Australia, Filippinene og Vietnam

 

Hei igjen bloggen! 

Akkurat nå befinner vi oss på øyen Langkawi helt sørvest i Malaysia. Siden sist blogginnlegg har vi opplevd mye både i Australia og flere land i Sør-Øst-Asia. Det har derfor ikke vært så mye tid til å skrive på bloggen. Om en måned reiser vi tilbake til Norge. Vi gleder oss til å komme tilbake, men det er også lit trist. Snart er denne fantastiske reisen over. Men enda har vi mange spennende opplevelser forran oss. Neste land på listen er Taiwan, Japan og Sør-Korea, før vi vender blikket tilbake til Europa. Vi tenker å avslutte reisen med en liten uke i Budapest, stedet vi forlovet oss og som også var første stopp på reisen vår for omtrent åtte måneder siden. 

For å kunne komme i rute med blogg-skrivingen blir de neste innleggene slått sammen. Så her er første tre land på listen, Australia, Filippinene og Vietnam. 

En kan vel ikke reise down-under uten å ta turen innom Australia? Vi kom frem til at det kunne vi ikke tillate oss. Så på veien inn i Asia fikk vi skvist inn en liten uke i hovedstaden og millionbyen; Sydney. Selvfølgelig... en liten uke i dette enorme landet er alt for lite. Men som vi har nevnt tidligere; en må prioritere knallhardt når en reiser jorden rundt på ni små måneder. 

Det må også nevnes at Åsmund er ekstremt redd for store edderkopper. Og dem er det mange av her i Australia! 

Vi kom til Sydney med fly fra Christchurch i New Zealand. Her fikk vi for første gang på reisen flydd med verdens største passasjerfly, Airbus A380. Dette synes den selverklærte fly-entusiasten; Åsmund var velig stas. Egentlig Kjellaug også, for her hadde de store TV-skjermer på hvert sete og med utendørs kamera montert flere steder på flyet. Så dermed kunne Åsmund sjekke status på flaps, slats og speed-brakes uten å måtte lene seg konstant over Kjellaug for å se ut av vinduet. Det ble satt stor pris på.   

Etter flere uker på campingferie i New Zealand trengte vi noen rolige dager i Australia. Vi laget derfor ikke så mange planer. Åsmund fikk ordnet seg et ukes abonnement på et treningssenter i nabolaget, og Kjellaug fikk kjøp et klippekort på et klatresenter. Leiligheten vi bodde i hadde også et stort og velutstyrt kjøkken så vi fikk også tid til å lage mat fra scratch selv. Her kunne vi også få tak i friske salater, melk og filterkaffe. Dette er sjelden luksus for oss nå. 

For oppholdet vårt her i Sydney hadde vi booket en Airbnb-leilighet der vi bodde i samme leilighet som verten selv. Det fungerte kjempefint! Vi bodde sammen med Joanne og Julian, et ektepar fra Australia. De var kjempe hyggelige, gjestfrie og hensynsfulle, og det gikk ikke lang tid før vi følte oss hjemme her. Så om du noen gang skal ut å reise, er dette er boform vi absolutt vil anbefale! 

Allerede på bussen inn til byen den første dagen følte vi oss veldig velkomne til landet. Det var lett å komme i prat med folk uansett hvor vi gikk. Vi tror nok at dette er en ting vi kommer til å ta med oss videre fra reisen vår. For selv om vi hjemme i Skandinavia både er hyggelige og gjestfrie, så kan vi ikke akkurat kalle oss så veldig utadvendte eller lett å bli kjent med. Det er nok mange utlendinger som vil oppleve oss som litt reserverte. Etter å ha reist igjennom alle verdens kontinenter nå har vi erkjent at det å prate med fremmende er en helt normalt ting å gjøre i de fleste landene vi har vert i. Så når vi kommer tilbake til Norge så skal vi begynne å snakke med fremmede folk på bussen. Spennende å se hvordan det blir mottatt!

Når vi satt på bussen denne kvelden kom vi i prat med passasjeren på nabosetet. Han lo litt av oss da han fant ut at vi hadde kjøpt lokalt simkort og brukte Google maps for å finne frem til leiligheten vi skulle bo i. "Alt for enkelt!", mente han. Når han var backpacker for 30 år siden fantes det ingen smart-telefoner. Han måtte derfor bruke kompass for å navigere seg rundt, og han klarte alltid å finne frem. Plutselig hører vi fra setet bak oss "Kommer dokker fra Norge? Æ e fra fra Harstad!!". Mannen i setet bak oss hadde nemlig for 30 år siden reist på en ferietur til Sydney for å treffe sin bror som bodde her. Han likte seg så godt at han bare ble værende. Nå 30 år etter hadde han fortsatt ikke glemt sin nordnorske dialekt. Vi har faktisk ikke møtt så mange nordmenn tidligere på reisen vår, så det var hyggelig å møte noen landsmenn igjen. 

Sydney er virkelig en flott by. Her finner en mange grøntområder, utallige strender, flott arkitektur og mange vennlige utadvendte mennesker. Men om en har utpreget araknofobi så skal en tenke seg om to ganger før en reiser hit. For Sydney, i likhet med resten av Australia, har mange av disse åtttebente sjarmtrollene. 

Før vi reiste hadde vi snakket med Margrete, søsteren til Kjellaug som hadde bodd i Sydney et helt semester for noen år siden. Hun kunne forsikre oss om at inne i Sydney, eller for så vidt alle andre urbane områder i landet, så var det ingen edderkopper. I hvert fall hadde ikke hun sett noen inne i byen den tiden hun hadde vært her. Godtroende som vi var tenkte vi at vi skulle være trygge den lille uken vi skulle være her. 

Den første dagen tok vi oss derfor en joggetur igjennom en av de vakre parkene i nabolaget. Parken som resten av byen, var virkelig praktfull, og kunne by på mange  forskjellige plantevekster og eksotiske dufter. Klimaet var behagelig med litt over 20 varmegrader. Fra parken fikk vi i tillegg en flott utsikt over Sydney som du kan se på bildet under. 

Kort sakt, her var det bare idyll! 

Vel.... det var idyll helt til Åsmund kom på at han skulle kikke opp i treene over oss. Synet som møtte oss der var virkelig sjokkerende og grufullt! Med en størrelse på opp til en håndflate hang det mellom treene tett i tett med åttebente ekle predatorer. Flere av dem hang bare en liten halvmeter over hodene våre. Og vi som intetanende og naive turister (takk for den Margrete!), hadde gått innover parken for en liten halvtime siden! Vi grøsser bare på tanken nå! 

Tilbakeveien ut av parken ble en kamp om liv og død hvor vi nærmest måtte krype tilbake til sivilisasjonen. Åsmund som til vanlig alltid setter Kjellaug først, måtte fravike fra sin strenge moralske disiplin og flykte for livet. Her var det "hver mann for seg selv" og ikke "kvinner og barn først" som var gjeldene. I tiden etterpå skulle særlig Åsmund (eller kun Åsmund) ha tilbakevendende drømmer om disse edderkoppene. Men tiden leger alle sår. Nå er dette bare et fjernt minne. 

Her en av edderkoppene vi kunne se i parken. Australia har faktisk verdens største samling av edderkopper (gratulerer med det Australia) En liten del av disse er giftige. Resten er bare gigantiske og ekle. "En venner seg til edderkoppene!" har vi hørt utallige australiere vi har møtt på reisen, si, når vi har komt innom denne problematikken. Tja.. vi merket i hvert fall ingen tilvenning under vår uke i Sydney.      

Men oppholdet vårt i Sydney skulle fylles med mer enn edderkopper. Etter å ha kommet over sjokket denne første dagen så bestemte vi oss for å holde oss til godt opplyste gater og unngå parkene. Og bortsett fra i drømmene til Åsmund møtte vi ikke på flere edderkopper den tiden vi var her. 

De neste dagene ble brukt til å utforske byen og slappe av. Den ene dagen reiste Kjellaug en tur innom en kattekafe. Ja du hørte riktig, en kafe bestående av katter. Etter å ha opplevd kattebyen, Istanbul tidligere på reisen tenkte hun at en kattekafe var litt det samme. Noe sånt som en kafe der det var mange katter som gikk rundt og hilste på de besøkene. Men denne cafeen derimot var mer som et kattemuseum. Det betydde at en betalte en inngang og fikk en begrenset tid inne i cafeen der en kunne gå rundt å se på de forskjellige kattene som var der. Akkurat som på et museum kunne en finne informasjonsplakater om de forskjellig kattene når en gikk ruten igjennom lokalet. Kattene som daglig får besøk av hundrevis av crazy cat-ladies fra hele verden (sånn som Kjellaug), var naturligvis temmelig overstimulerte og arrogante, litt som kattenes svar på Justin Bieber. Kanskje ikke den mest autentiske opplevelsen, men det var definitivt noe annet og litt spesielt. 

Kattecafe i Sydney

Men tro det eller ei,  kattecafe og edderkoppsafari er ikke av de mest populære attraksjonene i Sydney. Derfor måtte vi ha noen skikkelige sightseeing-dager på tampen av oppholdet vårt. En av de mest populære tingene å gjøre når en er i Sydney er å gå på stranden. Rundt byen ligger det mange store og praktfulle sandstrender. De fleste velger å gå den den verdensberømte Bondi Beach, men etter å ha rådført os med våre Airbnb-hoster valgte vi istedenfor å reise til Manly Beach som låg mye nærmere leiligheten vår og var minst like spektakulær. Denne stranden er svært populær bandt surfere, og dem er det mange av her i Australia. 

Bølgene har var svært store denne dagen, så vi våget ikke å bade i frykt for de sterke undervannsstrømmene. Badevakten bekreftet også frykten vår, med å si over høytaleranlegget at man måtte være forsiktige når man var ute i vannet, og at de hadde hatt flere redningsaksjoner den dagen. Til tross for at vi hadde lært å surfe når vi var i Swakopmund i Namibia i starten av reisen så var det utenkelig for oss å prøve å surfe på bølgene her. Disse bølgene var kun for de proffe. Men det var fint å bare sitte der å se på bølgene og surferne som utfordret de til tider gigantiske bølgene som slo inn over stranden. 

Manly Beach er en av de vakreste strendene vi har vert på så langt på reisen vår. 

Like ved Manly Beach kunne vi ta rutebåten over til sentrum av Sydney. Urbane som vi er, så hadde vi kjøpt reisekort for kollektivtransport dagen når vi ankom Sydney. Dette kortet er gyldig på all kollekrivtransport inne i byen, og dekket også denne båtturen. Turen tok ca. 20 minutter og gav en flott utsikt over denne vakre og ikoniske byen. Spesielt flott var det når vi kom inn mot kaien i sentrum. Da kunne vi passere operahuset og den flotte Sydney Harbour Bridge på veien. Virkelig noe vi vil anbefale! 

Sydeny harbour bridge

Vel inne i byen kunne vi oppleve Royal Botanic Garden og operahuset som ligger like ved. Operahuset i Sydney er verdens mest kjente operahus. Det ble ferdigstilt i 1973 og er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon. Det hadde vert virkelig kult å kunne se en forestilling her en gang. Men det var nok godt over vårt budsjett. Det var heller ingen ledige plasser for forestillingene som gikk når vi var der. Men heldigvis for oss "fattigfolk" så var det satt opp store skjermer utenfor operaen, slik at alle kunne få med seg de flotte forestillingene som skjedde på innsiden. 

Vi tok turen innom Sydneys eldste pub. Vi var de yngste besøkende! 

Etter en avslappende uke i Sydney var vi klar til å reise videre. Neste stopp på reisen var Filipinene. Nå ventet flere måneder med reise rundt i østlige deler av Asia, noe vi virkelig hadde gledet oss til! 

Den første uken i Filipinene tilbrakte vi på ferieøyen Boracay omtrent midt i landet. For å komme hit måtte vi fly fra hovedstaden Manilla litt lenger nord i landet. Filipinene består av mer en 7100 øyer.  Mange reisende velger å reise fra øy til øy når de reiser rundt i landet. Siden vi ikke ville fly alt for mye, og heller ikke hadde så veldig lyst å tilbringe lange dager på klamme busser og ferjer (mai er den varmeste måneden i året i Filipinene) bestemte vi oss for kun å reise til en øy og ellers tilbringe resten av tiden på hovedøyen Luzon. 

Boracay er en en flott ferieøy med kilometerlange hvite langgrunne strender hvor tett i tett med palmetrær strekker seg ut mot det blågrønne havet utenfor. Her finner en mange av de flotteste strendene i landet, og like ved hotellet vårt, låg faktisk landets aller mest populære sandstrand; White Beach. Stedet er et skikkelig syden-sted med utallige restauranter med mat fra hele verden og like mange barer hvor det spilles live-musikk hver kveld langt ut i de sene nattetimer. Filippinerne elsker å synge karaoke, så her kunne en synge på coverlåter natten igjennom om en ønsket det. Siden vi nå var på den andre siden av jorden, var charter-Svein fra Norge byttet ut med turister fra Filippinene og landene rundt. Det var i grunn lite turister fra Europa og andre vestlige land her. Til tross for dette spilte de amerikansk live-musikk på hver eneste bar. Som vi skal komme mer inn på om litt så har Filipinene tidligere vært en amerikansk koloni, og i tiden etter vert tett knyttet til USA. Derfor er landet kanskje en av de mest vestlig-orienterte i regionen i dag. Store deler av landets befolkning snakker derfor godt engelsk. Faktisk så kunne vi høre når lokalbefolkningen snakket sammen på sitt morsmål, så inneholdt språket mange engelske og spanske ord  Kolonitiden har satt så mye preg på landet at det er helt normalt at en person som kommer fra Filipinene har et engelsk fornavn og et spansk etternavn. 

Under er litt bilder fra uken vår på Boracay. Vi var litt uheldige med været da det regnet de fleste av dagene. Men vi fikk noen få fine dager ved stranden i det minste. Kjellaug fikk stylet håret og prøvd paddleboard, og Åsmund fikk prøvd lokaløl, så vi var fornøyd. 

Etter en uke i Boracay reiste vi videre til hovedøyen Luzon og Manilla, landets hovedstad. Her hadde vi planlagt å reise på en organisert flerdagerstur litt lenger nord på øyen for å se de berømte ris-terrassene i Benaue. Dessverre ble denne turen avlyst og vi fikk plutselig mange ekstradager i hovedstaden. 

Manila er en travel og tett befolket by med over 20 millioner innbyggere (i hovedstadsområdet). Faktisk er befolkningstettheten inne i bykjernen så tett at byen regnes som den tettest befolkede storbyen i verden. Infrastrukturen i form av kollektivtransport, jernbane og vei er ikke dimensjonert for denne hurtigvoksende storbyen. Dette har medført en svært saktegående trafikk i rushtiden, som for øvrig strekker seg over halvparten av døgnets timer. Vi kunne erfare at det kunne ta opp mot en time å bevege seg tre små kilometer med bil når trafikken var på det tetteste. En gang kunne vi se at alle passasjerene på en buss gikk av bussen midt i den trafikkerte veien. De hadde rett og slett ikke tid til å sitte i bussen lengre, det var raskere å gå.

En av Manilas mange minibusser, eller Jeepneys, som de lokalt kalles.  

Selv om Manila kanskje ikke er den mest spennende destinasjonen i Filipinene er den et must når en først er i landet. Vi var så heldige at vi fikk ordnet med en privat sjåfør for en hel dag sightseeing i byen. Arne, Åsmunds kollega fra Rigshospitalet i København, som selv kommer fra Filippinene, hjalp oss mye i planleggingen av reisen i Filippinene. Gjennom hans nettverk kom vi i kontakt med sjåføren Larry, som tok oss med på en detaljert og spennende sightseeing i byen. Her fikk vi besøkt de de mest viktige historiske og kulturelle stedene i byen. Mesteparten  av turen gikk til gamlebyen i områdene rundt Intramuros (som betyr innenfor murene). Manila og resten av Filipinene var under kolonitiden kolonisert av spanjolene, og under denne tiden ble landet styrt fra Intramuros. I dag finner finner en mange bygg som stammer fra denne tidsepoken her.

The manila cathedral inne i Intramuros

På innsiden av Intramuros finner en også San Augustin Church. Denne vakre kirken er på UNESCOs verdensarvliste. 

På innsiden av San Augustin Church

Under steinalderen ble Filipinene befolket av folk fra fastlandet. Det er begrenset med kildemateriale fra denne tiden, men da spanjolene kom til øyen på 1500-talet var landet et muslimsk kongedømme som var preget av kinesisk, indisk og arabisk kultur. 

Under kolonitiden ble mesteparten av landet underlagt kolonistene og befolkningen måtte konvertere til kristendommen, men spanjolene fikk aldri helt kontroll over de muslimsk-styrte øyene Mindano- og Suluøyene helt sør i landet.  

I Intramuros finner en Fort Santioago. Dette festningsverket ble bygget av spanjolene i 1571. Siden den gang har både spanske, amerikanske og japanske okkupasjonsstyrker brukt fortet som hovedkvarter og fengsel. Fortet ble ødelagt under slaget ved Manila på slutten av den andre verdenskrig. I dag er fortet et minnesmerke både for de som kjempet og falt under den filippinske frigjøringskrig og for de som mistet livet under den andre verdenskrig. 

Fort Santiago

Fort Santiago

Fort Santiago

Kjellaug ved Fort Santiago

Soldater (eller mest trolig skuespillere) ved fortet. 

Filippinene fortsatte med å være en spansk koloni frem 1898. Da tok USA over styringen av landet etter at de beseiret spanjolene i den spansk-amerikanske krig. I tiden som fulgte kjempet det filippinske folk for selvstendighet, og med tiden fikk de gradvis større makt. I 1935 ble Manual Quezon valgt til landets første president og landet ble lovet full selvstendighet fra den nye kolonimakten i løpet av de neste ti årene. Men da 2. verdenskrig brøt ut ble landet på nytt underlagt en ny stat etter at Japan erobret landet fra 1940. Etter en harde kamper gjenerobret filippinske styrker sammen med USA Filippinene i 1945, og i 1946 ble landet for første gang en selvstendig stat.  

Minnesmerke for de falne under 2. verdenskrig. 

Utenfor Intramuros finner en Rizal park. Denne er oppkalt etter Jose Rizal som var en av frigjøringskampens viktigste personlighet. Blant annet dannet han forbundet, "La Liga Fillipina", som arbeidet for å gjøre Filipinene til en regulær spansk provins. Han ble i 1896 henrettet på det stedet som i dag er Rizal park. 

Rizal park

I 1965 kom Ferdinand Marcos til makten. De neste 20 årene skulle han styre landet på autoritært vis. Han innførte en ni år lang unntakstilstand, som sikret han nesten eneveldig makt over landet, og hele 30 000 politiske motstandere ble satt i fengsel. I 1986 ble han avsatt av et militærkupp. I forkant av dette hadde drapet på Beningo Aquino, lederen fra det største opposisjonspartiet, utløst store nasjonale protester mot Marcos autoritære styre. I 1986 var det nytt presidentvalg i Filippinene og denne gang stod valget mellom Marcos og Corazon Aquino, den avdøde Beningo's kone. Under valget ble det avdekket omfattende valgfusk, noe som førte til slutt til at militæret måtte gripe inn og avsette Ferdinand Marcos. Før han forlot landet tok han med flere titalls milliarder dollar ut av landet. 

Etter kuppet i 1986 ble en ny regjering dannet og Corazon Aquino ble landets nye president. Siden den tid har det blitt avhold demokratiske valg i landet. Til tross for dette har ikke landet utviklet seg nevneverdig positivt. Makten har stort sett gått på rundgang mellom få rike familier. Til tross for at økonomien i landet har gått bedre har dette ikke kommet alle til gode. En liten maktelite på toppen har blitt veldig rike, mens store deler av befolkningen lever i fattigdom. Denne kontrasten mellom rik og fattig er svært tydelig i bybildet her i Manila. 

En man padler med hendene i det søppel-fylte vannet i en av elvene i sentrum av Manila

Det er mye fattigdom her i Manila. Mange av byens innbyggere lever i absolutt fattigdom og må livnære seg av å spise matrester som de finner i søppel-spannene og på byens mange søppelfyllinger. I Manila ser en gjerne en gate med gigantiske fancy kjøpesentre (langt mer fancy enn hjemme i Norge), og neste gate med slum og absolutt fattigdom. I tillegg til korrupsjon og dårlig politisk styring skyldes en del av fattigdomsproblemene i hovedstaden at all prevensjon var forbudt i en tiårs periode rundt tusenårsskiftet. Dette har ført til en voldsom befolkningsvekst inne i byen. 

Dessverre er det ikke mye som tyder på ting vil bli mye bedre for de fattige med dagens politikk. I moderne tid har Filippinene gjort seg bemerket på verdensscenen etter at Rodrigo Duterte vant landets presidentvalg i 2016. Han kalles for "Filipinenes Donald Trump" og hans presidentperiode har vært preget av en brutal og blodig krig mot narkotika. Offentlig hevdet han at det var tre millioner narkomane i Filipinene, og han kunne drept dem alle. Noe som han desværre også kom godt i gang med. I tiden med Duterte som president satte politiet i gang en omfattende krig mot det de mente var narkomane og narkotikasmuglere. En antar at opp mot 27 000 mennesker er drept dom følge av denne krigen. Mange av de drepte hadde ikke en gang rørt narkotika. For Duerte var det nok at politiet bare mistenkte at de var narkomane eller dealere, så kunne de bare skyte, uten å bli stilt til ansvar for sine gjerninger.

Verdenssamfunnet har reagert med fordømmelse ovenfor Duterte's brutale krig. FNs menneskerettighetsråd og den Internasjonale Straffedomstolen (ICC) startet i 2018 en etterforskning mot Duterte. Dette har Duterte brydd seg fint lite om, og meldte like så godt Filipinene ut av ICC og nektet FN representanter adgang til landet. Han har også offentlig kalt USAs tidligere president, Barack Obama for en horeunge, og ja.. som om det ikke var nok kalte han Pave Francis for det samme. Og så må det også nevnes at Duterte også har sammenliknet drapet på de narkomane i hans krig mot narkotika, med Hitlers brutale forfølgelse og drap av millioner av jøder under den andre verdenskrig. 

I 2022 var Rodrigo Duterte's presidentperiode endelig over. Riktig nok ble det færre som levde i ekstrem fattigdom under hans presidentperiode, og økonomien gikk bedre. Men dette kommer i skyggen av hans brutale krige mot narkotika. Dutertes presidentskap vil gå inn i historiebøkene som en mørk og brutal tid i landets historie der tusenvis av uskyldige mennesker ble brutalt drept av myndighetene uten en gang å bli stilt for retten. 

Etter Duerte trakk seg tilbake ble Ferdinand Marcos junior valgt som Filipinenes neste president. Som du sikkert skjønner, så er dette sønnen til den korrupte diktatoren Ferdinand Marcos som for noen tiår siden tok med seg kone, barn og noen milliarder dollar og flyktet landet. Og nå, etter en valgkamp preget av mye "fake-news" er Marcos-familien tilbake ved makten. Og som om ikke det var nok så valgte han Dutertes datter som sin visepresident. 

PS: Når en tar for seg Filippinenes historie må en også nevne krigen myndighetene i over 40 år har kjempet mot en kommunistisk gerilja og islamske separatister helst sør i landet. I denne krigen er grove menneskerettighetsbrudd skjedd av alle de involverte parter, og denne konflikten preget også Duterte's presidentperiode. Men for å ikke gjøre blogginnlegget alt for langt, så går vi ikke mer inn på dette. 

Men... nok politikk! Tilbake til sightseeing-turen vår. For i tillegg til å gå rundt i byens kjerne tok vi også tuen innom Chinatown. Manila har faktisk verdens største Chinatown, og det måtte vi selvfølgelig oppleve. 

Chinatown i Manila

I løpet av tiden vi tilbrakte i Manila fikk vi også gått på en utflukt til den aktive vulkanen, Pinatubo. Filipinene har hele 20 aktive vulkaner, så derfor er en tur til en av disse et must når en er! Det skal nevnes at vi først var litt skeptiske til turen. For når vi var i New Zealand for noen måneder siden, såg vi en dokumentarfilm om vulkanutbruddet ved White Island i New Zealand i 2019. Den gang var det 47 turister og guider ute på vulkanøyen for å se på den aktive vulkanen da den plutselig fikk et voldsomt utbrudd. Denne tragiske hendelsen kostet livet til 22 av de 47 personene som befant seg på øyen. Heldigvis for vårt vedkommende, så hadde ikke Pinatubo-vulkanen hatt på nær den samme vulkanske aktivitet de siste årene sammenliknet med vulkanen ved White Island. Så vi følte oss trygge nok til at vi bestilte utflukten. Pinatubo-vulkanen hadde etter å ha ligget i ro i flere hundre år, et kraftig utbrudd i 1991. Utbruddet ble et av de største på hele 1900-tallet. 100 000 personer ble hjemløse, og 700 personer mistet livet. I atmosfæren la aske seg i tykke lag og skjermet for solstrålingen, noe som igjen gav lavere temperatur på jorden i flere år etter utbruddet. 

Selv om vulkanen bare ligger rundt 100 kilometer fra Manila måtte vi starte turen allerede klokken to om natten. Sjåføren ville rekke å komme ut av byen før rushtrafikken startet, så da måtte vi reise på denne tiden. For å komme til vulkanen var det først en biltur på to timer for å komme til det tettstedet som låg tettest på vulkanen. Så måtte vi vente noen timer der (siden det fortsatt var natt) før vi kunne hoppe på lasteplanet på bilen til guiden vår og kjøre i 100 km/t på den humpete steinveien det siste stykket mot vulkanen. Så det var bare til å holde seg godt fast! 

Det var ikke god plass bak på lasteplanet på bilen vår. Men mirakuløst nok overlevde vi turen både frem og tilbake. 

De siste 5-6 kilometerne til vulkanen måtte vi ta bena fatt, før vi omsider kom til turens høydepunkt; krateret ved Pinatubo-vulkanen. 

I dag er det en stor innsjø i det som er krateret fra vulkanen. Det er vanskelig å tenke at dette faktisk er en aktiv vulkan som for noen tiår siden hadde en av århundrets største vulkanutbrudd. 

Vi fikk gå helt ned til vulkanen (men ikke ut i vannet).

På denne utflukten ble vi kjent med Vincent fra Frankrike. En av hans største lidenskap var å lage reisevideoer fra reisene hans rundt i verden. Så med seg i sekken hadde en drone som han skulle filme krateret med. Det ble derfor litt krisestemning når dronen krasjet inn i fjellveggen når han fløy den over over krateret til vulkanen. Heldigvis styrtet dronen ikke ned i vannet, men endte en plass i de bratte skråningene rundt. Med livet som innsats (hvert fall nesten) klarte en av guidene etter en flere timers lang redningsaksjon å få tak i dronen, og dagen var reddet! Vincent har en egen youtube-konto og her har han lagt ut videoen sin fra Filipinene. Den er virkelig god. Han fikk også opplevd ris-terrassene i Benaue. Så vil du se det beste fra Filipinene, så må du se videoen i linken her: https://youtu.be/_RVHgrXxlqg. Fra 1.21 til 2.20 viser han klipp fra turen vår til vulkanen, og vi er begge to med i to ulike klipp.

Etter en lang dag med flotte opplevelser kom vi til slutt tilbake til Manila. Turen tilbake tok rundt fem timer, så nå fikk vi virkelig opplevd kø-marerittet innbyggerne i hovedstaden må leve med.  

Den siste dagen vi var i Filipinene var faktisk 17. mai. Vi prøvde, som de gode nordmenn vi er, å spise is. Det skulle vise seg å bli et vanskelig prosjekt i 35 varmegrader. Den siste dagen i landet tok vi også turen innom Ocean-park, Manilas svar på akvariet i Bergen. Under er noen bilder fra denne dagen. 

Mesteparten av isen endte på hendene våre

En kan ikke avslutte reporten fra Filippinene uten å skrive om det aller beste ved landet, nemlig folkene som bor her. For filippinere flest , eller "filipino" som de de kalles her, er virkelig hyggelige (i stor kontrast til deres politiske ledere). Vi tror vi med hånden på hjertet at ingen tidligere på vår lange reise har fått oss til å føle oss så velkommen som lokalbefolkningen vi møtte her. Uansett hvor vi snudde oss møtte vi alltid et smil og en velvillighet til å hjelpe oss. Jeg regner med du også har opplevd den Filippinske vennligheten? For i dag finner en svært mange filipino spredd over hele verden. Faktisk jobber eller bor hele 10% av Filipinenes befolkning i utlandet. Her jobber de i alle typer yrker og har et rykte på seg for å være hardtarbeidende og godt integrerte. Det har gjort Filippinene til verdens nest største eksportør av arbeidskraft. Pengene de tjener ute i verden kommer også hjemlandet til gode. Faktisk så utgjør pengene de sender hjem hele 10 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Men vårt opphold i Filippinene var over for denne gang. Vi vil virkelig anbefale alle å ta turen innom dette landet om en er i området. Landet og særlig folkene i Filippinene har fått en spesiell plass i hjertene våre, og vi vil gjerne komme tilbake. 

Siste dag i Filippinene 

Men nå ventet nye opplevelser. Fra Manila tok vi flyet over Sør-Kina-havet og inn i Vietnam. Nå skulle vi tilbringe litt over en uke i hovedstaden Hanoi nord i landet, før vi skulle ta toget til Ho Chi Minh byen i sør. Siden vi bare fikk visum for 14 dager skulle det bli et travelt opphold, men vi var med godt mot. Når sant skal sies, så var vi litt spente på hvordan det skulle bli, for mens vi var i Filippinene var det så varmt i Vietnam at de kunne notere seg ny varmerekord. I denne tiden av året er det nemlig Monsun-sesong i Vietnam. Det betyr varme dager med svært høy luftfuktighet og høye temperaturer. Heldigvis var det litt kjøligere nå. Eller det vil si at det var 36 varmegrader når vi ankom. Og med det høye luftfuktigheten i området kom vi nesten opp i 50 effektive varmegrader på det varmeste. 

Vel fremme i Hanoi fikk vi ordnet med lokalt simkort og sjekket inn på hostelet vi skulle bo. Simkort i Vietnam er veldig billig og vi fikk ordnet det slik av vi fikk fri bruk av mobildata for hele oppholdet, noe som gjorde backpackingen til en lek. Vi måtte tenke litt på det han passasjeren på bussen i Sydney sa til oss for noen uker siden. Tenk på hvordan der måtte være å reise rundt med bare kompass? Og på den tiden han reiste var heller ikke engelskkunnskapene i mange av landene de samme som de er i dag. Vi hadde garantert ikke kunne reist så intensivt som vi gjør i dag.

Hanoi er landets nest største by med rundt 8,2 millioner innbyggere. Etter et lengre opphold  i Manila tenkte vi at det måtte bety lange køer. Men nei.... Selv om infrastrukturen er mye den samme som i nabolandet er det ikke samme trafikkaos på veiene her. Vietnameserne elsker nemlig å kjøre scooter! Istedenfor at alle kjører i hver sin bil, har alle hver sin scooter, og gjerne med hele familien på slep.  Aldri noensinne har vi sett så mange scootere som her! Vi tror ikke vi overdriver om vi sier at 80 prosent av alle kjøretøyene i trafikken var scootere. De er overalt! Både i veiene og tett i tett på fortauene. Faktisk ble fortauene brukt som parkeringsplass for scooterne. Så vi fotgjengere måtte fint finne oss i å måtte gå i veibanen for å komme oss frem. 

I starten var det litt skummelt. Mange av scooterne kjørte fort, og de viste lite tegn til å ville stoppe når du gikk ut i veien. Det var mange lysregulerte fotgjengeroverganger, men lysene der var stort sett til pynt. Vi fant til slutt ut at taktikken her var bare å gå rolig ut i trafikken med jevn gange (ikke løp eller stopp opp!), mens vi gjorde tegn til trafikantene at de ikke måtte kjøre på oss. Litt dødsangst ble det i starten, men etter hvert ble vi herdet. Faktisk så brukte vi etter hvert mye scooter-taxier (eller Grab) for å komme oss frem. Grab tilsvarer Uber i Amerika. Det er svært utbredt i alle landene her i området, og ved å laste ned appen kan en lett komme seg rundt med både bil, scooter og i tillegg få levert dagligvarer og middag på døren om en ønsker det. 

Hanoi er en sjarmerende og eksotisk storby. På mange måter fikk vi litt den samme "viben" som vi fikk når vi gikk rundt i Istanbuls gater tidligere på reisen. Her er det tett i tett med folk, gatene er lite organisert og trafikken er hektisk. Over alt er det larm fra den pulserende byen som aldri sover. På nesten hvert gatehjørne står det gatemusikere i tradisjonsrike drakter og spiller nydelige toner på forskjellige stryke- og strengeinstrumenter. I tillegg er det utallige butikker hvor en kan finne kunst og håndverksprodukter og forskjellige spisesteder. Og den vietnamesiske maten... Det er virkelig herlig! Kanskje den beste vi har smakt på hele reisen.  I byens travle gater er det tett i tett med uteserveringer, og det er tydelig at det er en kultur for lokalbefolkningen å spise middag på gaten sammen med familie og venner. En koselig kultur som vi synes vi skulle vi hatt mer av hjemme i Norge. I tillegg til fantastisk mat er Vietnam også kjent for sin kaffe. Landet er nemlig verdens nest største kaffe-eksportør, etter Brasil (men før Colombia - som vi hadde smakt tidligere på reisen). I Hanoi kunne vi utforske kaffebrenneriene som var plassert tett i tett i gatebildet,  hvor en kunne velge mellom utallige sorter kaffe og få kafeen kvernet etter sitt eget ønske. For kaffe-elskere som Åsmund, så var dette hans mekka! 

Åsmund forsøker å finne ut av trafikkreglene i landet

Men en kan ikke snakke om gamlebyen i Hanoi uten å nevne selve juvelen- Train-Street. En av de største severdigheten i byen er nemlig denne smale gaten med en jernbaneskinne i midten. Her er det utallige spisesteder og barer på begge siden av gaten, og når toget kommer skynder lokalbefolkningen seg med å samle sammen bord og stoler i gatene og jage turistene inn langs veggene. Like etter kommer toget susende forbi med mindre en en meters klaring fra husveggene på begge sider av gaten. Eksotisk og sajermerende?: JA!!, HMS?: Tja.... 

Til tross for at det var svært varmt mens vi var i Vietnam la vi opp en strabasiøs plan. Vi begynte med full-dags sightseeing i Hanoi. Her tok vi turen innom Ho Chi Minh mausoleum, hvor den tidligere kommunistlederens balsamerte legeme ligger. Det var ganske spesielt å se en person som har vært død så lenge ligge der og se akkurat ut slik som vi har sett han på bildene. Her inne var det ikke lov å ta bilder, men under er et bilde fra utsiden av mausoleet. 

Ho Chi Minh mausoleum i Hanoi 

Vietnam ble samlet til et selvstendig rike under Ngyen-dynastiet på slutten av 1700-talet. I tiden før dette hadde landet i lang til vært underlagt kinesisk makt og innflytelse. På 1800-tallet kom franskmennene til området og etablerte kolonien Fransk Indokina hvor dagens Vietnam, Laos og Kambodsja ble innlemmet. Den nye kolonimakten skapte stor motstand i befolkningen. Europeerne tok seg i stor grad til rette og utnyttet lokalbefolkningen, og viktige resurser ble eksportert ut av landet. Dett førte til at det på 1900-talet etablerte seg en stor frigjøringsbevegelse i landet. Det var i disse bevegelsene den kommunistiske politikeren Ho Chi Minh voks frem i løpet av denne tiden. 

Under den andre verdenskrig ble Indokina delvis invadert av Japan. Det vil si at Japan var tilstede i Indokina med militære styrker og samarbeidet med de franske koloniherrene som nå var lojale ovenfor den aksemakt-vennlige Vinchy-regjeringen i Syd-Frankrike. Under krigen dannet Ho Chi Minh en stor frigjøringsfront som han gav navnet Viet Minh. Da krigen nærmet seg slutten fjernet japanerne det franske kolonistyret. De var nemlig bekymret for at franskmennene ville endre side nå som det gikk mot alliert seier i verdenskrigen. 

Da den andre verdenskrig var over og Japan kapitulerte oppstod det et makt-vakuum i landet. Dette utnyttet Ho Chi Minh og hans nye organisasjon Viet Minh. En kommunistisk revolusjon med navn August-revolusjonen spredde seg til hele landet og førte til at Ho Chi Minh den 2. september 1945 kunne grunnlegge staten; Den Demokratiske Republikken Vietnam med seg selv som president. 

Men det skulle ikke ta lang tid før nye uroligheter rammet landet. Stormaktene skulle nemlig fortsette å sette sitt preg på det lille landet. Unger Potsdam-konferansen det samme år hadde nemlig de allierte stormaktene laget en egen plan for hvordan Vietnam skulle frigjøres. Kina skulle innta landet fra nord, mens Storbritannia skulle innta landet fra sør. Senere det samme året inntok de nevnte landene Vietnam med militære styrker. Ho Chi Minh klarte å overbevise kineserne om å la han og Vinh Minh sitte videre ved makten i nord, men i sør støttet britene franskmennene (som var vendt tilbake til landet) i kampen mot kommunistene, og i tiden som fulgte ble preget av store uroligheter. 

I 1946 utviklet den spente situasjonen seg i langet til å bli enn fullskala krig. Viet Minh mistet kontroll over hovedstaden Hanoi men kjempet videre fra landsbygda. Etter at Mao senere kom til makten i Kina fikk også Viet Minh omfattende støtte fra det nå kommunistiske Kina. I Sør opprettet franskmennene en ny regjering i Saigon med Bao Dai fra Nguyen-dynastiet som keiser. USA kom også med i konflikten og gav militærhjelp til Frankrike. Den kalde krigen var dermed komt til Vietnam. 

Sommeren 1954 var krigen over og det ble undertegnet en fredsavtale i Geneve. Vietnam ble da delt ved den 17. breddegrad og landene Nord-Vietnam og Sør-Vietnam ble dannet. Planen var at delingen skulle være midlertidig, og at landet i 1956 skulle gjenforenes til et land med demokratiske valg. 

Nord-Vietnam ble styrt av kommunistene med støtte fra Sovjetunionen og Kina og hadde Hanoi som hovedstad. Sør-Vietnam ble styrt av den stadig mer autoritære USA-vennlige statsministeren Ngo Dinh Diem. Han avsatte Bao Dai som keiser og opprettet i 1955 en ny republikk med seg selv som som president og med Saigon som hovedstad. Diem jaget franskmennene ut av landet, og håpte på at USA ville støtte han videre. I tillegg undertrykte han all opposisjon i landet, og nektet i å delta i avtalen fra Genève om å gjennomføre demokratiske valg for et gjenforent Vietnam. Dette førte til at det etter hvert vokste det opp en stor misnøye mot Diems diktatoriske og brutale regime. 

I 1957, året som regnes som starten av Vietnamkrigen, startet kommunistene i sør et væpnet opprør mot Diems regime. Kommunistene dannet frigjøringsfronten FNL, og de ble støttet av det kommunistiske regimet i Nord-Vietnam som bygde et omfattende veinett igjennom Laos og Kambodsja for å sende våpen, militært utstyr og soldater fra Nord-Vietnam til kampene i sør. USA kom også mer og mer inn i krigen på Sør-Vietnam sin side. De fryktet at kommunismen skulle sprede seg i Asia og sendte flere og flere militærrådgivere til Sør-Vietnam. For å prøve å legge demper på konflikten ga de i 1963 grønt lys for et attentat som tok livet av den upopulære diktatoren Diem. Men ingen av kuppmakerne klarte å holde på makten i Saigon. Regjeringsapparatet brøt sammen og hæren klarte ikke lengre å lede kampen mot FNL. USA valgte derfor å involvere seg stadig mer og mer i landet, og etter hvert tok de over ledelsen av krigføringen mot kommunistene. 

Men krigen mot kommunistene ble ikke så enkel som amerikanerne så for seg. FNL og Nord-Vietnam fikk omfattende støtte fra Kina og de andre kommunistiske landene. USA økte derfor sin tilstedeværelse i landet, og i 1967 var det hele 500 000 amerikanske soldater i Vietnam. For å prøve å presse Nord-Vietnam til forhandlingsbordet og stoppe å sende soldater sørover, startet USA i 1965 en omfattende bombing av Nord-Vietnam. Men effekten av dette ble derimot at kampmoralen til nord-vietnameserne ble styrket. Krigen utviklet seg til å bli mer og mer blodig og brutal for hver dag som gikk. Da nyhetene om USAs napalm-bombing og andre krigsforbrytelser i Vietnam nådde omverdenen utløste dette massive protester mot USAs krigføring over hele verden, og også i USA. I tillegg led USA betydelige tap. Under de verste periodene døde det hele 500 amerikanere i Vietnam hver uke. Til slutt ble presset på myndighetene så stort at USA i 1973 trakk alle sine militære styrker ut av landet. Det ble dannet en ny fredsavtale, men med amerikanerne ute av bildet tok Nord-Vietnam etter hvert over kontrollen over hele Vietnam. Saigon ble i 1975 inntatt av kommunistene og ble omdøpt til Ho Chi Minh byen. Krigen var over. I 1976 ble landet gjenforent som den Sosialistiske Republikken Vietnam.  

Vietnamkrigen ble den første krig USA noensinne hadde tapt. Krigen ble også en enormt blodig og grusom epoke i den moderne verdenshistorie. Om lag to millioner vietnamesere og en halv million fra nabolandene Laos og Kambodsja ble drept. I tillegg mistet USA over 58 000  soldater i det som ble den mest blodige krigen siden andre verdenskrig. Vietnam ble under krigen utsatt for en massiv bombing. Faktisk så ble det sluppet flere bomber over Vietnam under Vietnamkrigen enn det ble under hele den andre verdenskrig. 

Krigsforbrytelser ble begått av begge sider under den blodige krigen. Den mest kjente var massakrene ved My Lai i 1968. Her drepte amerikanske soldater over 500 sivile da de gikk inn i landsbyen. Kvinner ble voldtatt, innbyggerne ble massakrert og torturert.. Denne hendelsen vakte stor fordømmelse over hele verden. En annen hendelse som ikke fikk den samme oppmerksomheten internasjonalt var kommunistens massakre ved Hue det samme året. Etter at styrker fra FNL og Nord-Vietnam i februar dette året vant slaget ved Hue ble det begått grusomme handlinger mot et stort antall sivile i byen. I ettertiden er det funnet massegraver som beviser kommunistenes brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I de påfølgende dagene etter invasjonen henrettet de kommunistiske soldater flere tusen sivile. Når levningene etter ofrene fra massakren senere ble funnet i massegraver var hendene deres bundet, og på flere av ofrene ble det funnet flere merker etter tortur. 

Etter krigen har kommunistpartiet sittet med makten i landet. Selv om landet har åpnet mer opp mot omverden, og landet i dag er et yndet reisemål for vestlige turister er ytringsfriheten til lokalbefolkningen stekt begrenset. Med fullstendig kontroll over skole og media har seierherrenes narrativ fått råde i landet. Ho Chi Minh blir sett på som en landsfader og nærmest en gud for store deler av befolkningen. Dette kunne vi godt merke når vi var på sightseeingen denne dagen. For eksempel kunne vi se av ved en statue av Ho Chi Minh så stod de flere lokale kvinner med tårer i øynene og tilba landsfaderen. Vår guide som virket svært intelligent og opplyst snakket mye om frigjøringskrigen landet hadde mot imperialisten USA. Kommunistenes overgrep mot sin egen befolkning ble ikke nevnt. 

Ette krigen innførte Vietnam statsstyrt planøkonomi etter kommunistisk modell. Men allerede i 1979 måtte landet åpne opp for markedsøkonomien for å unngå en sult-katastrofe. Landet åpnet opp økonomien for omverden gradvis mer etter dette, og i dag utgjør privat næringsvirksomhet mer en halvparten av landets BNP. Etter krigen har landet vert i konflikt med flere av sine naboland. Da opprørere fra Den Røde Khmer i Kambodsja tok seg inn på vietnamesisk territorium mot slutten av 1970-tallet, invaderte Vietnam nabolandet og jaget det grufulle regimet til Den Røde Khmer ut av nabolandets hovedstad. Dette førte til at Kina som var alliert med dette regimet gikk til militære angrep mot Vietnam. Dette utløste en geriljakrig i Kambodsja støttet av blant annet stormaktene Kina, Sovjetunionen og USA. Denne krigen varte helt til 1991 hvor det ble undertegnet en fredsavtale. I dag er relasjonen til omverdenen langt bedre, og Vietnam har gjenopprettet normale politiske forbindelser til både Kina og USA. For å unngå å havne i en ny konflikt mellom stormaktene, har landet lagt seg på en utenrikspolitisk linje der de ønsker mest mulig samarbeid med alle land.  

I dag er det over 65 år siden Vietnamkrigen brøt ut. Oppbyggingen av landet etter krigen har i stor grad vært vellykket, noe som egentlig er ganske utrolig med tanke på hvor enormt ødeleggende krigen faktisk var. Men selv om mye har utviklet seg positivt landet i etter krigen, gjenstår det likevel mye. Landet har en lang vei å gå når det kommer til ytrings- og pressefrihet, demokrati og menneskerettigheter. Myndighetene kontrollerer i økende grad innbyggernes tilgang og bruk av internett og sosiale medier, og kritikk mot regjeringen tolereres ikke. Landet har heller ikke tatt et skikkelig oppgjør med sin brutale krigshistorie slik som blant annet USA har måtte gjort. 

I dag bor det nesten 100 000 millioner innbyggere i Vietnam. Til forskjell fra nabolandet Filippinerne som vi nettopp hadde vært i, er ikke fattigdommen så synlig her. Faktisk så har Vietnam gått fra å være et av Asias fattigste land til å bli en av de raskest voksende økonomiene på kontinentet. Og fattigdommen har falt betydelig siden 1990-talet. Vietnamesere har gratis barneskole, men ellers må de betale for det meste selv. Helsevesenet er både privat og offentlig, men alle behøver helseforsikring for å kunne få medisinsk behandling. Heldigvis er forsikringene så billige at de fleste har dem . 

Med tanke på alle grusomhetene vietnameserne har opplevd opp gjennom årene, er det ganske utrolig hvordan vi som vestlige turister blir mottatt i landet. Befolkningen vi møtte var svært hyggelige mot oss og serviceinnstillingen var virkelig på topp. Når en går rundt i gatene her er det lite som minner oss om at landet for bare noen få årtier siden opplevde en brutal krig som kostet livet til flere millioner innbyggere. Mens vi var i Vietnam møtte vi også mange amerikanske turister. Også de ble tatt i mot på en varm og god måte. Det er prisverdig å se. 

Kjellaug ved Litteraturens Tempel som vi besøkte under sightseeingen

Under sightseeingen denne dagen reiste vi også innom Hoa Lo Prison. Dette fengselet ble oppført av franskmennene på slutten av 1800-tallet, og størstedelen av fangene her var politiske fanger fra den vietnamesiske frigjøringsbevegelsen. Det var virkelig guffent å gå rundt her å lære om alle forbrytelsene de franske kolonistene gjorde mot vietnameserne. Fengselet hadde bare plass til 450 innsatte, men på det meste var det stuet sammen over 2000 fanger inne i disse trange og mørke rommene. Her satt fangene tett i tett festet fast til gulvet med en metal-laske rundt anklene. Livet her var ekstremt brutalt. Fangene ble utsatt for en rekke menneskerettighetsbrudd, og mange fanger døde av sult og mange ble henrettet i giljotinen. Vi fikk også se isolasjons-cellene. Dette var knøttsmå fuktige rom helt uten tilgang til lys. Her kunne innsatte sitte i dagevis helt isolert fra omverdenen. 

Etter at kommunismene tok kontrollen over Hanoi ble fengselet senere brukt til å fengsle amerikanske soldater under Vietnamkrigen. En rekke amerikanske piloter har sittet bak murene her. Den mest kjente er den nylig avdøde amerikanske senatoren John McCain som i 1967, etter at flyet hans styrtet etter et bombetokt over byen, ble holdt fanget i dette fengselet i fem og et halvt år. Her ble han både torturert og nektet medisinsk behandling. 

Fra innsiden av fengselet som i dag er et museum

Fangene ble festet med jern-lasker fast til gulvene i fengselet

Gjennom dette lille hullet klarte noen fanger å komme seg ut av fengselet. Det viser hvor tynne de må ha vert når de klarte å rømme. Faktisk klarte flere hundre fanger å rømme i løpet av den tiden fengselet var i bruk. 

Men det var ikke bare krig og elendighet vi fikk oppleve på sightseeingen vår denne dagen. Vi tok også turen innom Litteraturens tempel. Dette tempelet ble bygget i år 1070 e.Kr og fungerte først som et konfuciansk tempel før det ble til Vietnams første universitet. Under kan du se noen bilder fra tempelet. 

Vannet inne i tempel-parken var overfylt av disse gigantiske røde fiskene. 

Etter vi hadde blitt kjent med byen og dens historie reiste vi dagen etter til byen Ha Long. Dette er bare en to timers kjøretur fra Hanoi, og er en destinasjon så og si alle turister drar til når de er i området. Her ligger nemlig den praktfulle Ha Long Bay. I denne bukta finner en rundt 1600 praktfulle kalksteins-øyer. Området ligger på UNESCOs verdensarvliste  og området er blitt til en av de mest populære turistdestinasjonene i landet. Vi hadde funnet et tredagers al-inclusive luksus-cruise som normalt var langt over vårt budsjett. Men siden vi var utenfor sesongen betalte vi bare en tredjedel av prisen, så da måtte vi bare prøve det ut. Tiden passet slik at vi også fikk feiret vår aller første bryllupsdag ute på båten. Det ble en meget bra dag der vi kunne nyte et godt glass vin og fantastisk vietnamesisk mat til denne fantastiske utsikten. Under er litt bilder fra cruiset vi var på.  

Utsikten fra balkongen utenfor lugaren vår

Lugaren vår

Den første kvelden ombord på båten fikk vi prøve å lage vårruller 

De neste dagene på cruise ble brukt til diverse utflukter til de ulike øyene i bukten. Vi fikk badet og utforsket øyene selv med kajakk. Det ble en fantastisk opplevelse med utrolig mye flott natur. På den ene øyen tok vi en sykkeltur rundt øyen hvor vi lærte om lokalsamfunnet som bodde der. Der prøvde Kjellaug å smake på slangevin. Det smakte ikke godt, spesielt ikke etter hun fikk se beholderen vinene ble tappet av. Den var nemlig fylt opp av døde slanger. Apropos slanger. Åsmund holdt faktisk på å bli bitt av en stor slange mens vi var på øyen. Plutselig mens vi syklet kom det en slange ut i veien. Åsmund måtte bråbremse for å ikke kjøre på den. Og da han stoppet kom slangen helt opp til sykkelen. De vi trodde den skulle til å bite snudde den og ålte seg videre ut av veien. Det gikk bra denne gangen også! 

Alt i alt var det en flott tur til Ha Long Bay. Det eneste negative vi satt igjen med var at hensynet til naturen ikke var ivaretatt i området. Guiden kunne fortelle oss at før pandemien så var det over 600 cruisebåter her inne i bukten. Ha Long Bay er i tillegg til å være på UNESCOs liste også regnet som en av verdens syv naturlige underverker. Og den voldsomme turiststrømmen ødelegger for området. De lokale myndighetene har begynt å regulere cruisenæringen og nektet de største cruiseskipene å legge til kai i bukten. Og etter pandemien er det betraktelig færre cruiseskip her. 

I tillegg var det ekstremt mye forsøpling i bukten. Slik vi forstår det, kommer ikke dette fra turistene, men hovedsakelig fra lokalbefolkningen i området. Når vi var ute med kajakk kunne vi se utrolig mye plast og annen forsøpling i overflaten på vannet og langs sjølinjen på de ulike øyene. Det var trist å se. Vi brukte derfor tiden til å plukke opp plast fra vannet. Generelt er det mye forsøpling i Vietnam. Det er helt sikkert mange årsaker til at det har blitt sånn. Vi opplevde også å se mye forsøpling når vi var i Filippinene. Men uansett årsak så håper vi virkelig at myndighetene tar dette på alvor og hindrer at så mye plast og annet skrot havner ute i naturen.  

Krukken med slangevin som Kjellaug prøvesmakte

Mens vi var i Hanoi-området reiste vi på en utflukt til Sapa. Dette området er kjent for sine flotte ris- terrasser og unike natur. Byen ligger ca. 6-8 timers kjøretur fra Hanoi, og for å komme hit kan en enten ta bussen eller toget. Vi tenkte vi skulle være økonomiske og bestilte plass på en VIP nattbuss frem og tilbake. Det skulle vise seg at det ikke var den lureste beslutningen. Fordi Sapa ligger hele 1650 meter opp i fjellet, og veien hit er nokså kronglete, så det ble ikke så mye søvn denne natten. Heldigvis fikk vi ordnet oss et hotell i Sapa som vi kunne hvile oss litt på før og etter sightseeingen. Vi ble heller ikke behandlet så godt på bussen. Bussjåføren var nokså nedlatende og ropte til oss. Han drog oss også i armen når vi skulle inn på bussen. Noen dager senere opplevde vi litt den samme behandlingen når vi skulle ta toget til Ho Chi Minh byen. Egentlig veldig snodig. Fordi folket vi møtte i Vietnam var ellers veldig hyggelige og gjestfrie. Så hvorfor de som jobbet i transportnæringen var annerledes ble vi ikke helt klok på. 

Ombord på nattbussen til Sapa. Bortsett fra at vi ble behandlet litt som kveg, var bussen veldig bra. Makan til god benplass har vi aldri opplevd før. 

I Sapa hadde vi booket en guidet tur rundt i de frodige landskapet. Her fikk vi en fantastisk utsikt over de nydelige ris-terrassene og det flotte fjellandskapet i området. På turen fikk vi lært om prosessen med å dyrke ris, og vi fikk også servert en deilig lunsj i en av de tre landsbyene vi besøkte. Under er litt bilder fra turen vår i Sapa. 

Den siste dagen vi var i Hanoi kastet vi oss på enda en utflukt. Denne gang reiste vi til det naturskjønne området; Ninh Binh. Dette stedet som ligger noen timers kjøretur sør for Hanoi er på UNESCOs verdensarvliste, og er en av de flotteste naturperlene i landet. Under er litt bilder fra våre opplevelser der. 

Etter en uke i Hanoi tok vi toget videre til Ho Chi Minh byen. Vi var litt spent på hvordan det skulle bli da togturen var på hele 32 timer. For å få litt privatliv hadde vi booket en egen kupe. Og selv om det kostet over 4000 kroner var det vert det. Faktisk så hadde vi opprinnelig tenkt å reise med den transibirske jernbanen igjennom Russland, Mongolia og Kina når vi først begynte å planlegge denne turen for noen år siden. Men så kom Covid og Kina isolerte seg selv, og etter det invaderte Russland nabolandet sitt, så da gikk naturligvis ikke det. Så derfor ble en togtur Vietnam på langs en god erstatning. 

Togturen til den tidligere hovedstaden i sør var egentlig ganske behagelig. Kupeen var stor og vi fikk servert både lunsj og middag ombord. Togpersonalet ble vi ikke helt klok på. Noen av de var hyggelige, mens andre kjeftet og gav oss kalde blikk. En gang kom en av servitørene inn og tok en tepose av oss. En annen som serverte oss middag tok plutselig opp mobilkameraet sitt og tok bilde av maten vår. Uten å si noe gikk hun ut. 

Uansett. 32 timer senere var vi i Ho Chi Minh byen. De neste dagene brukte vi mest på å slappe av. Det hadde vært en hektisk periode med mye aktiviteter nå, så det trengte vi.  

Men vi fikk faktisk tid til en siste aktivitet også her. Den ene dagen reiste vi ut til Cu Chi- tunellene som ligger 70 kilometer nordvest for Ho Chi Minh-byen. Dette området som ligger i en høyde over den tidligere hovedstaden i Sør-Vietnam var et viktig strategisk militært område for FNL under Vietnamkrigen. Her bygde kommunistene et avansert system av over 200 kilometer med tuneller under jorden. Disse brukte de som base for angrepene sine mot fienden i sør. Tunellene var delt i tre forskjellige nivåer hvor de dypeste låg 15 meter under jordoverflaten. Tunellene inneholdt kampposter, kjøkken, sykehus, møterom, soverom og våpenlagre. Til tross for massiv bombing lykkes det ikke amerikanerne og Sør-Vietnameserne å jage bort de kommunistiske styrkene. I dag er omtrent 120 kilometer av tunellene bevart, og er i dag et museum til minne om denne grusomme tiden i landets historie.  

Guiden vår forklarer oss om det avanserte tunnelsystemet til FNL-styrkene 

Ute av intet kommer Kjellaug opp til overflaten

Det var nokså vemodig å gå rundt her. Tenk hvor mange personer som en gang har endt sine dager her. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan soldatene på begge sider av stridigheten må ha hatt det. Her var det død og fordervelse over alt. Amerikanerne og Sør-Vietnameserne risikerte konstant å trakke ned i en av de utallige livsfarlige fellene FNL-soldatene hadde laget. Falt de ned her ble de spiddet. Hvor som helst kunne det komme motstandere opp fra tunellene i bakken og skyte dem. FNL-soldatene måtte derimot tåle å bli teppebombet dag og natt av de utallige bombetoktene fra de amerikanske bombeflyene. Det må ha vært et helvette på jord. 

 

Etter utflukten brukte vi resten av tiden i Vietnam til å slappe at. Vietnam er et land som virkelig har gjort inntrykk på oss. Først og fremst er vi ekstremt imponert over det vietnamesiske folk. De her virkelig klart å reise seg opp fra en av historiens verste kriger. Tenk på hvor mange av dem som mistet sine nærmeste under denne forferdelige tiden. Selv om det var tøft å oppleve alle disse historiske stedene fra Vietnamkrigen var det også lærerikt. Det er nok noe de fleste bør oppleve, så minker det kanskje sjansen for at noe lignende vil skje igjen i fremtiden. De aller fleste vietnamesere vi møtte var svært imøtekomne og hyggelige. Den ene resepsjonisten på hotellet vi var på gav oss faktisk en stor blomsterbukett som hun hadde laget selv. Det er virkelig utrolig prisverdig hvor mye vennlighet og godhet vi møter på når vi er ute å reiser. Vietnam har også en utrolig vakker natur og en fantastisk god mat. Det er derfor ikke noe mysterium for oss hvorfor nettopp Vietnam er en av det mest attraktive destinasjonene for backpackere som er på reise i Asia. Virkelig et land vi vil anbefale alle å reise til. 

Takk for denne gang! Nå kommer det snart et nytt blogginnlegg fra Singapore og Malaysia. VI lover at det ikke skal bli like langt :)