Bussen humper bortover grusveien i det majestetiske Patagonia-landskapet i Argentina. Fra bussvinduet kan vi se høye fjell, elver og innsjøer i forskjellige nyanser av blå og turkis og tørt gulgrønt gress, noen ganger så langt øyet kan se. Vi har gjort oss godt bekjent med landskapet, og det slutter ikke å bergta oss. Så skjer det vi har ventet på, et lite dunk, og ristingen fra grusveien er over. Det føltes litt som å ta av kjøkkenviften etter å ha laget mat. Man merker først hvor bråkete den har vært når den behagelige stillheten tar over. Og slik er det nå, ingen risting, ingen bråk. Vi har gått fra grusvei til asfalt, og vi er kommet oss til Chile.
Nå skal vi oppleve Patagonia fra den chilenske siden. Og vi kommer til å merke en betydelig forskjell. Ikke så mye i landskapet, som udiskutabelt er nydelig på begge sider, men i prislappen. Det er ofte dyrere å komme til et mer velfungerende land. Et land som konkurrerer med Uruguay om å være Sør-Amerikas svar på Sveits.
Chile er ansett for å være et av de mest stabile og velstående landene i Sør Amerika. Dette til tross for at de var under diktator-regimet til Augusto Pinochet i 17 år, fra 1973 til 1990. I tillegg opplevde landet et massivt jordskjelv i 2010 på hele 8,8 på Richters skala noe som kostet over 700 mennesker livet. Chile har tilsynelatende klart å reise seg, og kan vise til lav korrupsjon, lav analfabetisme og relativ lav fattigdom og kriminalitet, sammenlignet med resten av regionen. De har, sammen med Uruguay (se innlegget om "det anonymet landet i Sør Amerika), den høyeste gjennomsnittsinntekten per innbygger i Sør Amerika, men samtidig en enorm skeivfordeling fordeling av rikdom.
Geografisk er Chile et ganske unikt land. Det er et smalt, langstrakt land langs kysten i den vestlige delen av Sør-Amerika. I nord deler det grense med Bolivia og Peru, i sør og vest med Argentina. I lengde er Chile dobbelt så langt som Norge, og har derfor en enorm stor variasjon i både topografi og klima. Dette mangfoldet i naturen kan tydelig ses i den fem naturlige sonene landet er delt inn i. Den nordligste sonen, North Grande, kjennetegnes med sitt tørre og varme klima, sin karakteristiske vegetasjon av kaktuser, akasitrær og tornebusker, og selvfølgelige Atacama ørkenen. I den neste sonen, Northe Chico begynner fjellene å dukke opp. Sonen er også preget av et tørt klima, men her finner man også fruktbare daler og steppeland. Den midterste sonen, Zona Central, har et middelhavsklima og fruktbare landbruksområder. Kanskje av denne grund er den også den mest folkerike, og rommer de tre største byene i landet: hovedstaden Santiago og kystbyene Valparaíso og Concepción. Størstedelen av den chilenske vinen produseres også nettopp i dette området. I den nest sørlige sonen, Zona Sul, blir det mer kjølig og våt, og her kan man finne store skoger og innsjøer. Den siste sonen, Zona Austral, rommer selveste kronjuvelen, Patagonia. Her er det høye fjell, isbreer og naturligvis, et mye kaldere klima. Det man kanskje ikke vet, er at Andesfjellene strekker seg faktisk over en tredjedel av Chile, og blir et fellestrekk i flere av sonene.
I løpet av vår tid i Chile møtte vi mange turister som brukte mye tid på å utforske de forskjellige sonene. Det var særlig populært og se den sørligste og nordligste sonen, for å oppleve kontrasten, den midterste sentrale sonen, for å få bylivet og kysten, og mange reiste selvfølge også til Påskeøya. Vi derimot, hadde kun planlagt for to uker i Chile, og konsentrerte oss om Patagonia, Santiago og Valparaíso.
