Korea, i likhet med naboen i nord, jevnet med jorden. Landet var på denne tiden en av de fattigste i verden. Fattigdom, mangel på utvikling og korrupsjon preget landet de første årene. Men etter at Syngman Rhee mistet makten i 1960 skjøt landets økonomi fart. Siden 1970- tallet har landet satset myr på eksport. Store selskaper som Samsung og Hyundai voks på denne tiden frem og landet fikk en av de raskest voksende økonomiene i verden. Landet er i dag Asias 3. største og verdens 12. største økonomi. Når en går rundt i byene i landet i dag er det vanskelig å tenke seg at landet var en av verdens fattigste for 70 år siden.
I Nord-Korea fortsatte Kim Il Sung å styre landet på autoritært vis. Men til forskjell fra naboen i sør, skjedde det en massiv oppbygging av landet de første årene etter krigens slutt. De første ti årene etter krigen var faktisk den nordkoreanske økonomien bedre enn den sørkoreanske. Kim Il Sung innførte full statlig kontroll over hele økonomien i landet og innførte '"Juche" som statsideologi. Dette gikk ut på at Nord-Korea kun kunne overleve ytre trusler gjennom, isolasjon, selvberging og militarisme. Dette førte til at landet isolerte seg nesten fullstendig fra omverdenen og nesten utelukkende bare tillot handel med andre kommunistiske land, og da som varebytte. Denne politikken førte til at økonomien raskt stagnerte og de ikke lenger klarte å holde titt med Sør-Korea. Etter Sovjetunionen gikk i oppløsning stoppet handelen med deres største samarbeidspartner og landet fikk store problemer med å få tak i olje og sikre tilstrekkelig energiforsyning til landet. Selv om landet tok små skritt i retning blandingsøkonomi, ble tiden som fulgte preget av stor matmangel i landet. Kina, deres viktigste allierte, hadde også begynt å handle med Sør-Korea. Nord-Korea ble dermed mer isolert enn noen gang.
For å ikke risikere å miste grepet om makten startet Kim Il Sung et omfattende prosjekt for å tilslutt kunne lange atomvåpen. Han hadde sett hvordan atomvåpen hadde stoppet deres imperialistiske nabo, Japan under den andre verdenskrig, og hvordan Maos regime i Kina plutselig ble anerkjent i FN etter de fikk atomvåpen. Prosjektet med å lage atomvåpen ble videreført av hans sønn Kim Jong Il etter Sung døde i 1994.
I tiden som fulgte ble landet preget av en omfattende hungersnød på grunn av tørke og flom i landbruket. Over 60 prosent av barna i landet led av kronisk underernæring, og de måtte få omfattende humanitær hjelp fra omverdenen. På det meste bidro verdenssamfunnet med daglige matrasjoner til nesten 8 millioner nordkoreanere. Den alvorlige hungersnøden førte til at over en million nordkoreanere døde av sult. Til tross for den store hungersnøden fortsatte Kim Jong Il å bruke store summer på atomvåpenprosjektet og i 2006 gjennomførte landet sin første sprengning med kjernefysiske våpen. Dette prosjektet har fortsatt også etter Kim Jong Il døde i 2011, og hans sønn Kim Jong Un tok over makten i landet.
Kim-familien har styrt Nord-Korea på brutalt og autoritært vis siden landets opprettelse. Gjennom statlig undertrykkelse med bruk av blant annet mord, slaveri, tortur, forfølgelse og voldtekt har de holdt befolkningen nede. FN har konkludert med at regimet begår aktive forbrytelser mot menneskeheten ovenfor sitt eget folk. Blant annet risikerer familier til personer som begår illojale handlinger mot regimet, å bli straffet i tre generasjoner. Landet har også tatt i bruk dødsstraff mot dem forsøker å flykte fra landet. Dette har gjort at svert få personer har vert utenfor landet og kunne se hvor undertrykt befolkningen faktisk har vært. Myndighetene har hatt fullstendig kontroll på hvem som får tilgang til mat, og på den måten har de kunne styrt folkets lojalitet. Er innbyggerne lojale mot regimet får de mat, er de ikke det, sulter de. En antar at minst to millioner nordkoreanere har dødd av sult. Av en befolkning på rundt 25 millioner innbyggere, er dette ekstremt høye tal.
