Zimbabwe

 

Varmen slår imot oss når vi går ut fra flyet. Det er 38 grader og skikkelig syden-følelse. Vi er ankommet byen Victoria Falls i Zimbabwe, på folkemunne kalt Vic Falls. Byen byr på den perfekte kombinasjonen av avslappende feriefølelse og adrenalin-søkende aktiviteter. Hvis du så legger til selve kransen på kransekaken, selve Victoriafallene, som slår deg som et friskt pust av ren skjønnhet, ja – da skjønner du hvorfor dette stedet er av Afrikas mest berømte turistattraksjoner. Allerede like før landing kunne vi se vanndampen fra de majestetiske fallene. På lokalspråket «Lozi» heter fossen «Mosi-oa-Tunya» og betyr «røyken som tordner». I regntiden kan vannstanden bli så stor at en kun ser en gigantisk og tordnende sky som stiger opp mot himmelen.

Victoriafallene ligger langs elven Zambezi ved Zimbabwes grense til Zambia nordvest i landet like ved grensen til Botswana og Namibia. Midt i elven går landegrensene mellom Zambia og Zimbabwe og derfor er også fallene delt mellom en side som tilhører Zambia og en side som tilhører Zimbabwe. Mange mener en får den beste utsikten til fallene fra Zimbabwes side, og det var derfor vi valgte å bo på denne siden. Alternativt kan en bo i byen Livingston som også ligger like ved fallene på den andre siden.

Vårt førsteinntrykk av landet er godt, men det tar ikke langt tid før vi blir presentert for en av de mange utfordringene landet har. På flyplassen blir vi vitne til at en arbeider i immigrasjonen holder en overfylt lommebok med dollarsedler i, og tar den i sin egen baklomme. Når vi kommer frem i køen og skal betale for visum, tar han i mot våre dollar og legger den i annen skuff for å veksle, men hevder deretter, at han ikke har vekslepenger å gi meg tilbake selv om vi nettopp så at han hadde fått vekslepenger av de som var før oss i køen. Så vi ender opp med å betale 5 dollar for mye. Ikke en stor sum i seg selv, men alle monner drar, og disse småsummene fyller opp korrupte lommer og vedlikeholder problemene dette landet har når det gjelder korrupsjon. 

Hendelsen blir fort glemt når vi ankommet stedet der vi skal bo. Det er et nydelig område med en restaurant, bar og to bassenger omkranset av et flott grøntområde med ender gående omkring en. Som ekte backpackere, har vi selvfølgelige valgt den enkleste løsningen, og sover i telt. Det blir litt i heteste laget inne i teltet, men vi har heldigvis en vifte stående som tar noe av hete-toppene. Vi tilbringer uansett det meste av tiden ved bassengkanten med føttene ned i det kjølige vannet. 

Fem minutter etter bilde var tatt, var vi allerede i bassenget for å kjøle oss ned.  

I Vic Falls møter vi Sarah. Det er Åsmund sin onkel, Anders, som har arrangert at vi skal møtes. Han har bodd i Botswana i over tre tiår, og vil gjerne at vi skal møte flere av dem som er i hans «afrikanske familie». Sara ble faktisk fødd i Anders sitt tidligere hus, og sammen med broren Ishmael og moren Sethembile bodde de i mange år sammen med Anders. Sethembile var på den tiden en av de mange av Zimbabwes borgere som måtte finne arbeid i nabolandet for å kunne brødfø familien, og de bodde da sammen med Anders og hans ekskone. De holder stadig tett kontakt med Anders i dag, og Sarah omtaler Anders som en farsfigur. 

Det er fint å oppdage mer av byen sammen med Sarah, som er jevnaldrende med oss. Hun tar oss med på en guidet sykkeltur utenfor hotellområdet, og vi blir bedre kjent med de lokale markedene og det tette samarbeidet med Zambia. 

Her poserer vi sammen med Sarah fremfor et over 1000 år gammelt Baobab tre. 

Midt i Zambezi-elven går som nevnt landegrensene mellom Zimbabwe og Zambia, og mange selgere går daglig over brua for å selge sine varer i Vic falls. Vi ser mange Zambiske kvinner som bærer varer på hodet, samtidig som de eventuelt bærer på babyer eller små barn på ryggen. Når dagens salg er unnagjort, går de samme vei tilbake.

På vei tilbake til Zambia. 

