Bolivia

 

Tidlig denne morgenen våknet vi av at landingshjulene dundret ned i asfalten på El Alto internasjonale lufthavn. Etterfølgende brukte flyet det som føltes som en evighet på å bremse. Heldigvis hadde Åsmund vert her før, så vi var forberedt. Vi klarte derfor å holde dødsangsten på god avstand. Når en lander på verdens høyest liggende internasjonale flyplass så er luften mye tynnere enn på havnivået. Dette gjør at flyene som opererer i denne høyden trenger betydelig større fart enn normalt ved takeoff og landing. Heldigvis er rullebanen ekstra lang. Så det gikk bra denne gangen også. Vi var kommet til Bolivia!

De neste ukene skulle vi tilbringe i byen LA Paz høyt oppe i Andesfjellene i dette spennende og annerledes landet. Byen som er Bolivias administrative (men ikke offisielle) hovedstad ligger i en kløft nedenfor Andeshøysletta like ved den sammenvokste tvillingbyen El Alto, som ligger oppe på selve sletten. La Paz bysentrum ligger på rundt 3600 høydemeter noe som gjør byen til verdens høyest liggende storby. Sammen med El Alto bor det hele 1,7 millioner mennesker i disse imponerende fjellbyene. Byen og området rundt er regnet som et populær destinasjon for backpackere på deres reise igjennom det latinamerikanske kontinentet. Og i og med at Åsmund hadde vært her hele tre ganger før, så ble det et obligatorisk stopp på reisen vår. 

Vår opprinnelige plan var å være en liten uke i La Paz, for så å reise til nabolandet Peru og oppleve de magiske Machu Picchu, Amazonas-jungelen, og byene Cuzco og Puno. Men på grunn av store opptøyer og protester i kjølvannet av at den forrige presidenten i desember i fjor, havnet i fengsel etter at han forsøkte å oppløse nasjonalforsamlingen, var det meste i landet lukket ned. I tillegg frarådet norske myndigheter alle reiser til landet, noe som vi nesten måtte respektere. Det betydde at vi nå fikk to og en halv uke til å oppleve LA Paz. Så lenge hadde vi ikke vært på ett og samme sted tidligere på reisen. Heldigvis er det mye en kan gjøre i La Paz, og vi begynte derfor å planlegge alt fra å sykle Dødsveien, verdens farligste vei, til å bestige fjelltopper på over 6000 høydemeter. Men det skulle vise seg at vi fikk andre ting å tenke på....

Når vi landet på El Alto denne morgenen befant vi oss på imponerende 4100 høydemeter over havet. Hostellet vi skulle bo på låg litt lavere, omtrent på 3700 høydemeter. Alle som reiser til slike høyder anbefales å reise etappevis ved å ta noen overnattinger på veien med gradvis stigning i høydemeter. Dette slik at kroppen kan akklimatiseres og venne seg til denne høyden. For mens en på havnivå har omtrent 21% oksygen i luften vi puster inn, vil det lave lufttrykket i høyden vi befant oss i nå føre til at vi nå av måtte nøye oss med litt over halvparten så mye oksygenmolekyler i luften vi pustet inn. Dersom vi hadde tatt med oss en oksygenmetnings-måler ville denne vist rundt 90% (mot 98-100% ved havnivå) Med andre ord så fikk lungene våre nå omtrent like mye oksygen som lungene til en pasient med KOLS eller hjertesvikt. Og det kunne merkes. I tillegg til at vi pustet omtrent dobbelt så dypt og hurtig som vi pleier (for å kompensere for det lave oksygentrykket) så fikk vi en dundrende hodepine, ble kvalm og kastet opp, og var helt uten energi. 