Siden Kim-familien kom til makten, har de bedrevet en omfattende propaganda rettet mot befolkningen. Landet har gått bort fra tidsregningen som baserer seg på Kristus fødsel, og isteden regner år null som året da deres første diktator, Kim Il Sung ble født. Gjennom massiv propaganda rettet mot sin egen befolkning har de skapt et narrativ om at det var USA som invaderte landet når Koreakrigen brøt ut, og at det vak Kil Il Sungs heltemodige innsats som presset angriperne tilbake. For å sikre landets eksistens og beskytte landet mot nye angrep fra USA, har har de derfor måtte isolere seg, og ha et stort militært forsvar, blant annet med et stort arsenal av atomvåpen.
Siden krigens slutt har det vært flere episoder der landene har gått i retning mot forsoning. Ved å gi betingelsesløs økonomisk hjelp og bistand til Nord-Korea, forsøkte den tidligere sørkoreanske presidenten Kim-Dae Jung å få til en forsoning mellom landene. Dette førte til at han i år 2000 ble den første sørkoreanske presidenten som noensinne møtte den nordkoreanske diktatoren ansikt til ansikt. De to lederne ble enige om å innlede et økonomisk samarbeid, gjenåpne jernbaneforbindelsen mellom landene og sørge for at familiene som levde på hver sin siden av grensen kunne reise på besøk til hver andre. Jung ble tildelt Rafto-prisen og Nobels Fredspris på grunn av dette. Men dessverre gikk alle disse avtalene i grus og forholdet mellom landene frøs til på nytt etter at Jungs etterfølger i presidentembetet førte en mye mer hard linje mot Nord-Korea. I tiden etter dette har konflikten hardnet til og myknet opp igjen i bølger, mye avhengig av hvem som har vært president i Sør-Korea og USA. I 2019 ble Donald Trump den første sittende amerikanske presidenten som ansikt til ansikt møtte Nord-Koreas leder. Dette skjedde etter først en omfattende ordkrig hvor begge truet med å utslette landene til hverandre, før plutselig Trump bestemte seg for å bli "bestevenn" med Nord-Koreas leder. Heller ikke denne gangen førte forhandlingene frem til noen forsoning. I dag er forholdet mellom Sør- og Nord-Korea igjen kjølig. I fjor gjennomførte Nord-Korea flere oppskytninger av langdistanse-raketter, enn noen gang tidligere. Og i Sør-Korea har de fått en ny president som vil føre en hard linje mot naboen i nord.
 |
Inne i DMZ finner en denne skulpturen av mennesker som forsøker å holde en delt verden sammen. Et godt bilde på landets tragiske historie. Når en snakker om Koreas historie må en huske på at landet frem den kalde krigens start, hadde vært en nasjon, og et folk i langt over tusen år. Landet ble delt kun som en følge av stormaktenes rivalisering. Tidligere Sovjetunionen, Kina, USA, og for øvrig resten av FN bærer derfor et stort ansvar for både krigen i 1950-53 og for situasjonen som har vedvart siden. Ansvaret for at landene skal forsones er derfor et felles ansvar som vi alle bærer.
|
Etter en spennende tur til grensen ble de siste dagene brukt til å slappe av og gjøre oss litt kjent i storbyen Soul. Byen har litt i underkant av 10 millioner innbyggere og er blant de største byene i Asia. Selv om hele byen er innenfor rekkevidden til det enorme nordkoreanske artilleri-stillingene ved grensen, går hverdagen sin vante gang her. Det er skummelt å tenke på at byen kan være jevnet med jorden i løpet av få timer dersom en ny krig skulle bryte ut. Likevel er de fleste sørkoreanere ikke så bekymret for at det skal skje.
Men bort fra krig og elendighet. Seoul er en spennende og moderne by. Mens vi var her fikk vi utforsket templer, gate-kunst, spist mye god koreansk mat og så fikk vi en flott utsikt over byen fra Seoul-Tower. Under kan dere se litt bilder som vi tok fra turene våre rundt i byen.
Dagene i Seoul gikk fort, og snart måtte vi på ny pakke sammen sekkene våres. Vi skulle nemlig reise fra Asia til Europa. Elleve timer og førti minutter; det er tiden det tok oss å fly fra Seoul til Budapest. Den lengste flyturen på hele reisen! Det markerer også starten på slutten på vår verdenstur. Spol åtte og en halv måned tilbake i tid, til da vi satte oss spente og nervøse på FlixBus i retning sørover, uvitende om hva som ville vente oss. Ville denne reisen endre oss? Og i så fall, hva ville vi lære? Vi hadde jobbet hardt i mange år for å fylle opp sparekontoen vår. Ville det være verdt det? Eller skulle vi heller ha kjøpt et hus med de pengene? Mange tanker surret rundt og bare tiden ville vise hva utfallet ville bli. Vår første stopp på reisen var Budapest, byen som hadde fått en spesiell betydning for oss, etter at vi bli forlovet der fire år tidligere. Spol frem åtte og en halv måned, og vi er kommet tilbake til europeisk jord igjen. Vi er kommet tilbake til Budapest.
