Namibia

 

Klokken er 05.30 lokaltid. Morgenrushet har så smått begynt å melde seg på Sao Paulo internasjonale lufthavn i Brasil. Vi har byttet på å sove på de slitne benkene, og nå er det Åsmund sin tur til å få noen etterlengtede timer med søvn. Vi begynner så smått å tenke tilbake på de siste to ukene i Namibia.

Etter vårt opphold i Botswana fløy vi via Johannesburg til Windhoek i Namibia. De lokale shuttlebussene som vi hadde tenkt å ta, hadde sluttet å gå under pandemien, og siden haiking virket for risikabelt, endte vi opp med å ta fly. Vårt prosjekt med å fly minst mulig, har vist seg å være litt vanskelig å innfri.

Vi tilbrakte én dag i Namibias hovedstand Windhoek, og kunne da endelig drikke en Windhoek i Windhoek. For de av dere som ikke kjenner til Windhoek, er det en av de mest kjent ølmerkene i det sørlige Afrika, og har vært vår faste følgesvenn den siste måneden. Namibia har tidligere vært en tysk koloni, og som en av våre guider sa «man kan si mye dårlig om hva tyskerne gjorde i Namibia, men én ting gjorde de riktig, de lærte Namibiere å brygge god øl».

En Windhoek i Windhoek

Morgen etter tok vi en privat shuttle til kystbyen Swakopmund. På veien kjørte vi innom det kjente fjellpartiet Spitzkoppe. Dette er et fjell som ligger i utkanten av Namib-ørken som består av over 120 millioner år gammel granitt, og har en høyde på 1700 meter over havet. Dette vakre fjellpartiet som kalles "Namibias Matterhorn" er noe du virkelig bør ha på din bucketliste. Det er noe helt unikt å komme litt opp i høyden og få utsikt over verdens eldste ørkenlandskap. Virkelig nydelig. Om du noen gang tenker å reise hit, så fikk vi anbefalt å campe og overnatte ute i dette fjellandskapet. Vi rakk det dessverre ikke, men om vi kommer hit igjen så skal vi definitivt gjøre det. 

Disse to tittet frem under stenene. 

Vel fremme i Swakopmund kom vi til et lite, veldig koselig surfe-hostel som heter Salty Jackal. Der skulle vi tilbringe den neste uken, og det var absolutt etterlengtede avslapningsdager. På hostelet var det et felleskjøkken, og her kunne vi endelig lage vår første middag på reisen. Det var veldig deilig! Rart hvordan noe så vanlig, som ofte er ett stressmoment i hverdagen, hadde blitt et savn i løpet av turen.

Hostelet var det beste hostelet så langt på reisen. Avslappet, hyggelig atmosfære, med imøtekommende frivillige som arbeider der, og like hyggelige medgjester. Her møtte vi blant annet Tony, en reisende fra Storbritannia, som reiser i hele verden og skriver reisebøker om sine opplevelser. Det at han er blind og delvis døv, er ingen hindring for han. Veldig kul type! Hva stopper deg for å gjør det du elsker? Hvis du vil lese mer om Tony, så følg linken til reisebloggen hans: Tony Giles, Blind Author and World Traveller (tonythetraveller.com)

På et surfe-hostel, måtte vi selvfølgelig prøve å surfe. Det var vår første gang, og det falt i god smak hos oss begge to! Vi klarte å stå vinglende i noen mikrosekunder, og var storfornøyde. Surfing er mye vanskeligere enn det ser ut, men det er noe vi garantert kommer til å prøve igjen senere på reisen!

En annen ting vi selvfølgelig måtte oppleve, var Skeleton Coast og den store sel-kolonien som finnes der. Vi booket en guidet omvisning, og siden det var lavsesong, var det kun oss som deltok. Vår guide het Hans, hadde tyske aner, og var født og oppvokst i Swakopmund. Han var lommekjent og kunne svare på alt vi lurte på. 

Gjennom et langt liv, hadde vår guide sett stor utvikling i landet. Etter første verdenskrig ble Namibia erobret av Sør Afrika, og fikk først sin frihet i 1990 etter årevis med krig lands grensene. Når Sør Afrika innførte apartheid, ble dette også innført i Namibia. Hans kunne derfor peke ut de tidligere boligsonene der de hvite og svarte bodde hver for seg. Dette ble bygget om etter frigjøringen. Motviljen mot apartheid var stor. Under frigjøringen forente denne motviljen alle stammene i landet i et felles forbund. Og etter frigjøringen ble lederen for dette forbundet landets første president. Denne felles frigjøringskampen har gjort at det er lite polarisering mellom stammene i landet i dag etter frigjøringen. Dette er i stor kontrast til situasjonen i nabolandet Sør-Afrika, der det i tillegg til mye polarisering mellom hvite og mørkhudede sørafrikanere, også er stor polarisering mellom de forskjellige stammene i landet. 

Bilde av vår turguide. Kan du tro at han er 88 år gammel? Og i jobb fremdeles! 

Skeleton-coast har fått sitt navn fordi det er regnet som verdens største gravplass for skipsvrak. Dette er mye takket være av en plutselig innsettende tåke, som gjorde de ellers vanskelige forholdene, umulig å navigere rundt.

Skipsvrak ved Seleton-coast

Så kom vi til omvisningens mål: selkolonien. Den er kjent for å være verdens største samling av seler på land, og derfor det mest tilgjengelige stedet for mennesker å se seler på nært holdt. Men du er herved advart! Lukten er helt forferdelig. Vår guide kunne fortelle at mange av hans deltagere ikke klarte å være der mer enn fem minutter, fordi lukten ble for ille. Vi var der i en halvtime, og så oss vel fornøyd med det. Men klærne måtte luftes i to dager etterpå. Under er litt bilder fra utflukten vår til Skeleton Coast.

På veien kjørte vi også innom et sted der flamingoer holdt til

Selvfølgelig måtte vi også se mer av verdens eldste ørken, og især sanddynene. Og hva er vel bedre, enn å oppleve de på firhjuling? En veldig kul opplevelse!

Den siste helgen vår i Swakopumund, var det også en matfestival i byen. I den anledningen tok vår surfelærer oss ut på byvandring og ble vår turguide for kvelden. Mens man går rundt i byen, føler man at man er i lille-Tyskland i Afrika. Før Namibia ble underlagt Sør-Afrika etter 1. verdenskrig, var det en tysk koloni under navnet Tyst-Sørvestafrika. Preget tyskerne satt på landet kan en virkelig se her i Swakopmund. Bygninger fra kolonitiden er overalt, og de er godt bevart, og det er mye flott arkitektur å se. 

Men beundringen av den flotte arkitekturen blekner når guiden vår forteller om folkemordet i 1903-1908. To stammer i Namibia, hererostammen og namostammen, gjorde opprør mot at deres jord ble tatt fra dem. Tyskland svarte med å sende general Lothar von Trotha sammen med 14000 mann, med en hensikt om å utslette begge stammene. Og det klarte de nesten. Mange ble halshugget og konene deres ble tvunget til å renske hodeskallen, slik at de kunne bli sendt til raseforskning i Tyskland. Stammene forsøkte så å flykte ut i ørkenen, men tyskerne forgiftet de få vannkildene som var tilgjengelig. Noen klarte å berge livet ved å gå gjennom ørkenen til Botswana. Da vi var i Maun i Botswana, kunne vi faktisk se noen av etterkommerne av hererostammen, lett gjenkjennelig på deres fargerike klesdrakt.

De få gjenlevende etter disse grusomme hendelenene ble brakt i det som er kjent som de første konsentrasjonsleirene. Her ble de tvunget til tvangsarbeid, holdt som sex-slaver og det ble utført eksperimentell medisinsk forskning på dem. Kildene svinger en del i hvor mange som ble drept totalt, men det gjentagende antallet, er at 80.00 av 100.00 hererofolket ble drept, og 20 000 av den mindre stammen namo.

Namibia har ventet lenge på en offisiell unnskyldning og oppreisning for folkemordet, og først i 2021, skjedde det noe. For første gang innrømmet Tyskland at det de gjorde, faktisk var et folkemord, og de ville bidra med 11 milliarder kroner i bistand over en periode på 30 år. Høvdingen for Hererostammen, kalte avtalen derimot en fornærmelse, ettersom det ikke kom noe direkte til etterkommerne av de gjenlevende.

Tøff og mørk historie til tross, de vi har møtt sier at forholdet mellom de tyske etterkommerne og stammene i dag tilsynelatende er godt. Men noe henger igjen. 6,4 prosent av befolkningen er hvite, og de eier rundt 70 prosent av den dyrkbare jorden i landet.

Så var var vår tid i Swakopmund over. I motsetningen til det namibiere pleier å gjøre, å reise fra hovedstadstaden til det behagelige kystklimaet i Swakopmund for å feire jul, gjorde vi det motsatte, og reiste tilbake til Windhoek og 35 varmegrader. Nå skulle julestemningen komme! 

Statue av landsfaderen Sam Nujoma, fremfor frigjøringsmuseumet i Windhoek. 

Windhoeks mest kjent landemerke, den tysk-lutherske kirken
fra 1909

Vi hadde leid en leilighet i byen og skapte så mye julestemning vi kunne. Det ble hjemmelagede karameller og Grevinnen og Hovmesteren, og risengrynsgrøt og Tre Nøtter til Askepott. Til selve julaften, gikk vi ut på en fin restaurant, der de også serverte norsk laks. Så de måtte vi selvfølgelig ha!

Men det beste var å facetime med begges familier. Det er fint at selv om vi befinner oss på hver vår side av jorden, kan vi fremdeles se hverandre. Husk å sette pris på de du har rundt deg. Og riktig god romjulstid!

Mens vi skriver de siste setninger i denne posten, har vi allerede fått opplevd vakre Paraty, og har kommet oss til Rio de Janeiro. Dagene går fort, og det er ikke alltid like lett å sette av tid til å skrive. Men vi er glade for at vi gjør dette, ikke bare for at venner og familie får holde seg oppdatert, men også for vår egen del. Det tvinger oss i å reflektere mer rundt det vi opplever, og virkelig nyte opplevelsene vi tar med oss.

I kveld skal vi feire nyttårsaften på selve Copacabana med 2 millioner brasilianere. Vi tar frem det vi har av hvitt tøy og stålsetter oss for en av verdens største nyttårsfester. Godt nyttår til alle nære og fjerne!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På safari i Botswana

Endelig var det tid for å oppleve dyrelivet i Afrika! Så i slutten av november, etter å ha tilbrakt noen innholdsrike dager i Vic Falls, gikk turen videre til nabolandet Botswana. Her bor Åsmunds sin onkel, Anders og tante, Mathilda. Det ble derfor obligatorisk å ta turen innom på vår reise rundt jorden, men det er viktig å poengtere, at en behøver ikke ha slektninger i landet for å ha en grunn til å reise hit. 

Botswana er rangert til verdens beste til bevaring av dyreliv. Og av denne grunn, har de også kanskje verdens beste safarier.  Landet er på størrelse med Frankrike, men med en befolkning på kun 2,3 millioner innbyggere, er det god plass for dyrene å boltre seg i.  Hele 17% av landet består av nasjonalparker, og 37 prosent er beskyttende områder til dyreliv.  Her finner en blant annet verdens største nasjonalpark, Okavango-Deltaet. Det sies at den kan sees fra verdensrommet!

Om en ikke har reist til Afrika før, vil vi påstå at Botswana er det første landet en skal reise til. Her opplever man ikke bare et rikt dyreliv og unike naturlandskaper, men også muligheten til å kunne ferdes relativ trygt omkring i landet, i motsetning til nabolandet Sør Afrika. Botswana sitt svar på olje, kan man finne i deres diamant-gruver. Inntektene derifra sørger for at de er et av de mest velstående landene i Afrika. I tillegg til dette, kan de skryte på seg at de er det minst korrupte og det lengste uavbrutte demokratiet på hele kontinentet. 

Vår plan for oppholdet vårt i Botswana var selvfølgelig å besøke Anders og Matilda, men ettersom Anders var opptatt med å bygge en flystripe i Khwai nord for Okavango-deltaet, reiste vi først alene til Chobe nasjonalpark i nærheten av Kasane. Her hadde Åsmunds generøse slektninger ordnet med tidenes bryllupsgave: et tredagers opphold på den luksuriøse campen, Chobe Game Lodge. Vi bodde som konger og dronninger i den eneste lodgen som ligger inne i selve nasjonalparken. Årsaken til dette, er at den ble bygget før Chobe ble en nasjonalpark, og da parken ble til fikk den derfor bestå. Lodgen er også kjent for at halvparten av deres sarafiguider er kvinner, noe som er relativt sjeldent i det ellers mannsdominerte yrket. Vår guide hadde 10 års erfaring, og hun  kunne få øye på dyrene og navngi den, lenge før vi i det hele tatt kunne se hvor de var. Virkelig et haukeblikk!

De neste dagene gikk til game-drives og båtturer i elven Chobe, som er i gåavstand fra lodgen. Elven Chobe er en del av den lange elven Cuando har sitt opphav fra Angola. Elven danner selve livsgrunnlaget for det rike dyrelivet i nasjonalparken. Elven renner deretter til grensen mellom Zambia, Angola, Zimbabwe og Botswana, og flettes der sammen med elven Zambezi. Uten disse elvene som renner til Botswana ville dyrelivet vært nokså beskjedent. Kalahariørkenen utgjør nemlig hele 70% av landets areal! 

I Chobe fikk vi virkelig testet ut vårt nyinnkjøpte kamera. Under kan du se de beste av bildene våre fra de uforglemmelige dagene vi tilbrakte i dette vakre området. 

Utsikt over Chobe-elven

En elefant-familie slukker tørsten 

Spur-winged goose. Eller på norsk, Sporegås

En gigantisk krokodille på vei ut i vannet for å te en dukkert. Nilkrokodillen er en av verdens største reptiler og kan få en lengde på opp til seks meter og en vekt på 1000 kg. 

En Hammerkopp i vannet. På norsk, Skyggefugl

Egyptian Goose

En baby- Ververt monkey

En Homo-sapiens med nytt speilreflekskamera

En elefant-familie som gjør et forsøk på å gjemme seg fra fotografen

Tawny Eagle i take-off

Og en Marabou Stork som går inn for landing

Pied Kingfisher på jakt

Endelig fikk Åsmund brukt alt safari-utstyret sitt

En flodhest titter på oss når vi er på sunset-cruise

Impala. Dem er det mange av her i Botswana

En elefant-famile kommer mot oss når vi er på game-drive en morgen

Svømmebassenget på Chobe Game Lodge

Parring-sesongen er i gang i Chobe

Etter å ha leitet lenge, fant vi endelig giraffene også

White-browed Robin-chat

Utsikten fra lodgen

Chobe har faktisk den største forekomsten av elefanter i hele Afrika-

Vi fikk også se mange løver

Og så møtte vi på buddha

En ser vel hvem vi stammer fra.... #Me-Too

Ser du noe som har blitt større?? 

Water Monitor

                             

Etter de rojale dagene i Chobe, reiste vi lenger sør i landet for å møte Anders. Mens vi var på besøk var Anders travelt opptatt med å bygge en flystripe.  Så de neste dagene skulle vi være med Anders på jobb. Eller rettere sagt. Anders skulle jobbe, mens vi reiste på safari. 

Anders kom til Botswana for over 30 år siden. Den gang reiste han ned gjennom Fredskorpset som igjen var støttet av Norad (det norske direktoratet for utviklingssamarbeid). Anders som var utdannet mekanikker jobbet med ulike utviklingsprosjekter rundt om kring i landet. Og da Norad trakk seg bestemte Anders seg for å bli værende. Han fortsatte å jobbe innen samme næring, og etter noen år kunne han etablere sin egen maskinstasjon "Lavik Construction and Plant Hire". I dag er Anders gift med Mathilda som er fødd og oppvokst i Botswana. Sammen bor de i byen Francistown øst i landet.  

Anders fremfor en av hans maskiner på flystripen i Khwai

Campen vi nå skulle tilbringe de neste dagene het Sable Alley og ligger i reservatet Khwai like nord for Okavango-deltaet. Dyrelivet her er noe av det aller beste en kan tenke seg, og mange regner Okavango-deltaet som det aller beste stedet i Afrika å reise på safari. Stedet er også unikt da det er et delta midt i et ørkenlandskap. Deltaet får sin vannforsyning fra den 1600 kilometer lange Okavango-elven (også kjent som Cubango-elven). På lik linje med Cuando, har også denne elven sitt opphav fra høylandet i Angola og gir livsgrunnlaget for mye av mangfoldige dyrelivet i dette 22 0000 kvadratkilometer store deltaet. Deltaet er også et av få deltaer i verden som ikke har noen utløp til havet. Vannet fra deltaet dreneres i stedet ned i sanden i den gigantiske Kalahariørkenen. Elvens enorme lengde er også en viktig faktor for livet i deltaet. For når flomvannet fra elvens opprinnelse først når deltaet, så er det vinter og tørketid. Dette sikker vannforsyning i de tørreste månedene av året.  

De neste dagene i Khwai ble brukt til enda mer game-drive's. Her fikk vi strøket enda flere fugler, pattedyr og reptiler fra vår bucket-liste. Vi fikk også prøvd ut den lokale transportmåten, Mokoro-båt. På campen bodde vi i store telt, som på mange måter minnet mer om en hytte. Rundt denne campen var det ingen gjerder, noe som gjorde at de ville dyrene praktisk talt gikk rett utenfor teltet vårt. Faktisk så gikk det en flodhest bare 5 meter utenfor teltet vårt en dag. Med tanke på at de er Afrikas farligste pattedyr, så var det litt nervepirrende, men også veldig spennende. 

Under kan du se noen av bildene fra Khwai. 

African Fish Eagle

En liten flodhest som forsøker å "gjemme" seg under noen busker

Zazu fra Løvenes Konge. Eller Red-billed Hornbill

En Banded Mongoose titter opp fra en trestamme

Flap-neck Chameleon

To Bateleur ørner skimter ut over deltaet

Afrikansk villhund.
Ved første øyekast fremsto de som lekne hunder som rullet rundt i gresset, men det uskyldige synet på dem, endret seg dramatisk da vi ble vitne til at en baby impala ble revet i stykker av flere villhunder og spist i løpet av minutter. Absolutt ingenting av impalaen kunne sees etterpå. Vi har det på film, men det egner seg ikke for publikasjon. Vi spiste begge to vegetarmiddag den kvelden. 

Meve's Starling

Vi møtte også på en liten leopard-familie

På Mokoro-tur

Etter noen dager i Khwai gikk turen videre lenger sør i landet. Nå var Anders ferdig med denne ukens arbeidsoppgaver og nå kunne endelig ta fri. Planen var nå at vi skulle møte Mathilda og hennes barn, Amo og Bodi i Makgadikgadi pans og tilbringe enda flere dager med safari der. Dette var noe vi hadde gledet oss til. Fordi i dette området finner en nemlig Timon fra Løvenes konge, eller surikater som det også heter. 

Makadikadi pans ligger nordøst i Botswana og er en av verdens største saltsletter. For mange titalls tusen år siden var det en enorm innsjø her, Lake Makgadikgadi. Denne var på størrelse med Sveits og fikk i sin tid sin vannforsyning fra elvene Okavango, Cubango og Zambezi. For rundt 1000 år siden begynte innsjøen å tørke ut, og i dag er området helt tørrlagt fra april til oktober. Men under sommermånedene (som i sørlige Afrika er når det er vinter i Europa) fylles saltslettene seg opp. Dette tiltrekker seg mange dyr. Under tørkeperiodene er det bare struts, av de store virveldyrene som kan overleve det tørre klimaet. Men når vannet kommer kan dyrelivet her bli svært mangfoldig. Om du har sett videoer fra løver som jakter på sebraer langs savannen i Afrika, så er det sannsynlig at de er filmet i nettopp i dette området.  

Det kan virke som vi snakker mye om elver og vannforsyninger, og det gjør vi også, fordi det er så basalt for livets grunnlag. I vannrike Norge tar vi det som en selvfølge at vi alltid har tilgang på vann, men det er ikke tilfelle alle steder. I Botswana  har vann en viktig betydning. Faktisk så viktig ordet regn har samme navn som alt annet som er positivt  her i livet, nemlig ordet "skål" og "penger" (landets valuta). Alt dette heter "pula" på nasjonalspråket, Tswana. Det må nevnes, at det høres ikke like bra ut på norsk. 

Når vi var i Botswana var tørketiden over og regntiden hadde meldt sin ankomst. Og vi var vi heldig med timingen. Nedbør i Makgadikgadi hadde gjort at tusenvis av sebraer og gnuer vandret igjennom saltsletten. Samtidig var fremdeles saltslettene tørre og kjørbare med bil. Om vi kan si det selv, så fikk vi mange gode bilder herifra. Bevisene er under. 

Lilac-breasted roller i take-of

Struts med sine strutsebarn krysser veien fremfor oss

Plutselig kommer den ene strutsen løpende tilbake. De gjør dette for å rette oppmerksomheten bort fra strutsebana, ved å "spille syk". Hensikten er da å ofre seg selv slik at barna blir spart. 

Dette fortjener en Oscar! 

Det var hundrevis av sebraer langs vannhullet i dag

Og nesten like mange Gnuer

Dyrelivet er også brutalt her...

En Jackal som spiser en gnu. Gribbene må vente på tur.

Et sted fant vi over 50 gribber som spiste av restene fra en sebra. Det hadde vært løver i området dagen før, så de hadde nok drept denne sebraen i løpet av natten. 

Like i nærheten finner vi synderen. Denne gang med et "ferskere offer" 

Den sjeldne brunhyene dukket plutselig opp fra hiet sitt ved solnedgang 

Makgadikgadi- pans 

Vi fant også en bar ute på saltsletten 

Og selvsagt, hovedatraksjonen, Timon

Surikatene har gradvis vendt seg til  mennesker tilstedeværelse, ved at en vokter har vært i nærheten og gått rundt en flokk med surikater dag ut og dag inn. Denne prosessen tar minst 7-8 måneder, og når surikatene til slutt føler seg trygg på mennesker, kan de ta med turister. Surikatene bruker da ofte menneskene til å stå på for å speide etter farer i nærheten. 

Surikater lever av insekter som de finner i bakken. Akkurat som Timon i Løvenes Konge. 

En ugle på campen

Secretary Bird

Og så møtte vi selvfølgelig Pumba også 

Den siste ettermidagen i Makgadikgadi, tilbrakte vi på en "walk with the bushmen". Bushmen, som også blir kalt "san-folket", er urfolket til det sørlige Afrika. De pleide å leve av jakt på ville dyr og i en nomadisk vandring i områdene som nå er nasjonalparker. 

De lærte oss å lage bål uten ligther

Og Kjellaug fikk prøveholde på en skorpion som de fant i sanden

Etter noen dager i Makgadikgadi var safari-eventyret vårt over. Etter en og en halv uke med safari var vi meget fornøyd. Det var ikke mange dyr vi hadde igjen på vår bucket-liste nå. Den siste tiden vi hadde i Botswana ble derfor brukt til å slappe av i Anders og Mathilda sitt hjem i Francistown. (Vi rakk også en liten tur til Bulawayo i nabolandett, men denne reisen blir mer omtalt i innlegget vårt fra Zimbabwe).

 I Francistown fikk vi også reist innom jobben til Mathilda. Hun har åpnet et fysioterapi-senter midt i byen, der hun er både daglig leder og praktiserende fysioterapeut. Med seg har hun tre andre fysioterapeuter, sekretærer, vaskehjelp og andre hjelpere. Senteret består av et ti-talls behandlingsplasser, samt ulike trenings- undervisningsfasiliteter. Hun har også inngått et samarbeid med blant annet Høgskolen i Bergen, og har hatt norske studenter i praksis på hennes klinikk.

Mathilda utenfor hennes hjem i Franchistown

Før vi forlot Botswana reiste vi alene videre til landets hovedstad Gaborone. Herfra skule vi fly videre til Namibia via Sør-Afrika. Etter vår strabasiøse bussreise fra Bullawayo, var vi litt spent på denne reisen. Men denne gangen gikk det heldigvis knirkefritt, og vi kom oss til hovedstaden på tiden. I Gaborone fikk vi også sett The Three Dikgosi Mounument, et kjent landemerke i hovedstaden. Dette er en statue av tre stammeledere som spilte en viktig rolle i Botswana sin uavhengighet. Dette møtet gav oss derfor en mulighet til å fordype oss litt i landets historie.

De eldste spor av mennesker i Botswana strekker seg rundt 70 000 år tilbake i tid. De første stammene som levde i landet var trolig forfedrene til Khoe og San-folket. Mange tusen år senere kom også Bantu-talende stammer til landet. Mot slutten av 1800-tallet økte frykten for for invasjon av boer-settlere fra Sør-Afrika. Dette førte til at landet i 1885 ble et britisk protektorat under navnet Bechuanaland. Landet var altså ikke en koloni som mange av nabolandene, men under britisk beskyttelse og i stor gard også innflytelse. Som i mange av nabolandene begynte kampen for selvstendighet etter 2. verdenskrig. I Bechuanaland ble kampen ledet av kongen av Bamangwato-folket, Seretse Khama. Han bodde mange år i England og giftet seg med Ruth Williams, en hvit britisk kvinne. Dette var meget banebrytende på den tiden, da særlig med tanke på apartheid-politikken som ble ført i nabolandet i sør. De møtte derfor stor motstand både i Bechuanaland og i England, og Khama ble send i eksil i England i 1951. Men kjærligheten og rettferdigheten seiret til slutt. I 1956 fikk ekteparet reise tilbake til Beuhanaland etter at Khama sa i fra seg tronen. Han dannet da sitt eget politiske parti og ble senere i 1966 valgt til landets første president i den nye republikken Botswana. Han gjorde utvilsomt mye bra for landet sitt i sin presidentperiode. Og da det ble gjort funn av diamanter sørget han for at det skulle komme hele befolkningen til gode. Om du vil lære mer om denne historien vil vi absolutt anbefale deg å se filmen "The United Kingdom". 

Botswana er i dag et relativt godt fungerende demokrati i Afrika. Landet har verdens største produksjon av diamanter, og i motsetning til for eksempel nabolandet Zimbabwe kommer disse edelstenenene hele befolkningen til gode, og ikke kun de få på toppen. Botswana er i dag det minst korrupte landet i hele Afrika. Landet har også mange velferdsordninger i motsetning til mange av sine naboer. Mye av æren for landets fremgang må nok tilskrives landets første president. Likevel har landet mange utforinger. Mye tyder på at langet har økende utfordringer med korrupsjon og redusert pressefrihet. Botswana er også i verdenstoppen i forekomst av HIV. I 2002 var faktisk 38% av befolkningen smittet av HIV.  Landet tilbyr heldigvis gratis behandling med antiretrovirale legemidler noe som har gjort at dødeligheten har falt kraftig. Men vi velger å se på det positive. Vi håper derfor at landet vil fortsette å utvikle seg slik det gjorde med Khama i førersetet. 

"The Three Dikgosi Monument" Er en statue av de tre stammelederene (dikgosi) Khame III (bestefaren til Seretse Khama), Sebele I og Bathoen I. Det er litt spesielt at landets nasjonale helter faktisk er kjent for at de inngikk en avtale om at de fortsatt skulle være et protektorat av Afrikas største imperialist, England. Men da alternativet var at landet ville falle undret kontroll av Ceril Rhodes, mannen som grunnla det rasistiske syret i Rhodesia (dagens Zimbabwe) er det nokså forståelig. Så disse tre stammelederne her på bildet reiste altså til England og møtte dronning Victoria og ba om fortsatt militær støtte til landet.



Så var oppholdet vårt i Botswana over for denne gang. Vi kommer helt sikkert tilbake, da dette landet med det fantastiske dyrelivet og det utrolig hyggelige folkeslaget har fått en spesiell plass i hjertene våre. Det har også Åsmunds sin onkel og tante. Det er imponerende å se hvor mye bra de gjør for samfunnet rundt seg. Det er også imponerende hvor god oppvarting de har gitt til oss. Vi er evig takknemlige! 

Så, Botswana... Vi sees igjen! <3