Vel fremme i den chilenske siden av Patagonia, tilbringer vi en natt på et billig hotel i Puerto Nateles, som er den eneste byen i provinsen. Morgenen etter står vi opp tidlig, pakker sekkene våres, og legger igjen det som er overflødig på hotellet. Nå skal vi på en firedagers fjelltur i nasjonalparken Torres del Paine. Ruten er populært kalt for "the W trek", og navnet har det fått, fordi ruten ligner på en W. Vanligvis går man ruten over fem dager, men vi valgte express alternativet på fire dager, for å spare litt penger. Og det trengte vi. Denne turen var og kommer nok til å bli, det dyreste vi gjør på hele reisen vår. Jeg må nesten holde meg for øynene når jeg skriver det, men vi betalte 22000 kroner totalt. For fire dager! Det føltes helt hinsides å betale så mye for å gå i fjellet. Når det er sagt, så hadde vi satt av en del penger til å gå Machu Pitchu og The Rainbow Mountain i Peru, og disse turene koster også en god del. Men dessverre så vi oss nødt til å velge bort Peru på grunn av den urolige politiske situasjonen i landet. "The W trek" ble derfor vår plan B.
 |
| Kart over turen vi skulle gå. Som navnet tilsier, W-treck |
Det skal sies, at det er vesentlig billigere hvis man tar med sit eget telt og camper på de ulike campingplassene (som ofte ligger litt mer avsidesliggende) langs ruten og lager sin eget mat, men det krever også at man har dette utstyret og selvfølgelig må bære på det. Ellers er det Refugios (det samme som hostel) der man kan sove på flermansrom eller leie telt og sovepose. Da teltene var fullbooket, måtte vi gå for det dyreste alternativet, som var å sove i køyeseng på flermansrom. Med i pakken var det også frokost, matpakke og snack til turen, middag og alle transport til og fra parken. Det eneste vi måtte tenke på var å gå fra A til B, ellers var alt ordnet for oss. Ting blir enklere når det svir i lommeboka.
Dag 1 - 19,5 km
Det ble transport tidlig om morgenen fra Puerto Natales til nasjonalparken med buss. Vi ble kjørt til dagens Refugio Sector Central, der vi kunne legge fra oss litt bagasje, og ta fatt på den første dagsmarsjen med en lett ryggsekk. Herifra gikk vi i godt mot, til tross for regn, fordi vi hadde både regntøy og poncho, og klarte å holde oss tørre. Regnet opphørte heldigvis i god tid før vi ankom Mirador Las Torres etter fire timer gåing i bratt motbakke. Og for en utsikt det var!
 |
| Mirador las Torres |
 |
| Mirador la Kjellaug al frente de Mirador las Torres. |
 |
| Mirador la.... okei, nå stopper jeg... |
Veien ned igjen gikk fint. Det vil si, helt det begynte å regne igjen. Denne gangen klarte ikke klærne våre og holde regnet ute. Nå ble vi søkkvåte. Og kalde. Og beinene kjentes tyngre og tyngre, og vi ble brått påminnet om tiden når vi bodde i Bergen. Det ble et gledens syn å komme tilbake til Refugion, ta en dusj og få på seg varme klær igjen. Ekstra deilig var det med velkomstdrink, middag og å få bli kjent med andre turgåere. Dag én var over og den første streken i W unnagjort.
Dag 2 - 13,5 km
Denne dagen var vesentlig enklere. Ingen regn, ingen stor topp å bestige, bare bortover langs en nydelig turkis innsjø i Sector Frances, inntil vi kom oss til vår neste Refugio. Eneste ulempen denne dagen, var en tyngre ryggsekk enn dagen før, ettersom vi bar på alt vi hadde med oss, slik som våre ekstra sko, klær til alle slags type vær, toalettsaker, håndklede osv... (tilleggsopplysning: Det var Åsmund som måtte bærte det meste av dette. Red. anm.).
Under middagen møtte vi også noen nye turgåere og noen fra kvelden før. Ettersom denne etappen var en del kortere, kom vi frem en god del tidligere på dagen, og tillot oss derfor å hygge oss litt ekstra i baren, men klarte samtidig å være i sengs før 22.00.