I Budapest fikk vi et gledelig gjensyn med søsteren til Kjellaug og hennes kjæreste Daniel. Vi hadde leid en Airbnb leilighet sammen på Pest-siden av byen og gledet oss til å få tilbringe tiden sammen i flotte omgivelser. Det var virkelig hyggelig å møte kjensfolk igjen! Uten at det var planlagt, endte vi opp med å ha et ulik tema for hver kveld vi var i Budapest. Første kvelden var det øl-tid på en lokal bar, mens kvelden etter slo vi på stortrommen og hoppet på et cruisebåt langs Donau. Tredje kvelden var det filmkveld i leiligheten. Den fjerde kvelden var det live Jazz på en restaurant vi tilfeldigvis kom over. Den siste dagen, var det sightseeing i byen. Fem flotte dager fløy unna i en fei.
 |
| Den ene kvelden reiste vi sammen med Margrete og Daniel på et middags-cruise på Donau. Her fikk vi en god middag med en strålende utsikt over denne vakre byen. |
 |
| Utsikt til Bussa slott |
 |
| Ombord var det underholdning med live folkemusikk og lokale i tradisjonelle drakter som gikk rundt og satt en vinkaraffel på hodene til gjestene mens de poset foran kamera |
De spilte også norsk musikk for oss, her med Solveig sang av Edvard Grieg
Den siste dagen vi var i Budapest, tok vi også turen ut på Margaretøyen som ligger midt i Donau mellom Buda og Pest. Det var her vi overnattet en av de første nettene på reisen, og det var her Åsmund fridde til Kjellaug for fire år siden.
 |
| Den vakre parlamentsbygningen i Budapest, sett fra Margaret øyen |
 |
| Etter å ha leitet en stund, fant vi til slutt stedet der Åsmund gikk ned på kne |
 |
På øyen finner en ruiner fra klostrene der prinsesse Margaret av Ungarn tilbrakte mesteparten av sitt liv på 1200-tallet. Etter at Ungarerne seiret mod den mongolske hær, lovet kongen datteren sin bort til et liv i guds tjeneste. Derfor havnet hun i kloster her på denne øyen.
|
En ting vi la merke til under oppholdet i Budapest, var andre sosiale regler i det offentlige rom. Til tross for et kort opphold i Sør-Korea før vi kom hit, var vi fortsatt mentalt i Japan. Overgangen fra det landet som blir oppfattet som det mest høflige folket i verden, til en by som er ligger på motsatt enda av skalaen, var større enn de elleve timene og 40 minuttene kunne forberede oss på. Vi opplevede ofte at folk dyttet og snek seg forbi oss i køer, uten at noe i retning av en unnskyldning ble utrykt. Her var de sosiale normene veldig annerledes og vi måtte tilpasse oss nye spilleregler. Fordi kontrasten var så stor, la vi veldig godt merke til det. Men dette var jo tredje gangen vi hadde vært i Budapest, og vi hadde ikke lagt merke til det tidligere. Vil vi legge merke til det samme når vi kommer til Norge? Kommer vi til å få omvendt kultursjokk? Vi har jo hørt historier om hvordan nordmenn kan oppleves som frekke, uten at det er meningen, og vi tror heller ikke det er meningen her. Det viser egentlig bare at en handling som kan oppfattes som frekt et sted kan være normalt et annet sted. Vi opplevde eksempelvis å få stygge blikk når vi ble oppringt av foreldrene til Kjellaug på kapsel-hotellet vi var på i Japan, og og skjønte fort, at nå forstyrret vi roen og måtte komme oss ut hvis vi skulle prate i telefonen. Det samme hadde vært helt utenkelig at skulle skje når vi var i Brasil der lydnivået er vesentlig høyere. Man må ta på seg noen nye kulturelle briller for å forstå konteksten når man befinner seg i et annet land, og det er jo noe av det som gjør reising veldig spennende.