Vi spiser middag sammen alle tre på en lokal restaurant med utsikt over Zambezielven og den 128 meter høye Victoria Falls Bridge ved juvet over elven og som forbinder grensene mellom Zimbabwe og Zambia. Når vi titter ned i juvet kjenner vi høydeskrekken melder sin ankomst. Det blir ikke bedre av å tenke på at dagen etter så skal vi kaste oss utfor bruen sammen. Over hundre meter og 6 sekunder i fritt fall! Men heldigvis … I takt med at mørket kom snikende på mens vi spiste og hygget oss, forsvant også utsikten over elven og brua, og med den frykten for tandemhoppet som skulle finne sted på brua dagen etter.

Zimbabwe til venstre og Zambia til høyre. Selve brua? Ingenmannsland. 

Etter en koselig kveld sammen med Sarah brukte vi (Åsmund og Kjellaug) resten av kvelden til å sette oss grundig inn i den lange og dramatiske historien til landet. Zimbabwe var siden starten av 1900-tallet en britisk koloni under navnet Sør-Rhodesia og fikk sin uavhengighet i 1980. Siden frigjøringen har landet vært styrt av partiet ZANU-PF med den tidligere frihetskjemperen Robert Mugabe i spissen. I hele 37 år satt han som president i landet helt frem til han ble avsatt under et militærkupp i 2017. Starten av presidentskapet var preget at stor optimisme og lovord om forsoning etter årevis med kolonitid, og geriljakrig. Men gleden forsvant gradvis i takt med økende undertrykkelse av ytringsfrihet og opposisjon. Verdenssamfunnet reagerte med økonomiske sanksjoner, og Mugabe reagerte med å trykke mere penger. Dette førte til en hyperinflasjon verden ikke hadde sett maken til i over 50 år. Det sies at dopapir var verdt mer enn tusenvis av Zim dollar på denne tiden!  Anders kunne også fortelle oss om en bekjent sin uvirkelige problemstilling. Han hadde et eget firma, og når han skulle skrive lønnsedlene til sine arbeidere på en onsdag, og lønnen skulle betales på en fredag, hvordan kunne han beregne hvilken lønn de skulle ha på fredagen når inflasjonen var på 3000 prosent?

Heldigvis ble det lagt lokk på situasjonen etter innføring av US Dollar, og av denne grunn finnes det fremdeles to valutaer i Zimbabwe. I ethvert gatehjørne i Vic Falls møter man på selgere som gir deg «special price for you my friend» for å veksle mellom valutaene.

Zimbabwe var en gang et av Afrikas rikeste land, og ble omtalt som Afrikas perle – nå er rikdommen fordelt på få hender, mens størstedelen av befolkningen lever i fattigdom. Til tross for at Mugabe ikke lenger sitter med makten så er ikke situasjonen blitt noe bedre for Zimbabwes innbyggere. Mange tvinges ut av landet for å finne arbeid, og bare i nabolandet Sør-Afrika, finnes det over 5 millioner Zimbabwere. Av de 15 millionene som bor i Zimbabwe, lever 72% i fattigdom. De som er kommunalt ansatt, om det så være politi, lærer eller sykepleier, får alle den samme lave lønnen. 

Morgenen etter er historietimen over. Realiteten slår inn når vi står skjelvende på kanten av brua, og ser ned til Zambezielven –  Vi skal faktisk hoppe!  Kjellaug hadde tidligere hatt en dårlig opplevelse med et strikkhopp i Norge, der hun ble dyttet ut uten at det ble avtalt på forhånd, og den ekle følelsen satte seg i kroppen.  Men med god støtte fra Åsmund hoppet vi begge begge utfor broen sammen, og fy søren – for et kick! Det var ekstremt nervepirrende og grenseoverskridende før hoppet, men umiddelbart etterpå ble man fylt med glede, enorm lettelse over at man faktisk ikke døde, og mestringsfølelsen brer seg om deg som en beskyttende kappe. Man føler seg fullstendig uovervinnelig.

Dette ble heldigvis ikke det siste bildet av oss... 

Belønningsøl etter hoppet

Hvis du selv skulle være i tvil, så bare gjør det. Du kommer ikke til å angre!

Den siste kvelden i Vic Falls tilbrakte vi på et Sunset Cruise sammen med Sarah. Dyrelivet langs elvene begynte å poppe opp, og dette gav Åsmund mulighet til å få testet ut objektivet med den lange zoomen, som var kjøpt akkurat for dette formål; å ta bilder av dyrelivet i Afrika. Og det skuffet ikke! Vi så flodhester, krokodiller og uendelig mange forskjellige fugler. Allerede her begynner det å spire frem en fugleinteresse hos Kjellaug, som vokser seg større i løpet av oppholdet i Afrika, og som selvfølgelig øker den mentale alderen hennes med 50 år. 