De neste dagene gjorde vi derfor ingenting. Åsmund kom seg relativt kjapt, men Kjellaug ble gradvis sykere. Vi angret nå på at vi hadde gamblet på at vi skulle takle høyden bra og reiste direkte fra havnivå i Chile til 4000 høydemeter i La Paz. Ved høydesyke kommer symptomene hovedsakelig på grunn av væskeansamlinger i kroppen (ødemer) Disse væskeansamlingene kommer som følge av lekkasje av væske fra blodbanen og ut i vevet i kroppen, noe som er en følge av oksygenmangelen kroppen utsettes for. Kjellaug som nettopp hadde kommet seg etter en langvarig luftveisinfeksjon som hun pådro seg i Patagonia, ble raskt forverret i pusten. Etter en stund ble hun gradvis mer og mer surklete. En fryktet tilstand ved høydesyke er det som på fagspråket kalles HAPE (High altitude pulmonary edema) som er væskeansamlinger i lungevevet og HAPE (high altitude cerebral edema) som er væskeansamlinger i hjernen. Begge tilstandene er tegn på kritisk høydesyke, som krever umiddelbar behandling.  Dette i mente, bestemte vi oss for at vi måtte gjøre noe. Heldigvis er det lett å få tak i Acetazolamid i La Paz. Dette er den beste medisinen for å forbygge og behandlle høydesyke. Den kan som det meste av andre legemidler i landet, kjøpes reseptfritt på apotekene her. I tillegg tygger lokalbefolkningen mye på kokablader for å forebygge høydesyke. Kjellaug prøvde derfor alt dette. Men det var ikke nok. Vi bestemte oss derfor for å ta med oss det viktigste av våre eiendeler og flytte helt ned i dalen sør i byen. Der kunne vi finne et hotell som låg rundt 350 høydemeter lavere enn der vi befant oss nå. Dette skulle heldigvis hjelpe. Og etter noen dager på et flott spa-hotell kunne vi reise tilbake til hostellet vårt oppe i byen igjen. Det ble en stor ekstrautgift. For mens vi bodde på det nokså dyre hotellet sør i byen måtte vi fremdeles betale for rommet vårt på hostellet i sentrum. Men slik er det når en reiser, det skjer alltid noen uforutsette ting underveis. 

Kokablader tygges hyppig av lokalbefolkningen i Andesfjellene. I Bolivia er det en viktig del av kulturen, og faktisk var Evo Morales, landets tidligere president, tillitsvalgt i fagforeningen for koka-bøndene før han ble valgt til å bli landets statsoverhode. Det ulovlige rusmiddelet kokain fremstilles fra disse plantene. Men veien dertil fra et enslig kokablad er lang, og rusen en får ved å drikke en kopp koka-te tilsvarer omtrent det samme som en kopp kaffe. Kampen mot produksjon og distribusjon av kokablader har imidlertid vært viktig i USA's krig mot narkotika, og i dag er kokablader forbudt i de fleste land i verden. Men dyrking og bruk av koka i mindre skala, er lovlig i landene i Andes-regionen. I Bolivia brukes bladene mye av lokalbefolkningen, og her finnes blant annet koka i te, sjokolade og i medisiner på apoteket. Selv om det ikke har noen vitenskapelig effekt, brukes koka også til behandling av høydesyke.    

Hele den første uken ble hovedsakelig brukt til å ta det helt med ro og vente på at høydesyken skulle gå over. Vi måtte derfor legge bort planene om å sykle Dødsveien da vi hadde brukt opp pengene våre på å bo på hotell. Men dersom du skulle reise til La Paz en gang, så er dette noe Åsmund virkelig vil anbefale. Dødsveien ligger like utenfor La Paz og var tidligere hovedveien fra Andesfjellene og La Paz ned til Amasonasjungelen. Navnet Dødsveien stammer fra alle dødsfallene som skjedde under byggingen av veien. Og i årene veien var åpen for normal trafikk døde årlig mellom 200 og 300 mennesker langs denne omtrent seks mil lange (eller korte) veien. Veien som stort sett ikke er asfaltert og nesten uten rekkverk, ruver høyt oppe i fjellene med stup på over 500 meter rett ned i jungelen under. I dag har de heldigvis bygget en ny vei for motordrevne kjøretøyer, slik av veien nå stort sett bare er en sykkelvei, noe som har fått dødstallene til å synke betydelig. Selv om mesteparten av intensjonen med å sykle denne veien er å oppleve adrenalinkicket ved å sykle på denne tidligere livsfarlige veien, så er det også en fantastisk flott natur langs ruten. En starter høyt oppe i Andesfjellene på rundt 5000 høydemeter og ender omtrent 3600 høydemeter lavere nesten ved foten av Amasonas-jungelen. Selv om turen ikke er 100 % uten risiko, opplevde Åsmund det som trygt de to gangene han syklet denne ruten. En skal bare ta det helt med ro, samt velge en sikker turoperatør (som ofte er de dyreste) og helst ikke sykle i tiden når det regner mest (på grunn av risiko for ras). 

Men det ble som sagt ikke denne gang. Noen tur til fjelltoppene ble det naturligvis heller ikke. Men om du noen gang skulle reise hit, og ikke rammes av høydesyke slik som oss, er det mange muligheter her. Det tilbys blant annet guidede fler-dagsturer til fjelltoppene Illimani og Huanya Potosi, begge over 6000 høydemeter! Men for vår del, så må nok det bli neste gang, dessverre. Men vi fikk booket en tur til verdens største salt-ørken og til den historiske Inca-øyen, Isla del Sol, så det var likevel ikke synd på oss. Men først måtte vi oppleve bylivet i La Paz. Vi booket derfor en guidet gåtur i sentrum av La Paz, og fikk en flott presentasjon av byen og landets historie, ulike kulturer og ble kjent med de største severdighetene i byen.  

Like ved San Francisco-plassen ligger det noen handlegater hvor det selges store mengder med tekstiler av alpakkaull. Et mekka for turister som vil ta med seg noen minneverdige suvenirer fra landet 

San Francisco-kirken

Åsmunds skal ikke begynne å jobbe som elektriker her

Kulehull i veggen i en bygning ved Plaza Murillo. Et uhyggelig minne fra opptøyene i 2003 der 63 personer ble drept. 

Kongressbygningen i La Paz

På kongressbygningen finner en også denne originale klokken. Ser du noe annerledes?  

Å gå rundt i La Paz sine travle gater er en opplevelse noe for seg selv. For det første er gatene overfylt av gamle biler uten katalysatorer som spyr ut sort røyk så tykk at du kan børste røyken fra klærne dine etterpå. Gatene var nok en gang i tiden tilstrekkelig dimensjonert, men så har urbaniseringen gått i været. Dette kombinert med en nokså kaotisk kjørekultur hvor en bruker bilhornet oftere en bremsene, gjør dette til en eksotisk opplevelse uten om det vanlige. Denne opplevelsen er på sitt aller beste når du i tillegg må løpe med hjertet i halsen for å krysse veien,. Fotgjengere står ikke akkurat øverst på næringskjeden her. Gatene er også fulle av alle mulige folk. Gateselgere som bokstavelig talt synger ut dagens varesortiment, hekse-markeder hvor de selger døde inntørkede alpakkaer og trafikk-dirigenter i zebra-drakt som forsøker å skape noe som kan ligne på en form for system i trafikken. 

I sentrum finner en også Witchers-market, eller hekse-markedet. Alternativ medisin står sterkt i det Bolivianske samfunnet. Så i disse butikkene finner en det aller meste. 

I disse hekse-butikkene finner en også store mengder døde Alpakkaer. Disse dyrene blir brukt til som offer. Så når en familie for eksempel skal bygge seg et hus, må de først grave ned en alpakka som offer før de starter med fundamentet. Dette for å sørge for at huset står trygt i tiden som kommer. I følge guiden hadde alle Alpakkaene dødd av naturlige årsaker. 

Bolivias historie strekker seg langt tilbake i tid. En regner med at Andesregionen har vært bosatt av mennesker i opptil 20 000 år. Først av en befolkning som hadde vandret over Berlingstredet fra Asia og befolket Amerika inkludert Andesfjellene. Den opprinnelige befolkningen i Bolivia dyrket quinoa og poteter og temmet dyr som lama og alpakkaer. Omtrent rundt 500 år før Kristus var landet senter for Tiwanuku-kulturen og enda senere også en del av det mektige Inkariket. I tiden før Bolivia ble kolonisert av spanjolene var landet hovedsakelig bebodd av Quechua- og Aymara-folket og var en del av Inkariket. Dette gikk til grunne etter at spanjolene inntok kontinentet på 1500- tallet. I tiden som fulgte var landet en del av visekongedømet Peru, og senere visekongedømet Rio de la Plata. Spanjolene oppbygde et system der de delte jorden inn i godser (hacienaer) hvor det opprinnelige folk ble brukt som arbeidskraft. I tiden som fulgte ble landet særdeles viktig for spanjolene da det ble funnet store mengder sølv ved fjellet Cerro Rico like ved byen Potosi. Dette området ble derfor til datidens største industrikompleks, hvor mesteparten av sølvet i verden ble hentet ut. Dessverre kostet denne gruvedriften livet til utallige arbeidere på grunn av de forferdelige arbeidsforholdene de arbeidet under.   

Som de fleste av de Sør-Amerikanske landene ble Bolivia frigjort under frigjøringskrigene som preget kontinentet på starten av 1800- tallet. Faktisk var det i La Paz det aller første opprøret mot spanjolene fant sted, allerede i 1809. Likevel skulle landet først få sin selvstendighet i 1824. Landet fikk da sin første grunnlov og ble oppkalt etter frigjøringshelten Simon Bolivar. Han regnes som en av de viktigste skikkelsene under de hispano- amerikanske uavhengighetskrigene. For mens San Martin var den viktigste lederen av uavhengighetskrigen i de sørligste landene på kontinentet, var Bolivar den viktigste for de nordlige landene.   

Etter uavhengigheten har landet vært preget av stor politisk uro og splittelse. Ikke mindre enn 188 statskupp har funnet sted i landet siden frigjøringen og frem til i dag, noe som har gitt landet en plass i Guinness rekordbok. Mye av splittelsene har sin årsak i at hele folket aldri ble likestilt etter uavhengighetskrigen. Det var kun en liten maktelite av godseiere og militære som kunne nyte godt av uavhengigheten fra spanjolene da de ikke lenger behøvde å betale skatter til Spania. De fortsatte å utnytte det opprinnelige folk på samme måte som spanjolene gjorde. Først i 1952 ble godseiernes jord gitt tilbake til innbyggerne etter en revolusjon. Men tiden som fulgte var fortsatt preget av store økonomiske ulikheter og motsetninger og enda flere statskupp og militærdiktaturer. Selv om landet blir regnet som et demokrati fra 1982 opplevde mange av landets innbyggere (særlig urbefolkningen) fremdeles at landet ble styrt av en økonomisk liberal hvit minoritet, ofte med bånd til utenlandske interesser. Blant annet har USA engasjert seg mye i landets utvikling for å bremse kommunistiske bevegelser, og har blant annet støttet diktatorer som Hugo Banzer som styrte landet fra 1971 til 1978. 

I første halvdel av 2000-tallet økte misnøyen mot politikken som ble ført. To viktige hendelser i den følgende tiden var den såkalte "Vannkrigen" i 2000, og "Gasskrigen" 2003. Vannkrigen oppstod da landet var herjet av store protester i kjølvannet av at regjeringen signerte en kontrakt der de privatiserte vannforsyningen til landets tredje største by, Cochabamba. Dette førte til en voldsom prisvekst for vanntilgang for befolkningen, og protestene som fulgte bidro til at økonomien i landet nesten kollapset. Under Gasskrigen noen år senere oppstod det store protester da datidens president Lozada, gjennomførte kutt i offentlige utgifter og det gikk rykter om at han ville eksportere naturgass til det internasjonale markedet igjennom nabolandet Chile. Dette var svært omstridt da Bolivia har hatt et nokså turbulent forhold til nabolandet, siden de tapte sin kystlinje til Chile under Stillehavskrigen mellom Chile og Bolivia/Peru på slutten av 1800-tallet. Massedemonstrasjonene førte til at hæren ble satt inn for å stoppe protestene i La Paz, noe som kostet livet til minst 63 personer. Disse hendelsene var med på å bane vei for en ny sosialistisk bølge som skulle prege landets utvikling de neste 20 årene. 

I 2006 kommer den tidligere koka-bonden, og sosialisten Evo Morales til makten i Bolivia. Han tilhører Aymara-folket, og er grunnlegger av det sosialistiske partiet MAS. Han blir verdens første president med opphav fra det opprinnelige folk. I tiden som fulgte skjedde det mange forandringer i landet. Han sørget for stadig større statlig kontroll over naturresurser som gass, tinn, elektrisitet og transport, samt styrket urfolks rettigheter. Under hans regjeringstid opplevde landet stor økonomisk framgang, samt en reduksjon i ulikhet i landet. Faktisk så ble ekstrem fattigdom i landet halvert under hans regjeringsperiode. Men kontroversene var også mange. Morales knyttet tette bånd med styresmaktene i sterkt sosialistiske land som Venezuela og Cuba, og han støttet åpenlyst regimet til Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Han førte også en hard linje mot USA, og kastet mange amerikanere ut av landet, blant annet landets ambassadør og DEA (Drug Enforcement Administration). I tillegg ble han beskylt for å berike seg selv, blant annet ved å bygge et nytt luksus regjeringsbygg til 287 millioner kroner. Han gikk også i en stadig mer og mer autoritær retning hvor han prøvde å endre grunnloven slik at han kunne sitte ved makten lengre. I 2020 toppet dette seg da Morales på ny stilte til valg som landets president, til tross for at en folkeavstemming i 2016 hadde forbudt han å stille enda en gang, da han hadde sittet som president i landet siden 2006. Da han også vant dette valget, utløste dette voldsomme protester. Han ble beskylt for omfattende valgfusk noe som førte til at han også mistet støtte fra landets militære ledelse. Dette førte til at Morales måtte flykte fra landet, og landet fikk en ny overgangsregjering med høyre-politikeren Jeanine Áñez. Denne perioden ble preget av store protester og stor uro i landet. Det oppstod konfrontasjoner mellom politi og Evo Morales sine tilhengere som mente langet var blitt utsatt for statskupp, og mange mennesker ble drept. Blant annet ble åtte unge arbeidere drept av regjeringsstyrker i en massakre ved El Alto 19. november samme år. I 2020 blir det holdt nytt valg hvor Evo Morales tidligere finansminister og MAS-politiker, Luis Acre vinner overlegent. Evo Morales får da vende tilbake til landet, og alle anklager mot han blir opphevet. Jeanine Áñez blir derimot fengslet, anklaget for statskupp samt at hun skal ha bidratt til massakrene mot Morales sine støttespillere under opptøyene i 2019.  

Det høres kanskje litt utrygt og voldsomt å reise til Bolivia som turist etter å ha lest dette. Men det er det ikke. For turister er Bolivia et trygt land å reise til (sammenlignet med mange andre land på kontinentet). Og en reise til Bolivia vil gi deg en unik innblikk i den rike kulturen i landet. Bolivia er et av landene i Sør Amerika med høyest andel av befolkningen som stammer fra de opprinnelige folk. Faktisk så har landet over 30 offisielle språk, hvor Spansk, Aymara og Quechua er de største.  Urbefolkningen har også vært svært opptatt av å bevare sin kultur, noe som gjør Bolivia til et meget spennende og annerledes land. Men landet er dessverre fremdeles preget av mye fattigdom og utbredt korrupsjon. Dessverre er også landet regnet som et av Sør-Amerikas fattigste land, noe en også vil merke når en reiser hit. Men det går gradvis i riktig retning. 

PS. Det har vørt litt vanskelig å finne helt objektiv informasjon rundt konflikten i 2019-20. Dessverre er Bolivia et ekstremt polarisert land, noe som også vil påvirke narativet som fortelles utad. Informasjonen som er gitt over der dog hentet i stor grad fra Sorte Norske Leksikon, og vi regner derfor med at den i stor grad er objektiv og korrekt.  

Utsikt over byen

De neste dagene ble som nevnt tidligere brukt til å oppleve byen. En ting som virkelig er anbefalt å gjøre når en er i Bolivia er å se en kamp med Cholitaswrestling. Ja, du hørte riktig! Cholitas, altså kvinner fra det opprinnelige folk som bryter mot hverandre i sine fargerike og flotte tradisjonelle klær. De fargerike klærne cholitas bruker er et resultat av at de spanske koloniherrene tvang kvinnene i urbefolkningen til å adoptere datidens europeiske klær. Urbefolkningen formet imidlertid antrekket etter deres unike smak. Og i dag er et typisk Cholitas-antrekket bestående av fargerike kjoler (i 1800-talls-stil) med brede hofter, flotte smykker og en bowlerhatt på toppen av hodet. Bowlerhatten er et resultat av at britiske jernbanearbeidere i Andesfjellene fikk tilsendt for små hatter fra England, og dermed ikke kunne bruke dem. De forsøkte da å overtale de mennene i urbefolkningen til å bruke dem, uten hell. Så tilslutt klarte de å få de lokale damene til å bruke dem etter de fortalte dem at dette var siste mote i Europa. På en tid uten sosiale medier o.l. var det jo vanskelig for kvinnene å verifisere dette, så de begynte derfor å bruke dem. I mange år har Cholitas blitt diskriminert og marginalisert i det Bolivianske samfunnet. Men de seneste år, særlig etter at Evo Morales ble president, har Cholitas-kulturen fått en renessanse. Og i dag brukes disse flotte draktenes stolt  av stadig flere av kvinnene i urbefolkningen. Derfor er nettopp kombinasjonen med wrestling, som tradisjonelt har vært en sport som har vært praktisert av menn, og cholitas-drakt, som et symbol på lokalbefolkningens kultur, vært et viktig bidrag i kampen for feminisme og mot rasisme i det bolivianske samfunnet.  Og selv om vi aldri har vært en fan av å se på wrestling, så var dette en morsom og unik opplevelse som vi virkelig vil anbefale andre å få med seg om en skulle være i La Paz noen gang. Under kan dere se bilder og video fra denne nokså spesielle severdigheten. 

PS. Det kan se litt voldsomt ut. Men dette er altså wrestling, altså bare skuespill. Så ingen blir skadet på ekte. 

En annen ting som er en must-do ting i La Paz, er å ta en tur med den unike taubanen Mi Teleferico. Dette er et moderne taubanenettverk bestående av utallige linjer med taubaner (ala taubaner som en finner på de store skisportstedene i Alpene) som knytter hele El Alto og LA Paz sammen. Taubanene ble bygget under Evo Morales presidentperiode som som et ledd for å bekjempe fattigdom og knytte byene sammen. Før denne tid var byene preget av en voldsom vekst i trafikk og svært dårlig infrastruktur. Etter innførselen av Mi Teleferico er det nå mulig for hele byens befolkning å komme seg rundt og en effektiv og billig måte. Og konseptet er virkelig genialt! For det første tar det liten plass, for det andre er det behagelig, for det tredje er det mye raskere enn annen transport, og ikke minst, så gir det en fantastisk utsikt over de vakre byene liggende i de majestetiske Andesfjellene. Og så er det litt gøy å titte ned på den stressende, forurensende og saktegående trafikken under, mens en nyter den vakre utsikten oppe i høyden. Under er det litt bilder fra taubane-sightseeingturene våre. 

Kanskje den aller største opplevelsen vi hadde i Bolivia var turen vi hadde til salt-ørkenen, Salar de Uyuni. Dette er faktisk verdens største salt-ørken, og absolutt den aller største attraksjonen i Bolivia. Vi valgte å bestille en pakketur der vi reiste med nattbuss til og fra La Paz. Dette var en flott måte å reise på . Bussen var virkelig behagelig, med behagelige seter, og servering av middag og frokost ombord i bussen. Selve turen kostet 2000 kroner per pers, og inkluderte en dag med fult program i Uyuni, samt to overnattinger på bussen. Selv om det ikke var billig, så vil vi absolutt anbefale det. Og det kan også nevnes at det var All-inclusive.

                                                 Ombord på overnattingsbussen til Uyuni 

Når vi kom fram til byen Uyuni om morgenen ble vi hentet av en hyggelig og kunnskapsrik turguide og kjørt videre til salt-ørkenen i en jeep. På vei til salt-ørkenen stoppet vi på en kirkegård for gamle damp-lokomotiver. Disse togene fraktet i sin tid mineraler fra gruvene i området ned til havnene i Chile. Men nedgangstider på 1940-tallet, konflikter mellom landene samt at kostnadene med å modernisere lokomotivene fra damp- til diesel, førte til at lokomotivene ble etterlatt her ute i ødemarken. Og her står de den dag i dag. En gang forsøpling av en vakker natur, i dag- en av landets største turistattraksjon.

Toglinjen mot Chile

På stedet var det også mange kunstverker, som denne utgaven av Terminator

På veg til til salt-ørkenen tok vi turen innom en salt-fabrikk hvor vi kunne lære om hele produksjonslinjen fra saltet ble hentet ut av ørkenen til det ble til ferdig bordsalt klart til bruk ved middagsbordet. 

En Vicuna på sprang over sletten

Her er noe av saltet som er hentet ut fra ørkenen som skal bli til bordsalt

Til slutt kom vi til hovedattraksjonen, Salar de Uyuni- verdens største salt-slette. Selve sletten er over 10 000 kvadratkilometer stor og ligger på 3500 meter over havet. Sletten har en stor del av verdens forekomst av salt. En antar at det finnes hele 10 milliarder tonn salt i området. Omtrent 25 000 tonn av disse utvinnes årlig. I tillegg finnes over halvparten av verdens forekomst av Litium her. Med andre ord er dette en gullgruve i tiden vi lever i nå, da mer og mer av teknologien blir batteridrevet. Imidlertid foregår det ingen utvinning av Litium i dag, da Bolivianske myndigheter ikke ønsker at utenlandske selskaper skal utnytte resursene, men i stedet arbeider de for å bygge sitt eget nasjonale anlegg. Men det er ikke bare Litium og salt som gjør dette området til en gullgruve. De vakre omgivelsene er også litt av en turistmagnet. For det er virkelig vakkert her. Nå vet vi at vi har sagt dette om mange av stedene vi tidligere har vært. Men det er faktisk virkelig vakkert her. Helt nydelig. Vi var også så heldig å være i salt-ørkenen etter ett det hadde regnet noen dager tidligere. Dette hadde gjort at det enkelte steder hadde lagt seg et tynt lag med vann ovenpå sletten. Vel bildene under taler vel for seg selv. Det blir bare ikke mer vakkert en dette. 

Inne på sletten var det også et hotel bygget av salt. Her var det mye flott kunst laget av salt, sån som denne skulpturen av en Cholitas.  

Gjestene her kunne også plante sitt eget flagg. Vi kunne ikke finne det norske 

Vi fikk også nytt solnedgangen over ørkenen med et deilig glass vin

Men det skulle vise seg at vi hadde enda mer vakker natur i vente. Helt mot slutten av oppholdet vårt i Bolivia reiste vi på enda en utflukt. Denne gang til Soløyen, eller Isla Del sol. Denne naturperlen ligger ved Titicaca-sjøen ved grensen til Peru. En gang i tiden var dette en av de viktigste stedene i hele regionen. Vi snakker selvfølgelig om tiden da Bolivia var en del av Inkariket på 14- og 1500-tallet. I følge myten ble de to første inkaene, Manco Capac og Mama Ocllo sendt til øyen av solguden Inti. I en annen myte så oppstod også selve solen ved denne øyen etter den steg opp fra havet etter en langvarig flom som hadde etterlatt verden i mørke. Ingenting av dette holder nok mål i dagens opplyste samfunn, men det som er sikkert, er at øyen hadde en stor symbolsk betydning for inkaene. Det som også er sikkert er at det har levd mennesker på øyen i lang tid. Faktisk så antar en at det har levd mennesker her siden 3000 år før Kristus. I dag bor det rundt 80 familier på øyen. De livnærer seg av tradisjonelt landbruk og av turisme. Det er ingen bilveier på øyen, og naturlig nok heller ingen motorkjøretøyer. Så her går det i esel for å komme seg frem. På øyen finnes mange spor fra dette en gang storslåtte Inka- imperiet. Her finner en et soltempel, utallige ruiner fra inka-tiden, og Inkaenes karakteristiske terrasse-jordbruk, der bratte skråninger er stykket opp i terrasser slik at det kunne dyrkes grønsaker og drives jordbruk i det kuperte terrenget. Dette samt utsikten over den vakre Titicaca-sjøen, verdens høyeste innsjø, gjør dette området til en helt unik opplevelse.

Vi startet turen med å reise til byen Copacabana ved foten av innsjøen like ved grensen til Peru. Derfra reiste vi med båt over til Isla del Sol hvor vi skulle overnatte en natt før vi skulle ta samme vei tilbake igjen. På den måten kunne vi utforske hele øyen til fots, samt oppleve den magiske solnedgangen over den vakre innsjøen. De aller fleste vil kombinere denne turen med å reise til sivøyene ved Puno på Peru-siden av sjøen. Dette er øyer lagd av siv som flyter oppe på vannet. Det var båtbyggere fra dette området Thor Heyerdal brukte når han bygget sivbåtene Tigris og Ra II. Mange vil også reise videre til Inkaenes hovedstad Cuzco og den legendariske Inka-byen Mach Picchu, men alt dette gikk dessverre ikke denne gang for vår del på grunn av urolighetene i Peru. Men uansett fikk vi to flotte dager med et kulturelt dykk inn i Inkariket under vårt opphold på den hellige øyen. Langs med øyen var det utallige flotte utkikkspunkter i alle retninger med utsikt over Titicaca-sjøen.

Utsikt over byen Copacabana. Herfra reiste vi med båt over til Isla del Sol

I Copacabana hadde vi også 55 minutter til å bestige en 2-300 meter høy fjelltopp. Det høres kanskje enkelt ut, men i nesten 4000 meters høyde var det ikke bare bare. 

Det var mange kors på vei opp til toppen. 

Nesten på toppen.

We did it! 

Vakre Copacabana

Statue av den første Inkaen Manco Kapac

Ombord på båten over til øyen

Noen som er trøtte

Endelig var vi på soløyen

Ruinene fra soltempelet på øyen

Nei, buksen er ikke ødelagt, det er er bare luftehull!

Soltempelet

Her kan en se det terrassene inkaene lagde for å kunne utnytte jordbruket så effektivt som mulig. 

Etter en god natts søvn med verdens vakreste utsikt fra soverommet, kunne vi ta fatt på en lang tur over øyen til de nordligste bosetningene. Inntil helt nylig var dette ikke mulig å gjøre, da årevis med interne stridigheter mellom øyens nordlige og sørlige beboere, hadde ført til at øyen ble sperret på midten. Denne stridigheten var nå endelig over, slik at vi kunne krysse øyen til fots. Det viste seg imidlertid at ikke alle uenighetene var over, for da vi skulle ta båten fra øyens nordligste by ned til den i sør der vi bodde, hadde de ikke lov til å legge til kai i sør. Vi måtte derfor gå de om lag 10 kilometerne tilbake til byen i sør. Derfor ble det en to mil lang tur denne dagen. Dette i tillegg til å måtte klatre totalt 400 høydemeter i nesten 4000 meters høyde over havet, ble litt av en utfordring. Heldigvis var vi blitt med vant til høyden nå. Men i dagene som fulgte var vi kortpustet og nesten uten energi som følge av anstrengelsene denne dagen. 

Vi fant aldri ut hvilken fugl dette var. Er det noen fugleeksperter her som kan hjelpe oss? 

Det smakte godt med en øl når vi var ferdig med den strabasiøse turen over øyen

Selv om vi brukte den første uken på å ikke gjøre noe, bokstavelig talt. Eller bortsett på å prøve å få nok oksygen, som rett nok er nokså viktig, så fikk vi et innholdsrikt opphold i Bolivia. De siste 1,5 ukene ble travle, men vi fikk til å oppleve så mye som mulig. Bolivia er et undervurdert land som mange ikke har hørt så mye om. Bolivia har også et litt ufortjent rykte om å være et farlig land. Det mener vi er feil. Bortsett fra trafikken opplevde vi landet som trygt. Bolivia har et svært hyggelig og omgjengelig folkeslag og vi opplevde lokalbefolkningen som oppriktige og samvittighetsfulle. Bolivia er kanskje et av de vakreste landene i Sør-Amerika. Her får en en unik kombinasjon av høyfjell, jungel ørkenlandskap og innsjøen Lake Titicaca. Landet er også kulturelt sett en perle som du ikke må gå glipp av om du noen gang skulle reise i disse traktene.  Så ja. Bolivia er et land vi virkelig vil anbefale! Dette ble fjerde gang Åsmund reiste til dette landet, og første gang for Kjellaug. Vi er nokså sikre på at det ikke er siste gang.      

PS. Bistandsorganisjajonen, Misjonsaliansen som Åsmund har vert i kontakt med under hans tidligere opphold i landet driver ikke lenger bistandsarbeid i landet. Slik vi har forstått det skyldes dette Evo Morales politiske mål på  å gjøre landet uavhengig av utenlandske aktører. Mange av prosjektene er imidlertid videreført, og drives videre av de lokale i beste velgående. Derfor ble det naturligvis ingen tur for å besøke de mens vi var i landet.