Med unntak av Antarktis, har vi vært innom alle verdens kontinenter i løpet av reisen vår. Vi har reist gjennom ulike tidssoner, klimaer og kulturer, med fly, tog, buss, båt, taxier og scootere. Vi har våknet av lyden til en flodhest som glefser i seg gresset utenfor teltet vårt i Botswana, prøvd tango i Argentina, røyket sigar på Cuba, stått på ski i Canada, snorklet på Fiji, campet i New Zealand, sett ris-terrassene i Vietnam og meditert i et tempel i Japan. I tillegg har vi vært på flere av de mest turbulente områdene i verden, som Taiwan, Vestbredden i Israel/Palestina, og den demilitariserte sonen mellom Nord- og sSr-Korea. Opplevelsene tar vi med oss når vi pakker sekkene én siste gang, og setter oss på flyet til Norge. Det smarteste hadde vel verdt og heller investert pengene våres i eiendom eller aksjer, men vi har valgt opplevelser istedenfor. Så når vi står her på flyplassen i Bergen, med en tom sparekonto, føler vi oss fremdeles rike.
Men dessverre kan man ikke betale regningene sine med opplevelser, så neste epoke kommer til å bestå av mye jobb for å fylle på sparekontoen igjen. Og det er faktisk også helt greit. Faktisk gleder vi oss til å jobbe igjen! Det er godt å føle at man bidrar og at man utgjør en forskjell. Vi hadde begge behov for en pause fra det hektiske sykepleie-livet, og denne reisen har gitt oss den mentale avlastningen vi trengte for å få motivasjonen tilbake. Turnus-livet here we come!
Så kommer klisjeen. Vi har ikke bare vært på en fysisk reise, men like mye en mental en. Hva har vi lært i løpet av disse åtte og en halv månedene? Har vi endret oss? Ja, det vil vi si. Ingen ny personlighet som har blitt avdekket, men vi har definitivt sett at vi rommer mer enn det vi selv tenkte. Ubevisst plasseres vi i oss selv i bokser og begrenser oss selv ved å unnlate å finne ut hva som befinner seg utenfor. Komfortsonen er trygg og god, men hvis man blir for komfortabel kan det føles ensformig. Slik var det i alle fall for oss. Jobb, ordne middag, trene, se på Netflix, sove - stå opp og gjør det samme igjen i morgen. Under pandemien når alt var stengt, ble dette særlig gjeldende. Og vi ville ut av hamsterhjulet. Ut å oppdage, ut å omgjøre det ukjente til kjent, og få utvidet vår komfortsone. Det synes vi, vi har lykkes med.
Vi vil gjerne dele noen av tankene vi sitter igjen med etter reisen vår.
1) Reis slik som du vil reise
Det er dine penger og dine feriedager, tilbring dem slik du ønsker. Da vi var på et hostel i Istanbul møtte vi et tvillingpar fra Frankrike som tilbrakte et hvert ledig minutt når de var på reise, på å se enhver severdighet hvert sted hadde å by på. Vi ble nesten litt slitne bare av å høre dem ramse opp alt de hadde rukket å gjøre, og det var imponerende mye. Men det var deres måte å reise på, det hadde ikke passet oss. Vi likte å gjøre færre ting, men til gjengjeld bruke god tid på dem. Og gi oss tid til masse pauser. Det er også lov å sitte inne på hotellet og ha en filmkveld for å koble av. I motsatt enda av skalaen har vi møtt mange langtidsreisene som reiser veldig langsomt og bruker flere måneder på hver sted de har besøkt, det hadde blitt for langtekkelig for oss.
2) ) Minst 95 % av alle du møter er fine folk
På et hostel i Swakopmund i Namibia møtte vi en erfaren backpacker som delte dette mottoet med oss. Vi søkte råd fra ham om hvordan man skulle reise tryggest mulig. Da nevnte han sa at utover de normale forhåndsregler man alltid skal ta i store byer, ville vi se at minst "95% prosent av alle de menneskene en møter er fine folk" og at reising ikke er skummelt som man skulle tro. Og dette har vii erfart at har stemt veldig godt. Det kom tydeligst frem når vi var i Brasil, hvor kriminaliteten er svært høy, og mange vegrer seg mot å reise dertil. Det ble et av de landene hvor vi virkelig fikk kjenne på vennligheten til lokalbefolkningen. og hvor vi absolutt følte oss velkomne, Vi mistet ting, og hyggelige fremmende gav det tilbake til oss. Det er sjeldent de historiene man hører om i media, men de er like viktige å dele. Det betyr ikke at man skal være naiv, man skal ta sine forhåndsregler. Men man behøver ikke å være redd. Verden er ikke så skummel som avisoverskriftene hentyder. Vi har ikke tall på hvor mange ganger hyggelige fremmende har kommet bort til oss og hjulpet oss med å finne veien, oversatt for oss eller gitt oss råd. Det har betydd veldig mye, særlig når man er på nytt sted.