Derimot må vi se oss enig i at, kvaliteten på bildene blir bedre senere på reisen, så stay tuned for dyrebildene fra de mange safariene i Botswana! En liten cliffhanger der altså. Men uansett... Her er noen av bilden fra båtturen vår på Zambezi.

Det var mange flodhester som viste sitt gigantiske gap. Med en bite-styrke på over 800 kilo er de et av de farligste dyrene i Afrika. Rundt 500 mennesker blir årlig drept av flodhester i Afrika. 

Hvitkornet Vibe

PS! Vi badet ikke....

Bulawayo

PS: Vi reiste til Botswana etter oppholdet i Vic Falls, men besøkte Zimbabwe én gang til på et senere tidspunkt. For ordens skyld hopper vi over tiden i Botswana, og beskriver det i ett eget innlegg, og spoler to uker frem i tid, til da vi krysset grensen til Zimbabwe for å besøke Sarah igjen, når hun var på hjembesøk i Bulawayo, der hennes bror Ishmael og deres mor Sethembile bor.

Fra sentrum i Bulawayo

Like ved grensen til Botswana ligger Zimbabwes nest største by, Bulawayo. Byen har en befolkning på rundt 650 000 innbyggere (offisielt i år 2012). Byene er en av de viktigste industrielle sentre i landet med mye tungindustri. Byen er også kjent fra fra frigjørelseskampen, da kampene startet nettopp i denne byen. Byen er dessverre, som resten av landet, også preget av mye fattigdom. Kontrasten fra Vic Falls er derfor enorm.    

Vi møter Ishmael på den Zimbabwiske siden sammen med sin venn, KG. De kommer til å bli vårt faste følge de neste dagene i Bullawayo. De prøver å lære «hei, hvordan går det» på deres lokale språk, men etter fliringen deres å dømme, må vi nok innse at uttalen vår ikke er den beste.  Videre forteller de ivrig om landet sitt, og særlig om deres frigjøringshelt og tidligere visepresident, Joshua Nkome. I deres trygge hender blir vi guidet rundt i byen, og avslutter ruten med en tur innom deres lokale bar. 

Her er vi sammen med Ishmael og KG ved statuen av Joshua Nkome. 

Kvelden ender tilbake i huset til Sethembile og Ishamel sin familie. Her får vi servert et festmåltid av en middag, og får også et gledelig gjensyn med Sarah, som er kommet til Bullawayo for å fullføre sine eksamener før jul.

Her er vi på besøk hos Sethembile og hennes familie 

Det ble sigthseeing (med øl) også  

Vi innser at i Victoria Falls sin trygge turistboble, ser man ikke den politiske uroen som ellers preger landet. Turistnæringen sørger blant annet for at det alltid er strøm og vanntilgang i byen, til stor kontrast mot de uforutsigbare og tidvis daglige strøm og -vannkuttene i andre deler av landet. Hjemme hos Ishmael og Sethembile er det strømkutt mens vi er på besøk. Sethembile er tidligere syerske, og når strømmen kom på igjen, sydde hun inn jumpsuiten til Kjellaug slik at den passet bedre. Vi har følt oss veldig varmt tatt imot.

Den siste morgenen i Bullawayo reiste vi ut til SOS barnebyer sammen med Ishmael og KG, for å besøke fadderbarnet til Kjellaug sin mor. Landsbyen er en liten trygg oase med skole, barnehage, og hjem til de over 100 barna som bor der. Husene er godt vedlikeholdt og hagen er godt beplantet med palmer og blomster. Vi møtte en veldig skjønn, litt sjenert ung gutt, og resten av hans SOS familie. De ansatte tar oss også veldig godt imot, og fremstår som ildsjeler som brenner for sin jobb. Vi føler uten tvil at pengene som sponsorene gir, blir brukt på en fornuftig måte, og at landsbyen er et veldig godt sted å vokse opp. Av hensyn til barna og SOS sine retningslinjer, kommer vi ikke til å dele bilder derfra.

Etter besøket i landsbyen, var det på tide å ta fatt på hjemreisen tilbake til Botswana, men det skulle vise seg å bli litt mer komplisert enn først antatt. På grunn av utdaterte bussruter som ikke var blitt gjenoppstartet etter pandemien, var det vanskelig å finne informasjon om den beste transportmetoden tilbake til Botswana. Sethembile var igjen på tilbudssiden og reiste ned til busstasjonen og fant ut at bussen gikk mellom 13.00 og 15.00. Bussen kom først kl. 14.30, og lettet over å ha sikret oss en plass på den overfylte bussen, tar vi farvel med Sethembile, Ishmael og Kg, som har ventet på bussen sammen med oss. Men så blir vi stående, og ingenting skjer. Det er varmt og ingen aircondition.  Først nesten to timer senere begynner bussen å kjøre. Men vi kjører kun i 20 minutter, før så er det en dopause på 40 minutter. Deretter kjører den videre et stykke, før den på nytt stopper i en landsby rett før grensen, og halve bussen går av. Her blir vi stående en time. Det er ingen forklaring, bare venting. På grensen blir det også lang pause, selv etter alle passasjerene ombord har fått stemplet seg ut av Zimbabwe. På Botswana sin side skjer det samme, men her venter vi enda lenger, og det har for lengst blitt mørt. Etter minst 2 timer kommer endelig bussen og røsker oss kortvarig ut fra kjedsomheten. Det går en grense for hvor lenge det er gøy å spille sudoku og høre på den samme nedlastedede spillelisten på Spotify. Endelig skjedde det noe, endelig kom vi oss videre! Men etter fem minutters kjøring stopper vi igjen. Hæ? Hva skjer nå? 

Enda en pause, men nå på en bensinstasjon. Her står vi halvannet time. Hver gang vi spør, sier de ansatte i bussen «dont worry, we’re going soon», men allikevel står de utenfor bussen i en sirkel og deler rundt på en colaflaske med et gjennomsiktig innhold og ler og koser seg. Når en av dem går ned midtgangen i bussen, kan vi merke alkoholånden hans mens han går forbi. Det begynner å bli litt ubehagelig. Når vi så endelig kjører igjen, blir det selvfølgelig ikke så lenge før vi stopper på ny, og denne gangen på et busstopp i ingenmannsland, og her kommer det på en drøss med passasjerer. Denne gangen står vi overraskende nok i kun i 2 minutter, og bussen begynner å kjøre allerede før alle passasjerene har satt seg ned. Og nå kjører han fort. Det er akkurat som om han skal ta igjen for tapt tid. Hele opplevelsen fremstår veldig merkelig.

Hele veien har vi hatt kontakt med Åsmund sin tante Mathilda som skulle hente oss på busstasjonen i Franchisstown. Hun har heller valgt å kjøre oss i møte og møter oss på et checkpoint like utenfor byen. Rundt halv ett om natten er vi fremme i hennes og Anders sitt hjem i Franchistown og får oppvarmede middagsrester som Mathilda har laget til oss. Det smakte nydelige.

Reisen fra Bullawayo i Zimbabwe til Franchistown i Botswana, som egentlig skulle ta omkring 3 timer, endte opp med å ta 12 timer. Og det er ikke inkludert tiden vi ventet i Bullawayo på bussen sammen med våre nye venner fra Zimbabwe.

Mathilda hadde googlet litt, og gav oss det mest sannsynlige svaret på gåten: menneskesmugling. Det skjedde det at busselskapene tok betalt for å frakte folk ulovlig over grensen. De sørger for at bussen blir forsinket nok til at mørket faller på, og passasjerene får tid til å krysse grensen til fots og komme på bussen igjen på den andre siden. De vet hvor grensen er lite bevoktet, eller der det finnes en vagt som kan la seg bestikke. Forholdene er vesentlig bedre i Botswana, og får å unngå for stor immigrasjon fra Zimbabwe, har Botswana en streng grensekontroll. Derfor tyr folk til menneskesmugling. For å kunne få en jobb å leve av.

Vi har begge fått et hjerte for Zimbabwe. Så hyggelig, imøtekommende, fine mennesker. Zimbabwere er kjent for å være dyktig i jobben sin og hardtarbeidende. Det er derfor trist å se all lidelsen folket står i. Det er utrolig provoserende at i et ressursrikt land, så er det så mange som lever i fattigdom. Mens landets politiske ledelse og de i kretsen rundt, fråtser i rikdom. Folket i Zimbabwe fortjener bedre enn dette.

Det var det... Om noen få dager legger vi ut et nytt innlegg om vårt opphold i Botswana. Julaften skal vi i år feire i Windhoek i Namibia. Hvis vi rekker det, og dersom vi har et litt mer samarbeidende internett enn hva vi har hatt den siste tiden, så legger vi også ut et innlegg fra Namibia før vi tar juleferie. Vi sees om lidt! :)