Dag 3 - 15 km.
Dagen starter med å gå en god times tid til vår neste Refugio. Her fikk vi igjen muligheten til å legge fra oss en del unødvendig bagasje, og med en lettere ryggsekk kunne hastigheten også øke.
Hver morgen hadde vi vært så heldige å se en regnbue, men ingen så vakker som denne dagen. Mens vi gikk, kom vi nærmere og nærmere, og kunne se at regnbuen endte i innsjøen, og at bølgene derfor reflekterte fargene fra regnbuen. Bildene klarte ikke å kapre, nøyaktig hvor fint det var.
For de som ikke har vært i Patagonia, ta med vindtette klær. For det blåser vanvittig mye. Bare se videoen under. PS. Dette er ikke havet.
Etter å ha fulgt innsjøen et godt stykke, vendte endelig stien innover mot fjellene, og høydemetrene begynte å øke i takt med hver bratte bakke vi besteg. Etter en god stund, kommer vi til det første utsiktpunktet, og her tar vi en god pause. Fortumlet og slitne, glemte vi faktisk å ta et bilder derifra. Så bar det videre. Til vår store overraskelse kommer det plutselig en annen turgåer mot oss, og sier vi må være stille, fordi det er hjort litt lenger oppe. Og riktignok der var den. Vi hadde aldri sett en hjort så nærme for. Vanligvis, i Norge, løper den vekk når den ser mennesker. Trolig på grunn av hjortejakten. Men her fikk kameraene knipse i vei, uten at det sjenerte den.
Med god pågangsmot, gikk vi strake veien til toppen. Og den kom brått på. Det var først når vi leste skiltet, at vi skjønte at vi hadde kommet frem. Vi er så vant til at turen er over, når man har besteget et fjell, men her er fjellene så spise at man må være fjellklatrer om det skal la seg gjøre. Turen ender ofte, på det beste utsiktspunktet så langt opp man kan komme, eller når man kommer til et av de mange fjellvannene oppi høyden, slik som de forrige turene har endt. Men her var det ikke noen innsjø engang. Ved første øyekast, var vi derfor litt skuffet. Men etter å ha spist opp lunsjen, fått litt pust i bakken, måtte vi erkjenne at det var faktisk ganske fint her allikevel. Vi hadde bare blitt bortskjemt på fin natur.
Veien tilbake til Refugion, gikk uten noen problem. Og som de tidligere kveldene, fikk vi servert god middag i selskap med andre reisende på Refugion, men denne gangen var det kun andre par i fra Europa rundt bordet vårt. De var også langtidsreisende, og vi delte erfaringer og gav hverandre tips. Vi fant også ut av vi hadde veldig lik reiserute (men kom ikke til å være i de sammen landene samtidig), og vi måtte bare bite i det sure eple å innse, at vi ikke er så originale som vi trodde. Denne kvelden endte enda tidligere enn før, og allerede kl. 21.00 var i seng. Planen var å være utvilte til klokken 05.00 dagen etter, å ta fatt på den lengste og siste dagen i rekken. Denne natten sov vi i telt inne i skogen kike ved Refugioen mens vi hørte på vinden spille musikk med tretoppene over oss.
Dag 4 - 22 km
Den siste dagen kom vi oss av gårde grytidlig og kunne nyte øyeblikket av å se solen stå opp over det vakre landskapet. De første timene med gange, møtte vi ikke på noen andre mennesker. Det føltes som om vi hadde fjellene for oss selv. Vi gikk i rolig gange helt til vi kom oss til Refugion der båten vår skulle gå ifra senere på dagen. Vi diskuterte frem og tilbake, om vi kom til å rekke å gå hele veien opp til Sector Grey, altså 31 km på én dag, og samtidig nå båten vår som gikk 18.30. Vi bestemte oss får at vi ikke ville stresse, og valgte å kun gå til utsiktspunktet til isbreen. Det ble derfor tid til en god pause med kakao, før vi tok fatt på den siste delen av turen.