3) Ikke skyv ting under teppet
Dette punktet blir mer personlig. I nesten ni måneder har vi vært sammen nesten 24 timer i døgnet. Vi var vel begge spente på hvordan det kom til å være og hvordan det kom til å påvirke forholdet vårt. Ville det gjøre oss sterkere? Eller skyve oss vekk fra hverandre? Det vi vant fort ut av, var at vi måtte ta enhver uenighet eller irritasjon opp med det samme. Hvis ikke kom det bare opp igjen i annen setting, og gjerne voldsommere enn nødvendig. Vi måtte rett og slett ta oppvasken med det samme. Og når vi var sammen hele tiden, ble vi tvunget til det. I samme slengen benyttet vi muligheten til å finne frem gammel oppvask også og rengjøre det. Ting som tidligere var skjøvet under teppet, alt skulle frem i lyset. Vi kom vel frem til at vi begge ubevisst har prøvd å endre hverandre til å bli likere enn selv. Er det ikke rart hvordan de personlighetstrekkene man likte best i starten, er det samme som er det mest irriterende senene? For oss kommer det tydeligst frem i at Åsmund er mer planleggende og Kjellaug er mer spontan og man trenger begge deler for å ha en vellykket ferie. Ved å få alt frem i lyset, har vi (jada, her kommer enda en klisje...) kommet nærmere hverandre, og har en mye mer forståelse for hverandre. Vi syntes absolutt at forholdet vårt har kommet styrket ut det, og kommer ikke til å la ting bli skjøvet under teppet igjen.
4) Vær nysgjerrig
Man kan ha reist til Spania hvert år, uten egentlig å ha sett Spania. For å ikke bare reise, men også å oppleve, kreves det at man er nysgjerrig på omgivelsene sine. "Hvorfor gjør de det sånn her? Og hvorfor gjør vi det annerledes hjemme?" - er spørsmål som jevnlig har dukket opp i løpet av turen. Vi har brukt mange middager på å reflektere over kulturelle forskjeller vi har opplevd underveis, og det har ført til mange veldig spennende samtaler. Det samme gjelder for severdighetene man besøker. Hvorfor er nettopp dette tempelet så spesielt? Hva er viktigheten til denne statuen? Lysten til å ikke bare se, men også lære noe nytt, starter med nysgjerrighet. Men ofte kommer denne nysgjerrigheten først frem når man forlater sine egne landegrenser. I Bolivia møtte vi et ektepar i seksti-årene som for andre gang var på en stor verdensreise. Men da vi spurte dem om reisetips i deres eget land New Zealand, kunne de fortelle at sørøyen visstnok var veldig fin, men de hadde aldri vært der. Dette fikk også oss til å innse at det samme gjaldt jo oss. Vi kunne anbefale folk å reise til Nord-Norge, men hadde knapt vært der selv. Vi må ta med oss den samme nysgjerrigheten med oss hjem, slik at vi også får oppleve vårt eget land.
5) Vis interesse i det landet man er i
Vi har merket oss hvor mye det betyr, når vi prøver oss på noen fraser på det lokale språket. Det viktigste man bør lære seg, er selvfølgelig "takk" i hvert land man er i. Og det at vi prøver oss i å snakke et nytt språk, sikkert med en forferdelig aksent, har fått frem et smil hos enhver servitør verden over. Til og med på vår siste stopp i Budapest, hvor de ved første øyekast kan virke ganske morske, kom smilet frem når vi prøvde oss på "köszönöm" for å takke for maten. Og jo mer man kan, jo bedre. Språket et nøkkelen til å lære kulturen. Det er selvfølgelig begrenset hvor mye man kan lære seg på en ferietur, men det at man viser interesser hvor landet man er i, gjør at man får veldig mye mer igjen. Det samme gjelder å lære seg noen av de lokale skikkene, slik som å ta av seg skoene før man går inn i hotellrommet i Seoul eller eller si "takk" til bussjåføren når man gå av bussen i Canada. Da vi var i Taiwan og spiste på en lokal restaurant der, fikk v skryt for å klare å spise ris med spisepinner. Det hadde vi aldri klart, hvis ikke vi hadde brukt mye tid på å kløne med spisepinnene utallige ganger tidligere. Man må tørre å gjøre å gjøre ting litt dårlig før man blir god.
Vår reise er over, men opplevelsene vil alltid være med oss. Takk for at du har vært med oss på reisen via bloggen. En ny hverdag venter oss. Vi ses!
Tilbake i Bergen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar