Namibia

 

Klokken er 05.30 lokaltid. Morgenrushet har så smått begynt å melde seg på Sao Paulo internasjonale lufthavn i Brasil. Vi har byttet på å sove på de slitne benkene, og nå er det Åsmund sin tur til å få noen etterlengtede timer med søvn. Vi begynner så smått å tenke tilbake på de siste to ukene i Namibia.

Etter vårt opphold i Botswana fløy vi via Johannesburg til Windhoek i Namibia. De lokale shuttlebussene som vi hadde tenkt å ta, hadde sluttet å gå under pandemien, og siden haiking virket for risikabelt, endte vi opp med å ta fly. Vårt prosjekt med å fly minst mulig, har vist seg å være litt vanskelig å innfri.

Vi tilbrakte én dag i Namibias hovedstand Windhoek, og kunne da endelig drikke en Windhoek i Windhoek. For de av dere som ikke kjenner til Windhoek, er det en av de mest kjent ølmerkene i det sørlige Afrika, og har vært vår faste følgesvenn den siste måneden. Namibia har tidligere vært en tysk koloni, og som en av våre guider sa «man kan si mye dårlig om hva tyskerne gjorde i Namibia, men én ting gjorde de riktig, de lærte Namibiere å brygge god øl».

En Windhoek i Windhoek

Morgen etter tok vi en privat shuttle til kystbyen Swakopmund. På veien kjørte vi innom det kjente fjellpartiet Spitzkoppe. Dette er et fjell som ligger i utkanten av Namib-ørken som består av over 120 millioner år gammel granitt, og har en høyde på 1700 meter over havet. Dette vakre fjellpartiet som kalles "Namibias Matterhorn" er noe du virkelig bør ha på din bucketliste. Det er noe helt unikt å komme litt opp i høyden og få utsikt over verdens eldste ørkenlandskap. Virkelig nydelig. Om du noen gang tenker å reise hit, så fikk vi anbefalt å campe og overnatte ute i dette fjellandskapet. Vi rakk det dessverre ikke, men om vi kommer hit igjen så skal vi definitivt gjøre det. 

Disse to tittet frem under stenene. 

Vel fremme i Swakopmund kom vi til et lite, veldig koselig surfe-hostel som heter Salty Jackal. Der skulle vi tilbringe den neste uken, og det var absolutt etterlengtede avslapningsdager. På hostelet var det et felleskjøkken, og her kunne vi endelig lage vår første middag på reisen. Det var veldig deilig! Rart hvordan noe så vanlig, som ofte er ett stressmoment i hverdagen, hadde blitt et savn i løpet av turen.

Hostelet var det beste hostelet så langt på reisen. Avslappet, hyggelig atmosfære, med imøtekommende frivillige som arbeider der, og like hyggelige medgjester. Her møtte vi blant annet Tony, en reisende fra Storbritannia, som reiser i hele verden og skriver reisebøker om sine opplevelser. Det at han er blind og delvis døv, er ingen hindring for han. Veldig kul type! Hva stopper deg for å gjør det du elsker? Hvis du vil lese mer om Tony, så følg linken til reisebloggen hans: Tony Giles, Blind Author and World Traveller (tonythetraveller.com)

På et surfe-hostel, måtte vi selvfølgelig prøve å surfe. Det var vår første gang, og det falt i god smak hos oss begge to! Vi klarte å stå vinglende i noen mikrosekunder, og var storfornøyde. Surfing er mye vanskeligere enn det ser ut, men det er noe vi garantert kommer til å prøve igjen senere på reisen!

En annen ting vi selvfølgelig måtte oppleve, var Skeleton Coast og den store sel-kolonien som finnes der. Vi booket en guidet omvisning, og siden det var lavsesong, var det kun oss som deltok. Vår guide het Hans, hadde tyske aner, og var født og oppvokst i Swakopmund. Han var lommekjent og kunne svare på alt vi lurte på. 

Gjennom et langt liv, hadde vår guide sett stor utvikling i landet. Etter første verdenskrig ble Namibia erobret av Sør Afrika, og fikk først sin frihet i 1990 etter årevis med krig lands grensene. Når Sør Afrika innførte apartheid, ble dette også innført i Namibia. Hans kunne derfor peke ut de tidligere boligsonene der de hvite og svarte bodde hver for seg. Dette ble bygget om etter frigjøringen. Motviljen mot apartheid var stor. Under frigjøringen forente denne motviljen alle stammene i landet i et felles forbund. Og etter frigjøringen ble lederen for dette forbundet landets første president. Denne felles frigjøringskampen har gjort at det er lite polarisering mellom stammene i landet i dag etter frigjøringen. Dette er i stor kontrast til situasjonen i nabolandet Sør-Afrika, der det i tillegg til mye polarisering mellom hvite og mørkhudede sørafrikanere, også er stor polarisering mellom de forskjellige stammene i landet. 

Bilde av vår turguide. Kan du tro at han er 88 år gammel? Og i jobb fremdeles! 

Skeleton-coast har fått sitt navn fordi det er regnet som verdens største gravplass for skipsvrak. Dette er mye takket være av en plutselig innsettende tåke, som gjorde de ellers vanskelige forholdene, umulig å navigere rundt.

Skipsvrak ved Seleton-coast

Så kom vi til omvisningens mål: selkolonien. Den er kjent for å være verdens største samling av seler på land, og derfor det mest tilgjengelige stedet for mennesker å se seler på nært holdt. Men du er herved advart! Lukten er helt forferdelig. Vår guide kunne fortelle at mange av hans deltagere ikke klarte å være der mer enn fem minutter, fordi lukten ble for ille. Vi var der i en halvtime, og så oss vel fornøyd med det. Men klærne måtte luftes i to dager etterpå. Under er litt bilder fra utflukten vår til Skeleton Coast.

På veien kjørte vi også innom et sted der flamingoer holdt til

Selvfølgelig måtte vi også se mer av verdens eldste ørken, og især sanddynene. Og hva er vel bedre, enn å oppleve de på firhjuling? En veldig kul opplevelse!

Den siste helgen vår i Swakopumund, var det også en matfestival i byen. I den anledningen tok vår surfelærer oss ut på byvandring og ble vår turguide for kvelden. Mens man går rundt i byen, føler man at man er i lille-Tyskland i Afrika. Før Namibia ble underlagt Sør-Afrika etter 1. verdenskrig, var det en tysk koloni under navnet Tyst-Sørvestafrika. Preget tyskerne satt på landet kan en virkelig se her i Swakopmund. Bygninger fra kolonitiden er overalt, og de er godt bevart, og det er mye flott arkitektur å se. 

Men beundringen av den flotte arkitekturen blekner når guiden vår forteller om folkemordet i 1903-1908. To stammer i Namibia, hererostammen og namostammen, gjorde opprør mot at deres jord ble tatt fra dem. Tyskland svarte med å sende general Lothar von Trotha sammen med 14000 mann, med en hensikt om å utslette begge stammene. Og det klarte de nesten. Mange ble halshugget og konene deres ble tvunget til å renske hodeskallen, slik at de kunne bli sendt til raseforskning i Tyskland. Stammene forsøkte så å flykte ut i ørkenen, men tyskerne forgiftet de få vannkildene som var tilgjengelig. Noen klarte å berge livet ved å gå gjennom ørkenen til Botswana. Da vi var i Maun i Botswana, kunne vi faktisk se noen av etterkommerne av hererostammen, lett gjenkjennelig på deres fargerike klesdrakt.

De få gjenlevende etter disse grusomme hendelenene ble brakt i det som er kjent som de første konsentrasjonsleirene. Her ble de tvunget til tvangsarbeid, holdt som sex-slaver og det ble utført eksperimentell medisinsk forskning på dem. Kildene svinger en del i hvor mange som ble drept totalt, men det gjentagende antallet, er at 80.00 av 100.00 hererofolket ble drept, og 20 000 av den mindre stammen namo.

Namibia har ventet lenge på en offisiell unnskyldning og oppreisning for folkemordet, og først i 2021, skjedde det noe. For første gang innrømmet Tyskland at det de gjorde, faktisk var et folkemord, og de ville bidra med 11 milliarder kroner i bistand over en periode på 30 år. Høvdingen for Hererostammen, kalte avtalen derimot en fornærmelse, ettersom det ikke kom noe direkte til etterkommerne av de gjenlevende.

Tøff og mørk historie til tross, de vi har møtt sier at forholdet mellom de tyske etterkommerne og stammene i dag tilsynelatende er godt. Men noe henger igjen. 6,4 prosent av befolkningen er hvite, og de eier rundt 70 prosent av den dyrkbare jorden i landet.

Så var var vår tid i Swakopmund over. I motsetningen til det namibiere pleier å gjøre, å reise fra hovedstadstaden til det behagelige kystklimaet i Swakopmund for å feire jul, gjorde vi det motsatte, og reiste tilbake til Windhoek og 35 varmegrader. Nå skulle julestemningen komme! 

Statue av landsfaderen Sam Nujoma, fremfor frigjøringsmuseumet i Windhoek. 

Windhoeks mest kjent landemerke, den tysk-lutherske kirken
fra 1909

Vi hadde leid en leilighet i byen og skapte så mye julestemning vi kunne. Det ble hjemmelagede karameller og Grevinnen og Hovmesteren, og risengrynsgrøt og Tre Nøtter til Askepott. Til selve julaften, gikk vi ut på en fin restaurant, der de også serverte norsk laks. Så de måtte vi selvfølgelig ha!

Men det beste var å facetime med begges familier. Det er fint at selv om vi befinner oss på hver vår side av jorden, kan vi fremdeles se hverandre. Husk å sette pris på de du har rundt deg. Og riktig god romjulstid!

Mens vi skriver de siste setninger i denne posten, har vi allerede fått opplevd vakre Paraty, og har kommet oss til Rio de Janeiro. Dagene går fort, og det er ikke alltid like lett å sette av tid til å skrive. Men vi er glade for at vi gjør dette, ikke bare for at venner og familie får holde seg oppdatert, men også for vår egen del. Det tvinger oss i å reflektere mer rundt det vi opplever, og virkelig nyte opplevelsene vi tar med oss.

I kveld skal vi feire nyttårsaften på selve Copacabana med 2 millioner brasilianere. Vi tar frem det vi har av hvitt tøy og stålsetter oss for en av verdens største nyttårsfester. Godt nyttår til alle nære og fjerne!