Og det var deilig å ta det rolig. Så kunne vi ta inn over oss det mektige landskapet vi gikk i, én siste gang. Etter en stund kunne vi se flytende isflak, et godt tegn på at vi nærmet oss isbreen. Det så nesten ut som om de var photoshoppet inn i landskapet. Den lyseblåe fargen skilte seg seg tydelig ut fra de ellers duse jordfargene omkring isflaket.
 |
| Vet du hvilken fugl det er? |
Deretter gikk vi hele veien tilbake til refugion der båten skulle gå ifra. Og siden vi droppet og gå hele veien inn til isbreen, hadde vi veldig god tid til å slappe av sammen med flere av de andre turgåerne vi hadde blitt kjent med i løpet av turen.
Båtturen tilbake var veldig behagelig. Her fikk vi også muligheten til å se de lange dagsmarsjene vi hadde gått fra båtdekket, og en mestringsfølelse bredde seg over oss. Hvis vi regner med de to fjellturene vi hadde i El Chalten, den ene reisedagen i mellom, og de fire dagene vi akkurat hadde gått, hadde vi gått ca. 120 km og 5000 høydemeter på kun én uke. Ikke rart vi var slitne.
 |
| Bilde fra båten |
Vi kom tilbake til Puerto Natales sent på kvelden. Og dagen etterpå, var planen å gjøre absolutt ingenting. Kroppen hadde behov for å hvile. Og særlig for Kjellaug, som hadde blitt syk underveis. Før firedagers-turen brygget hun på noe som lignet på en forkjølelse, og tok derfor en tur innom et apotek for å kjøpe halspastiller. De hadde de ikke, men det de derimot hadde var et tablett med antibiotika, et antiviralt middel og lokalbedøvelse for svelget. Det virket først litt voldsomt, og veldig uvanlig å kunne kjøpe noe slikt over disken uten resept, men i mangel på noe annet ble de tatt med i tilfelle det skulle bli behov. Og allerede på dag 2 på turen, meldte behovet seg, og Kjellaug begynte å ta tablettene med trippel-behandlingen. Resten av turen gikk fint, men å presse seg når når kroppen trengte hvile, gjorde at sykdomsforløpet ble enda lenger. Det kunne virke som om infeksjonen hadde spredd seg lenger ned i luftveiene, så dagene i Puerto Natales, etterfulgt av noen dager på et flott hotell i Santiago, ble tilbrakt i sengen for hennes del. Åsmund derimot, fikk nyte luksusen hotellet i Santiago hadde å by på. Vi hadde spart opp poeng på å booke hoteller og hostels via samme app, så derfor ble oppholdet på hotellet vesentlig billigere enn ellers, og rommet ble gratis oppgradert til suite! Vi endte derfor opp med å kun være på hotellet.
 |
| Utsikt fra frokostbordet. |
 |
| Veldig god juice! |
Hvis vi derimot hadde fått sett mer av byen, kunne vi kanskje ha sett noen av sporene etter opptøyene i 2019 som startet i Santiago. Som tidligere nevnt er Chile et relativt rikt land sammenlignet med resten av regionen, men under overflaten er det et bakteppe. De rikeste 10 prosenten av befolkningen eier 80 % av den nasjonale formuen, mens den rikeste 1 prosenten, har hele 50 %. Som konsekvens har det blitt en økende misnøye av den sosiale urettferdigheten i landet, og denne ulmer under overflaten, helt til det blir tent en gnis. Så kommer demonstrasjonene.
Sist gnisten ble tent, var i 2019, og det utviklet seg til å bli, de største demonstrasjonene og opptøyene som landet noen gang har sett siden slutten av diktatoren Pinochet sin tid. Gnisten ble tent av økende billettprisen på metroen i Santiago. Prisøkningen var på 3,75%, ca 30 pesos (tilsvarende 0,38 NOK), altså ikke et stort beløp i seg selv, men en betydelig sum for lavinntektsfamilier. Og det var dråpen. Det startet med et ungdomsopprør den 7. oktober, med okkupering og vandalisering av metrostasjoner i Santiago, til å spre seg alle de store byene i landet. Det var flest studenter og unge mennesker som demonstrerte. Chile fikk det travelt med å slå ned på opptøyene og demonstrasjonene, for å kunne beholde sitt rykte som et rolig og fredelig land. Det ble erklært portforbud og en massiv politidekning kunne ses i gatene. Daværende statsminister Piñera adresserte landets befolkning den 20 oktober på direktesendt TV, og sa at de var i "krig med fienden". Hans manglende forståelse for årsakene bak demonstrasjonene gjorde at frustrasjonen økte. Fem dager senere, den 25 oktober, demonstrerte hele 1,2 millioner chilenere i Santiago, i det som har blitt kalt for "the biggest march of Chile". Tre dager senere, den 28 oktober, kom det frem at 29 personer hadde mistet livet, nesten 2500 hadde blitt skadet og 2840 demonstranter hadde blitt arrestert så langt.
Uroligheten i landet varte helt frem til mars i 2020 da demonstrasjonene ble redusert på grunn av restriksjoner som følge av koronapandemien. Ødeleggelsene var estimert til å være på 3,5 millioner dollar og 300,00 jobber tapt. Man kan fremdeles se spor av noen av ødeleggelsene som enda ikke har blitt gjenoppbygget. Den 19. desember 2021 ble studentleder og tidligere demonstrant, Gabriel Boric valgt som ny president i en alder av 37 år. Han var en tydelig figur under demonstrasjonene og forhandlet mellom myndighetene og demonstrantene. Boric tilhører venstresiden, og sier han har som mål, å gjøre Chile om til en velferdsstat. Han gjorde et forsøkt på å endre grunnloven, som har stått uendret siden diktator Pinochets tid, men den ble nedstemt da den ble ansett for å være for radikal blant de mer etablerte politikerne.
Under reisen kom vi i samtale med en finne som var bosatt i Santiago. Han hadde bestemt seg for å leve ut alderdommen sin her fordi helsevesenet var så bra. Eller det vil si, hvis man kunne betale for en privat helseforsikring. Det er en stor sprik i kvaliteten mellom privat og offentlig helsevesen og utdanning, og dette gjør klasse-reise ekstra vanskelig. Dette er en av de mange utfordringene som den unge presidenten har fremfor seg. Det er mange som har store forhåpninger til han. Tiden vil vise om han lykkes.
Etter vårt (hotel)opphold i Santiago, tok vi bussen til kystbyen Valparaiso. De neste fem dagene tilbrakte vi på et hostel midt i byen. Området var ikke det beste, og vårt førsteinntrykk deretter. Dagene ble rolige på grunn av sykdom, og det var først mot slutten av oppholdet at vi virkelig fikk se hvorfor Valparaiso er på Unescos verdensarvliste. Vi deltok på "free walking tour" i byen og våre to guider gav oss en uforglemmelig omvisning av byen.
 |
| Bybildet i Valparaiso er preget av mye flott gatekunst. |
Samme dag fikk vi også et gledelig gjensyn med Gloriana fra Costa Rica, som vi hadde møtt i Torres del Paine. Vi gikk ut for å spise sammen og tok noen øl sammen. Hun bor i Barcelona, så nå har vi en god grunn til å ta en ferietur til Spania når vi kommer hjem. En av fordelene med å reise, er at man møter folk fra hele verden, og får enda en grunn til å fortsette å reise.
Etter noen innholdsrike dager i Chile, var vi klar for nye opplevelser, denne gang i 4000 meters høyde i La Paz i Bolivia. I løpet av de litt over to ukene vi har vørt i Chile har vi fått et veldig godt inntrykk av dette vakre langstrakte landet med det varme folkeslaget. Vi håper landet vil utvikle seg positivt fremover og at skillet mellom fattig og rik blir mindre. Sør-Amerika trenger et foregangsland som Chile. Et land som forhåpentligvis en dag blir kontinentets første velferdstat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar