Kio Ora fra New Zealand

 

Hver gang vi kommer til et nytt land må vi sette oss inn i hvordan ting fungerer i akkurat dette landet. Kan vi drikke vann fra springen? Må vi ha visum? Hva bør vi oppleve? Hvordan fungerer offentlige transport her? Hvilket simkort er best? Også videre, også videre. Vi googler, sjekker ut aktiviteter på TripAdvisor, ser reisevideoer på Youtube og leser UDI sin reiseinformasjon for det aktuelle landet. Det går mye tid til å planlegge hvordan vi ønsker å oppleve hvert enkelt land. Heldigvis ble dette mye enklere nå. For nå vår vi kommet til New Zealand. Og her var det meste nesten som hjemme i Norge, helt på den andre siden av jordkloden. 

New Zealand var alltid et land vi ønsket å oppleve. Faktisk så hadde vi begge søkt oss til å studere i New Zealand samtidig og vi kunne ha møttes i Auckland våren 2015. Kjellaug skulle ta noen helsefag for å bli sikker på om sykepleie var den riktige retningen for henne og Åsmund ønsket å ta sykepleieutdanningen.  Men slik ble det ikke. Kjellaug fikk hakeslepp da hun så hvor dyre flybillettene til New Zealand var og måtte innse at hun ikke hadde råd.  For Åsmund sin del var det usikkerheten om sykepleieutdanningen ville bli godkjent i Norge som fikk han til å endre planene. Så skulle skjebnen ha det til at vi endte opp på samme sykepleieskole i Bergen istedenfor. Det er litt rart å tenke på hvilke tilfeldigheter som ligger til grunn for om man møtes eller ei, og hvordan noen tilsynelatende små beslutninger ender opp med å forme livet i langt større grad enn man først tenkte. Om det hadde vært Auckland eller Bergen var ikke det viktigste, vi er egentlig bare veldig takknemlig for at vi endte opp på samme sted. Og nå åtte år etter at vi først tenkte å reise til New Zealand, skjer det endelig! Men denne gangen får vi nyte landet sammen, som en del av vår bryllupsreise.  

Tre uker skulle vi tilbringe i New Zealand. Den første uken ønsket vi å ha en "pause-uke" i hovedstaden, Auckland på nord-øyen. Der ble planen å slappe av, planlegge, studere, skrive blogg og bearbeide alle inntrykkene fra mange måneder på reise. Så vi leide en AirBnB leilighet en liten busstur fra sentrum og begravde oss der. Men vi måtte ut for å trene og handle inn mat. Åsmund kjøpte en ukes tilgang på et treningssenter og Kjellaug gjorde det samme på et klatresenter. Det deilig å få tid til å dyrke sine hobbyer. 

Når vi måtte på butikken, var det langt ifra en kjedelig ting man bare må gjøre, slik det vanligvis var hjemme i Norge/Danmark. Utvalget butikken kunne by på hadde blitt en sjelden kost for oss, og vi koste oss med å vandre rundt i butikken på utkikk etter de beste råvarene. Endelig var sunn mat lett tilgjengelig!  Det var hylle på hylle med fristende mat, ferske og gode grønnsaker med knæsje farger, en fiskevaredisk med ferske skjell og en varmdisk med ferdiglagede middager. Kontrasten til mange land vi har reist i, hvor matvarebutikkene er på størrelse med kiosker, med svært begrenset utvalg og hvor frukt og grønsaker er begynnende dårlig, var til å føle på. Det er et privilegium å ha tilgang på god, sunn mat. Et privilegium man ofte tar for gitt. 

Pause-uke til tross, vi måtte jo oppleve litt av hva Auckland hadde å by på. For å få den best utsikten over byen, reiste vi inn til sentrum og tok vi heisen opp i SkyTower. Vi tenkte vi var smarte da vi planla å være der når solen gikk ned, et nydelig syn vi delte med riktig mange andre smarte mennesker, som hadde tenkt akkurat det samme som oss. 

Bilde tatt fra bussen mens vi kjørte over Harbour Bridge på vei mot sentrum av byen.

Solnedgang. 

En av flere broer som knytter byen sammen.

Utsikt fra SkyTower

Etter en fin middag på en indisk restaurant, så var det øl-tid. Men til Åsmunds store skuffelse, betydde «brewery pub» at de hadde pils og sider på tap og ikke førti ulike sorter slik han hadde håpet på. Heldigvis ble øl-utvalget betydelig bedre når vi kom oss til Queenstown på Sørøya. Vi endte derfor opp på et utested i party-gata i byen. Men akkurat da vi hadde kjøpt drikken vår og tatt den første slurken, gikk brannalarmen. Det er ikke lov å drikke på offentlig sted, så man fikk ikke lov å ta med seg drikken sin ut. Til vår store overraskelse var det ikke noe problem for bartenderne å skille fulle folk fra de kjæreste de har, alkoholen sin, og få dem til å gå utenfor. Vi tror ikke det hadde gått like rolig for seg hvis det var på Zachen i Bergen. Heldigvis var det ingen brann, og vi fikk nyte resten av drikken vår uforstyrret. 

Når den siste dagen i Auckland var kommet, måtte vi fylle på sightseeing-kvoten vår og bli litt turister igjen. Vi besluttet å besøke Auckland War and Memorial Museum for å se den kjente krigsdansen til Maoriene, også kalt for haka-dans. De har et halvtimes show på museumet som de viser flere ganger daglig. Haka er en dansesjanger innenfor Maori-kulturen som blir danset til ulike begivenheter, alt fra å ønske noen velkommen til å få adrenalinet til å pumpe før en skal ut å krige. Rygbylaget; The All Blacks fremfører en versjon av Haka-dansen før hver kamp de spiller. Denne dansen er de verdenskjent for. Det hadde selvsagt vært veldig gøy å være vitne til det, men VM i rugby var akkurat ferdig, og det var ingen kamp å se. Vi så faktisk noen glimter av rugby-VM da vi var i på Fiji og Fiji spilte mot New Zealand. Vi kunne høre fra andre siden av hotellet hvordan de ansatte hoiet og ropte til skjermen, så vi måtte jo se hva som foregikk. Ifølge en av Maori-danserne på museet, var det ikke The All Blacks rugby- lag som gjorde Haka-dansen verdenskjent, det var omvendt. 

Siden vi uansett skulle til museet for å se showet, beregnet vi god til, slik at vi kunne fordype oss i historien og få mer ut av utstillingen. Vi lærte at New Zealand var et av de siste landområdene i verden til å bli befolket. Først en gang mellom år 1250 og 1300 e.Kr. kom det østpolynesiere til øygruppen og utviklet gradvis maorikulturen. Nederlenderen Abel Tasman var den første europeer til å "oppdage" landet i 1642. Han gav også New Zealand sitt navn etter Zeeland i Nederland. Fra 1769 til 1770 kartla den britiske oppdagelsesreiseren James Cook øyen og anbefalte deretter øygruppen til Storbritannia for mulig bosetningen. Bosettere begynte å strømme til øyene uten tillatelse fra verken de britiske styremaktene eller maoriene, og det oppsto sammenstøt mellom de originale bosetterne og de nye. Ca. 30-40 000 maoriere ble drept i over 600 slag, i tillegg til at mange døde av sykdommene som europeerne brakte med seg. Først i 1840 ble New Zealand offisielt en britisk koloni og nå begynte kolonistene for alvor å ta land fra maoriene til sauehold. På den andre siden av skalaen, ble New Zealand et foregangsland med hensyn til demokratisering og sosialpolitikk: menn fikk allmenn stemmerett i 1889, kvinner i 1893 og alderstrygd for alle over 65 ble innført i 1899. New Zealand ble en uavhengig dominion i 1907.

Fra utstillingen på museet. 

Fra utstillingen på museet. 

En kano brukt til krigføring. 

 I Maorikulturen er Tā moko (tradisjonell tatovering) mye praktisert. Det helligste stedet av kroppen er ansiktet, og derfor var det primært i ansiktet man ble tatovert. Lenge var tradisjonen fortapt på grunn av New Zealands assimilerings politikk, der mange ble tvunget til å holde opp å tatovere, og deres kunnskap ble begravet med dem. Men de siste 20-30 årene har en ny generasjon ønsket å gjenopplive tradisjonen, og kunstnere har gravd frem teknikken på ny. Nå er det en stor oppsving for Maori-tatovering, særlig blant unge

                                                                     Haka-dans

De siste halve århundre har det vært en økende forståelse for de feilgrepene som har blitt gjort ovenfor maorifolket. I dag utgjør maorifolket 15 % av New Zealands totale befolkning. Kanskje nettopp fordi de er mange, har det vært lettere for dem å bli hørt i deres kamp for å få tilbake noe av deres tidligere landområde.  I en artikkel i The Guardien blir maorifolket kalt for "den heldigste urbefolkningen i verden", til stor kontrast til aboriginene i nabolandet Australia. Når vi tar bussen i Auckland, blir hvert stopp annonsert via en høyttaler, først på maori og så på engelsk. De fleste skilt blir skrevet på maori og på engelsk. I løpet av vår uke i Aukland, hørte vi mer maori enn vi noen gang har hørt samisk. Etter mange måneders reise i Nord -og Sør Amerika, er det fint å komme til et land hvor urbefolkningens rettigheter (fra en utenforstående sitt synspunkt) står sterkt. 

Så var tiden kommet til dagens høydepunkt: Haka-dans! En halvtimes show som gav oss et unikt innblikk i Maori-kulturen. Hvis man noen gang skal til New Zealand, er dette absolutt å anbefale! Se gjerne videoen over. 

 

Dagen etter begynte vårt egentlige eventyr. For man kommer ikke til New Zealand for å oppholde seg i byene; det er ute i nasjonalparkene magien ligger. Vi hadde leid en Jucy campervan som vi skulle bli vårt transportmiddel og hjem de neste to ukene. I utgangspunktet hadde vi trodd at campingdrømmen vår var død siden vi ikke fikk ordnet med internasjonalt førerkort før vi reiste, og det er et krav i New Zealand for å kunne leie bil. Vi antok at vi måtte få det fikset i Norge siden vi hadde norsk førerkort, men når vi sto der på NAF-kontoret og de spurte om den norske adressen vår, måtte vi jo innrømme at det hadde vi ikke, og da falt det i grus. Og i Danmark var det for lang kø på borgerservice til at vi kunne nå og få det til før vi skulle reise. Men heldigvis møtte vi på noen franskmenn i Patagonia som kunne anbefale et oversettelsesbyrå i New Zealand som kunne bistå oss å få oversatt vårt norske førerkort. Og jovisst, det fungerte det! Men forsinkelses som dette hadde forårsaket oss gjorde at de beste bilene var utleid eller for dyre (det var påske), så vi måtte ta til takke med billigselskapet Jucy og deres campervans av den eldre klassen. 

 

Ettersom Kjellaug i gjennomsnitt hadde kjørt bil ca. en gang i året de siste fem årene, og Åsmund tross alt kjørte ambulanse som en del av sin jobb (men ikke kall han for ambulansesjåfør, for da klikker han!), så falt utfordringen om å kjøre på venstresiden på Åsmund sine skuldre. Kjellaug sin oppgave ble å være kartleser, musikkansvarlig og selverklært "Passanger Queen". Og med tid til å studere Google Maps, så fant hun denne naturskjønne rasteplassen langs veien, hvor vi hadde vår første lunsj-stopp. Campingstolene og bordet hørte til campervanen vi leide.

Vår første natt i bilen ble tilbrakt på en campingplass i nærheten av Hobbiten movie set. I New Zealand har man kun lov å campe på tilrettelagte steder som er godkjent for camping. Appen "CamperMate" viser alle steder man kan campe, priser på de ulike steder, og link til hvor man kan booke overnatting.  Denne nattens campingplass var av den enkleste typen, kun en stor plen med tilgang til et toalett. 

Morgenen etter kjørte vi de få kilometerne til Hobbiten Movie Set, spente på hva som ventet.  Dette var noe vi hadde gledet oss veldig til! Som en forberedelse hadde vi sett alle tre Ringenes Herre filmene på nytt. Setet ble opprinnelig brukt til Ringenes Herre, deretter ødelagt, og bygget opp igjen på nytt til Hobbiten-filmene. Nå blir det vedlikeholdt av utallige gartnere og andre som sørger for at de spreke fargene og det frodige landskapet holder seg dag etter dag. 

Vi hadde dagens første omvisning og fikk dermed nyte landskapet alene den første halvtimen. 

Har du sett så nydelig! Velkommen til The Shire.  

Kjellaug prøvde å kle seg til anledningen, og tok på seg det mest "hobitt" lignende klærne hun hadde. Åsmund derimot, han hadde på seg den samme genserne og shortsen han alltid går med. 

Omvisningen ble avsluttet på The Green Dragon med lokalprodusert øl. Om du har sett Ringenes Herre-filmene så er det her Frodo og de andre hobbittene går når de skal på fest.  Etter å ha forsikret oss om at alkoholprosenten var lav nok til at det var lovlig å kjøre bil etterpå, kunne vi smake de magiske dråpene. Det var ingen hindring av klokken var 09.00 på morgenen. Stemningen var virkelig god, utsikten enda bedre og tiden fløy forbi i godt lag sammen med Kiwiene vi delte bord med. Helt til vi innså at gruppen vår ikke lenger var der og bussen vi skulle ta tilbake til parkeringsplassen hadde gått. Så vi måtte bare vente til det kom en buss som hadde plass til oss, hver for seg, før vi kom oss tilbake til bilen. Heldigvis kunne de ansatte fortelle at dette skjedde så og så hver dag. 

Turen gikk videre nordøstover opp til Coromandel på kronglete, dårlige veier som minte oss veldig om veiene på Vestlandet i Norge. Her sov vi over på en Holiday park, campingplassenes førsteklasse om du vil, med gåavstand til Hot Water Beach. Planen var egentlig å besøke Cathedral Cave også men dessverre var parkeringsplassen stengt for sesongen, og området var kun tilgjengelig med båt. Vi la oss derfor tidlig og la alt vårt fokus på Hot Water Beach istedenfor. Denne stranden er kjent for å ha varmekilder under sanden som kan graves frem når det er lavvann. Alarmen ringte allerede 04.30, så var det frokost, pakking av bilen, og på tide å gå til stranden med hodelykten på. Vi var ikke alene, og det var derfor lett å finne ut hvor varmekildene gikk under stranden. Man kunne faktisk se dampen som steg opp fra sanden og kjenne den brennende følelsens under føttene. Vårt første forsøk på å grave vårt egne badekar feilet. Vannet var simpelthen for varmt!  Etter å ha søkt råd hos graverne ved siden av oss, fant vi kaldtvann da vi gravde lenger til siden, og kombinasjonen av det varme og kalde vannet gav den perfekte temperaturen. Vi la oss ned i vår selvgravde utendørs-badekar mens vi så solen snike seg opp over horisonten. En veldig unik opplevelse. 

Etter en perfekt start på dagen, var det tilbake på de kronglete veiene igjen, med snuten sørover. Planen var å kjøre gjennom hele nordøyen ned til landes hovedstad, Wellington. På veien hadde vi planlagt en pause innom Waitomo Glowwarm Caves der vi hadde booket en tour. En ganske strabasiøs plan. Dessverre hadde skranglekasse-bilen vår begynt å lage litt vel mange rare lyder når vi bremset og svingte, så vi så oss nøtt til å ta turen innom et verksted. Der hadde de verdens beste tid så timene gikk fort, og vi måtte innse at Waitomo glippet for oss. Heldigvis kunne de ikke finne noe galt med bilen og vi kunne kjøre videre. 

 

Viktig å strekke ut etter mange timer bak rattet. 

Fra Tongariro Natioanlpark. I bakgrunnen skimtes Lake Taupo. 

Vi kjørte strake veien til Wellington, innom flere nasjonalparken og med utsikt til landets største innsjø, Taupo. På kvelden kom vi frem til Wellington. I mangel på kreativitet etter en lang tur, endte vi opp med reisens første tur innom McDonalds. Deretter ble det forsøkt å sove litt i bilen før avgangen til ferjen som skulle frakte oss til Sørøyen. Siden det var påske, var det veldig vanskelig å få tak i ferjebillett, så vi måtte ta til takke med den som gikk midt på natta. Heldigvis hadde vi funnet en enkel campingplass der vi kunne "checke inn" tidlig på den andre siden. Etter ankomst Picton, kjørte vi direkte dit og la oss til å sove. 

Campingplassen. 

Etter et par timer søvn, reiste vi inn til sentrum av Picton med hensikt om å få gjort noe med de slitte tuppene våre. Det var en stund siden sist vi fikk klippet håret. Heldigvis fant vi et sted med kapasitet til å klippe oss begge to, men dessverre for oss gikk saksen litt for fort, og resultatet ble en smule skjevt. Det har vært vanskelig å få fikset håret under reisen fordi de gode frisørsalongene ikke har mulighet for drop-in, og vi ikke har tid til å vente over en uke på en vanlig time. Men det gjør egentlig ingenting. Forfengeligheten må man legge til side når man reiser slik som vi gjør. 

Men alle forfengelighet forsvinner allikevel ikke... Kjellaug kan ikke la være å spørre Åsmund etter hver bilde han tar av henne: Hvordan ser luggen min ut? Det er vel ikke gardin-lugg igjen? 
Alle som har pannelugg kan sikkert gjenkjenne seg i dette.

Disse rakerne forstyrret frokosten vår. 

De neste dagene ble brukt på å komme seg til Christchurch. Vi tok det gradvis med en fjelltur på veien, og overnatting i Kaikoura.

På vei til The Snout. 

På veien kom vi tilfeldigvis over en sjøløve-koloni. Vi stoppet bilen på et tilfeldig sted for å vaske bilruten skikkelig, og plutselig dukket de opp i sidesynet. Et overraskende, men veldig morsomt øyeblikk! Åsmund fikk knipset disse bildene. 

Etter ankomst Christchurch ble det en ny tur innom bilverkstedet til Jucy for å få nye vindusviskere og sjekke hjulene. Der ble det besluttet at bilen måtte ha mer omfattende reprasjoner så de gav oss heller bare en ny bil. Med en ny start kunne vi kjøre trygt inn i nasjonalparkene uten å være redd for at noe skulle skje med bilen. Neste morgen var planen å reise inn til Mount Cook for å gå Hooker Valley-trek (vet ikke hva som er bakgrunnen for navnevalgene), men dessverre viste værmeldingen at hele himmelen hadde tenkt å falle ned akkurat da, så vi måtte gjøre om planene. Været kan bli ganske tøft så langt sør og vi ville ikke ta noen sjanser. Det ble heller en stikkvei til Wanaka for å gå Roys Peak.  

Lake Tekapo.
Vi måtte selvfølgelig stoppe bilen her får å nyte denne post-kort utsikten. 

Etter seks timers kjøring begynte vi på fjellturen som skulle ta seks timer, men vi gikk den på fire og en halv (snikskryt). Det var godt å føle at kroppen fungerte og ekstra gøy å gå forbi så mange andre turister på veien opp. Og utsikten på toppen var absolutt helt fantastisk! Den første skikkelige fjellturen i New Zealand, og når vi ser tilbake på det, den aller beste turen. Kvelden endte i Holiday Parken sin varmestamp. Litt velfortjent terapi for såre muskler.

Morgenen etter bar det av sted til dit vi egentlig hadde tenkt oss til dagen før: Hooker Valley-trek. Litt kjedelig og måtte kjøre flere timer tilbake, men slik er det bare, man må planlegge kjøreruten etter hvor været er best. 

Lunsj-pause.

Vel fremme kunne vi se at det var riktig mange som hadde tenkt det samme som oss: å utnytte det gode været til å gå en av landets mest kjente og enkleste dagsturer. Vi synes det ble for tett med folk og for sterk sol, så vi snudde halvveis og bestemte oss for å prøve på nytt dagen etter. Og det var en veldig god ide! Morgentimene når solen står opp, er de færrest folk og den mest behagelige temperaturen. Turen belønner deg med utsikt til New Zealands høyeste fjell: Mount Cook. Vel verdt det

Vi reiste også innom utsiktpunktet til Tasman Glacier.  Utsikten var ved første øyekast litt skuffende, fordi isbreen har tregt seg sånn tilbake på grunn av global oppvarming, at den kun var synlig i enden av dalen. Men naturen omkring var selvfølgelig fremdeles nydelig. Det ble en påminning om hvor viktig det er at vi tar vare på planeten vår og hindrer oppvarming av hjemmet vårt, slik at naturskatter som denne isbreen kommer til å bestå også i fremtiden. 

Isbreen har trukket seg godt tilbake. Om ikke lang tid viser dette spesialbygde isbre-utkikkspunktet ikke lenger noen isbre. Det er litt skummelt å se så tydelige tegn på den globale oppvarmingen. 

Så var det tilbake til landeveien med retning, Queenstown. Denne sjarmerende byen ble en favoritt bland oss begge to. I motsetning til mange av byene vi hadde kjørt forbi på reisen, følte vi at denne byen hadde et mer personlig preg, istedenfor oppstabling av butikker og kjøpesentre i nøytrale bygg slik vi hadde sett mye av på veien. Havnen var veldig koselig, og for øllentusiasten Åsmund, fikk han endelig en skikkelig god pale ale og stout. Vi var også ekstra heldige med tidspunktet vi var der, fordi det var et marked i hovedgaten med mange forskjellige boder og livemusikk. 

Reisen videre gikk til Milford Sound. Dette en fjord i den sørvestlige delen av sørøyen, og en av topp tre turiststeder på øyen. Det er kun en Holiday Park i umiddelbar nærhet av fjorden, og til tross for at det var den dyreste på hele bilturen, slo vi til for å gjøre det enklest mulig. I tillegg hadde vi lest at det var rikelig med knott i området, så det var veldig greit med et sted med gode fellesareal og steder man kunne gå innendørs når man ville, istedenfor å oppholde seg i bilen. Til tross for skikkelig glamping, var det faktisk her at vi opplevde de dårligste toalettfasilitetene. De var skitne og mange manglet såpe. Generelt hadde vi vært veldig positivt overrasket over toalettene både på campingplassene og de offentlige langs veien. De var alle lett tilgjengelige, rene og hadde alltid toalettpapir og såpe. Etter mange måneder på reise, er det slike ting man legger godt merke til. Så derfor var det litt ironisk at det dyreste glamping-stedet hadde de dårligste forholdene. 

Vi hadde to overnattinger på Holiday Parken, noe som gjorde at vi både tid til å se fjorden og innsjøen, Marian fra toppen av Key- fjellet. 

Milford Sound

Milford Sound 

Utsikt fra Key Summit. 

Utsikt fra Key Summit. 

En Kiwi tittet frem på campingplassen. Disse fuglene (som mangler vinger) er New Zealands nasjonalfugl. Faktisk er de så viktige for samfunnet at lokalbefolkningen kaller seg for det samme. Så dersom du hører ordet Kiwi, så betyr det enten frukten Kiwi, denne fuglen som mangler vinger eller en person som kommer fra New Zealand.  

Det vanligste å gjøre når man er i Milford Sound, er å ta et cruise på fjorden, men siden det uansett var meldt regn, synes vi prisen var for stive for hva vi fikk igjen. Så vi reiste heller tidlig neste morgen østover mot The Catlines. 

Hvis du skulle være i tvil: i New Zealand kjører man på VENSTRE side. 

Jo lenger sør vi kom, jo kaldere ble det, så etter å ha frosset flere netter, bestemte vi oss for å spandere på oss en hytte de neste to nettene vi skulle være i The Catlines. Vi endte opp på en koselig sauegård en kort biltur unna Kaka Point. Det ble noen rolige, avslappende dager. 

Utsiktspunkt på vei til Kaka Point. 

Stien mot Kaka Point. 

En fornøyd turgåer. 

Kaka Point!

Siste etappe gikk nordover igjen tilbake til Christchurch, der hvor flyet vårt skulle gå ifra dagen etter. På veien kjørte vi innom Dunedin og verdens bratteste gate. Vi hadde også tenkt å stoppe underveis å trene drop-in på et treningssenter, men oppdaget fort, at absolutt alt av treningssentre og butikker var stengt. Et lite google-søk gjorde oss oppmerksom på at det var helligdag denne dagen. Den ble kalt for ANZAC og er en minnedag for alle de falne soldatene fra New Zealand og Australia fra første verdenskrig. Etter å ha reist i veldig mange land der forbrukeren står veldig sterkt og åpningstidene på det meste er veldig lange, er det uvant å være et sted det er motsatt. Men samtidig veldig fint å se at arbeidernes rettigheter er ivaretatt. Det meste er stengt på søndager og helligdager, og restauranter og cafeer er oftest stengt mellom lunsj og middag, altså fra klokken 15.00 til 18.00 hver dag. Det krever at man som turist må planlegge litt bedre fordi ikke alt er tilgjengelig hele tiden, men samtidig er det godt å vite at arbeiderne får sin velfortjente fri de også. 

På veien mot Christchurch stoppet vi innom for å se Verdens Bratteste Gate i Dunedin. 

Siste natt spanderte vi på oss hotell med egen restaurant i Christchurch. Maten smakte himmelsk! De siste to ukene hadde stort sett bestått av enkel mat vi kunne lage på felles-kjøkkenet på campingplassene eller på den enkle gassbrenneren i bilen, så dette måltidet var en del hakk over. 

New Zealand ble et skikkelig eventyr for oss. Riktignok et ganske dyrt eventyr, men verdt hver krone. Siden det er så langt unna, er det noe man sjelden får mulighet til å oppleve flere ganger, så man må verne godt om de opplevelsene man får. Alt har riktignok ikke godt etter planen med til tider dårlig vær og problemer med bilen, men det er også en del av reiseopplevelsen. Det var iallfall en veldig stor frihet å kunne kjøre bil dit vi ønsket å reise til og planlegge litt sporadisk underveis. Naturopplevelsene var virkelig enestående, og det gjør også, at vi gleder oss til å se enda mer av naturen i Norge når vi flytter hjem. Er det ikke rart hvordan man kan reise rundt i hele verden men man glemmer sitt eget land?  Da vi var i Bolivia møtte vi et ektepar i 60-årene som var på sin andre verdensreise, nesten 40 år etter sin første. De var fra New Zealand og anbefalte oss å reie mest på sørøyen fordi de hadde hørt at den var nydeligst, men de hadde aldri vært der selv. På samme måte kunne vi si at Nord-Norge er flottest, men må google for å vise bilder derifra.
New Zealand vekket en naturglede i oss som vi tar med oss videre.
Hvem vet, kanskje det neste store eventyret vårt når vi flytter tilbake, blir å reise i Norge på kryss og tvers, slik som vi har gjort her i New Zealand.