En dag i Bogota

Det var aldri planen å reise innom Colombia. For å lære oss spansk under vår reise i Sør Amerika, hadde vi sett alle sesongene av Narcos på Netflix. Den maler ikke akkurat det beste inntrykket av landet. For de av dere som ikke har sett serien, så handler den om krigen mot narkotika. I serien får vi et godt innblikk i hverdagen til  agentene i amerikanske DEA (Drug enforcement agency), samt colombianske politifolk og politikere i deres krig mot narkokongen Pablo Escobar og senere Cali-kartellet på 70, 80 og 90-tallet. Serien gir et innblikk i en veldig brutal tid, og selv om serie-skaperne har tatt seg noen dramatiske friheter, er den basert på en sann historie. Gjennom utallige episoder viser serien scener fra en svært blodig epoke i Columbias historie. Et kapittel i landets historie som dessverre enda ikke er lukket. 

Men colombiske myndigheter har jobbet hardt for å gjøre landet tryggere og å på å distansere seg fra dets voldelige historie.  Det har blant annet gjort at turismen til landet har økt. Vi har også møtt flere reisende som har tatt turen til Colombia, som definitivt ville anbefale det videre. Selv om mange forbinder landet med narkotika, krig og vold, så har landet mye mer å by på, i et mer positivt fortegn. Reisende som har vært i dette spennende landet kan fortelle om fantastiske naturopplevelser og et møte med et vennlig folkeslag. Så når vi fant en fly til Cuba med en dag mellomlanding i Bogota, da måtte vi slå til. Colombia here we come! 

Slik ble det altså til at vi skulle tilbringe én dag i Bogota, Colombias hovedstad. Og da måtte vi få mest mulig ut av den dagen. Vi bestilte en privat guided omvisning i byen, inkludert henting fra hotellet vårt, for å gjøre det enklest (og sikrest) mulig. Så etter en natt med reise fra El Alto i Bolivia til Colombia, kunne vi trøtte men spente starte på sightseeingen i denne gigantiske byen, som også ligger i Andesfjellene (heldigvis mange høydemeter lavere). 

Guiden vår kom opprinnelig fra Venezuela, og hadde som nesten 1,8 millioner andre Venezuelanere, flyktet over landegrensen til Colombia i håp om et bedre liv. I Venezuela jobbet han som dataingeniør med en månedslønn på 20 dollar, mens i Colombia kunne han tjene det tilsvarende som guide på en halv dag. Men det var ikke bare enkelt å komme til Colombia. Guiden vår forteller om vanskeligheter med å få i boks en leiekontrakt på et sted å bo eller bli vurdert til en jobb. Hvis den venezuelanske aksenten kommer frem, blir de ofte valgt bort. Mange av hans landsmenn utsettes for diskriminering. Men han klarte heldigvis å finne både bosted og jobb takket være kontakter som hjalp han. 

"Hvorfor vil dere til Cuba?" spør han. "Vi vil gjerne oppleve noe annerledes" svarer vi. Han rister på hodet, og sier at vi burde være glade for at vi kun opplever turist-versjonen av kommunisme og ikke virkeligheten slik som den er for de lokale. Og han presiserer hvor mye kan virkelig hater kommunisme. Med tanke på bakgrunnen hans med å bo i et land som virkelig har opplevd kommunismens baksider, så forstår vi han veldig godt. Vår ene dag i Bogota ble på ganske annerledes enn vi tenkte. Den gav oss ikke bare et innblikk i Colombia, men også om Venezuela. 

Vi startet omvisningen med et spektakulær utsikt over byen fra fjellet, Monserrate. For å komme dit kan en enten gå opp til toppen på tre timer, eller ta et bane opp på fem minutter. Vi gikk for sistnevnte. 

Utsikt over byen fra Monserrate

Videre gikk turen til en lokal cafe på kaffe-smaking. Colombianere er lidenskapelig opptatt av kaffen deres, og det samme var guiden vår. Åsmund brukte de første fem årene av forholdet vårt på å få Kjellaug til å begynne å drikke kaffe, men uten hell. Til slutt var det nattevaktene på Rigshospitalet i København som tok knekken på henne. Men det begynte i det små, med kaffe i melken og god dose sukker, så var det melk i kaffen, og nå her i Colombia - ble det svart kaffe. Åsmund syntes kaffen var helt fantastisk, Kjellaug var glad for at den ikke smakte vondt. 

Mmm, deilig kaffe!

Colombia er verdenskjent for sin milde kaffe med rik aroma. De har eksportert i nesten 200 år og er den tredje største eksportøren i verden etter Brazil og Vietnam.
 Her ser man landet delt inn i de forskjellige kaffe-distriktene, og hver distrikt hevder at nettopp deres kaffe er den beste.  Det er den unike geografien som kan forklare mye av suksessen. Kaffe vokser best i vulkansk jord, i høyder på 1200 - 1800 m.o.h, på steder som er fri for frost, men som får rundt 2000 mm. regn i året. Colombia har alt dette. 

Omvisningen fortsatte med en byvandring i Bolivar torgs kjente historiske bygninger.

Bygningen til høyre (the Palace of Justice) er den samme bygningen som kommunist-geriljagruppen
 M-19 beleiret i 1985. Den samme geriljagruppen som nåværende president tidligere tilhørte. 

Høres navnet Bolivar kjent ut? Det er fordi vi skrevet om han tidligere. Simon Bolivar var frigjøringshelten som Bolivia fikk sit navn fra (se innlegget om Bolivia). Han var opprinnelig fra området som i dag er Venezuela, men han var med på å frigjøre ikke bare sitt eget land fra spanjolene, men også Colombia, Peru, Bolivia, Panama and Ecuador. Store deler av de frigjorte landende ble sammenslått til et nytt land - Grand Colombia i 1819, der Bolivar selv ble den første presidenten. Men det var vanskelig å styre et så stort området, og gradvis ble det fraksjonert til mindre land, slik som vi kjenner de i dag. Grand Colombia ble oppløst i 1931. 

Allerede fra starten var det store konflikter til hvordan landet skulle styres. Fra frigjøringen til i dag, har Colombia hatt ti borgerkriger (antallet varierer litt, ut ifra hvilken definisjon man bruker på hva en borgerkrig er). Fra det forrige århundre var La Violencia, den krigen som utpekte seg for å være ekstra voldelig, derav navnet "volden". Navnet ble ikke gitt på bakgrunn av hvor mange som døde, men hvordan de ble drept. Flere "teknikker" som ble brukt fikk egne navn, men vi ønsker ikke å nevne de her. Krigen gikk over en periode på ti år, og varte fra 1948 - 1958. Krigen var mellom de to største politiske partiene, det konservative partiet og det liberale partiet, og ble utkjempet stort sett i de rurale områdene. Det er estimert at 200 000 tusen mennesker døde, ca 2 % av datidens befolkning. I tillegg til dette, var det 20 % som ble rammet av krigen direkte eller indirekte, form av at de måtte flykte eller at de ble skadet.

Kun åtte år etter det ble fred, skjedde det på nytt, en ny borgerkrig.  Fordi navnet "borgerkrig" hadde blitt brukt tidligere, ble denne krigen kalt for "den Colombiske konflikten" og skulle vare i 50 år. Denne gangen var konflikten mellom Colombiske myndigheter og ulike militære ekstremistgrupper fra både høyre og venstrefløyen. De største og mest velkjente var FARC (Revolutionary Armed Forces of Colombia). FARC er en kommunistisk geriljagruppe som hevdet at de kjempet for de fattige med å beskytte dem fra myndighetene, og kriget for å erobre landområder med det formålet å implementere kommunistisk styre og dermed skape "stabilitet" til de mennesker de mente de reddet. De fleste av kampene ble utkjempet i jungelen og i landlige områder. USA har også vært aktivt i å hjelpe Colombia i å bekjempe FARC, men uten hell. Først i 2016 ble det signert en fredsavtale mellom myndighetene og FARC etter fem år med forhandlinger. Norge og Cuba var sentrale i fredsforhandlingene. Daværende president Juan Manuel Santos mottok fredsprisen for å ha tatt initiativet til det som ble slutten på et halvt århundre med krig.  I løpet av denne tidsperioden døde over 200 000 mennesker, og millioner ble drevet på flukt, noe som gjorde Colombia til det landet med nest flest internt fordrevne flyktninger i verden. 

Også har vi Pablo Escobar. På 70-, 80 og 90-tallet dro han nytten av det ustabile Colombia, og bygde sit narko-imperium til nye høyder man aldri hadde sett før. På det meste tjente kartellet hans 420 millioner dollar i uken på å produsere og smugle kokain. Medillin, byen han opererte i, ble kåret av TIMES magazine til å være verdens farligste by i 1993. Samme år ble den langvarige jakten på Escobar avsluttet, da han ble skutt og drept mens han løp fra politiet den 2. desember i 1993.

I de nesten 30 årene som har gått siden Escobars død, har Medillin hatt en enorm utvikling. Sikkerheten har økt betraktelig, nå kan turister komme å besøke steder som Comuna 13, som var byens farligste området, som en turistattraksjon. I 2013 ble byen også kåret til den mest innovative byen i verden.  

Ved første øyekast, ser det ut som om Colombia har klart å riste av seg sitt voldelige rykte. Og til dels er det riktig i det at det steder i Colombia som anses å være relativt trygge. Men dessverre er mye uendret. Under pandemien økte volden igjen og det har aldri blitt produsert mer kokain enn det blir gjort nå. Da FARC ble oppløst, ble det skapt et makt-vakuum, som myndighetene ikke var raske nok med å fylle. I stedet tok ulike narko-bander over flere av de tidligere kontrollerte områdene til FARC. I fredsavtalen skulle også koka-bøndene bli kompensert slik at de kunne gå over til å produsere noe annet, men det har enda ikke skjedd. De forrige presidenten var motstander av fredsavtalen, og fulgte ikke opp myndighetenes løfter. 

Men kanskje er det endelig en endring på gang. Den nåværende presidenten Gustavo Petro, ønsker i stor kontrast til den forrige presidenten, å støtte opp under det som ble avtalt i fredsavtalen i 2016. Han er kritisk til den tidligere "war on drugs"  og ønsker en annen tilnærming der en i større grad vil gjøre noe med årsaken til at folk ender opp i denne destruktive og farlige bransjen. For mange er han et frisk pust fordi han representerer noe nytt som den første presidenten med venstresidig politikk. Colombia er, som dessverre mange sør-amerikanske land, preget av store økonomiske ulikheter. Kanskje kan en mer rettferdig økonomisk fordeling bidra til vanskeliggjøre rekrutteringen til kartellene og redusere kriminaliteten i landet? Vestlig media har i alle fall stor tro på den nye presidenten og hans nye regjering. Men det er også kontroverser. Mange anser den nye presidentens link til den kommunistiske geriljagruppen M.19 som problematisk. En gang i tiden var han nemlig i væpnet kamp mot nettopp myndighetene. Mange, særlig på høyresiden, frykter at landet skal bli et kommunistisk land, og ende opp i samme fortvilte situasjon som nabolandet Venezuela. 

Vår guide som eksempel, en selverklært kommunist-hater, frykter den retningen landet går i, og er redd for at det kan bli et nytt Venezuela. Men da har han planen klar: da reiser han til Canada! 

Bartender på gata.
Vi fikk smake på sprit blandet med en god fruktblanding. 

Prøvesmaking av ulike frukter fra Colombia. 

Colombisk godteri. Stumpen av maur skulle vist smake veldig godt! Vi kan ikke bekrefte dette, ingen av oss ble fristet nok til å prøve. 

Så var tiden kommet for å si farvel til vår guide. Etter å tilbrakt en hel dag sammen, har vi iallfall forstått det slik at han ikke er en sosialist. På mange måter er nok hans politiske ståsted representativt for den politiske splittelsen som vi har sett på vår reise i Sør- Amerika. Enten er man helt til venstre eller helt til høyre. Og de ekstreme forskjellene skaper en ustabilitet som ofte kommer frem i voldsomme demonstrasjoner. 

Et lite sidesprang..  da vi var i Bolivia, var vi på en guidet tur i byen, sammen med flere europeere. En fra Nederland kom med en spøk til den eneste franskmannen i gruppen, om at de hadde noe å lære av Sør-Amerikaneres demonstrasjons-kultur. De kunne jo demonstrere enda mer voldsomt, sa hun humoristisk. Franskmannen lo, og sa han skulle notere ned tips, og ta de med hjem.

Men uansett, vår innholdsrike dag i Bogota var over. Det har vært en intens dag som har gjort oss nysgjerrige på å oppleve mer av (de trygge områdene) i byen. Vi har opplevd nye smaker, sett historiske bygg i den gamle delen av Bogota, og ikke minst fått en fantastisk utsikt over millionbyen, og en god, men kanskje litt unyansert bilde på landets politiske situasjon og historie.  

Så markerer dette slutten på vår reise i Sør-Amerika. I de siste to og en halv månedene har vi reist på kryss og tvers i dette enorme kontinentet. Vi har blitt overveldet over alle de vakre stedene. Sør- Amerika har virkelig det aller meste. Fra de mest spektakulære fjelltopper i Andesfjellene, en eventyrlig natur i Patagonia, den eventyrlige største saltsletten i Bolivia og ikke minst, verdens største regnskog Amazonas. På veien har vi møtt utrolig mange hyggelige og hjelpsomme mennesker. Folk i Sør-Amerika er veldig utadvendte og er opptatt av å ta vare på turistene som kommer. En skal bare være klar over at det ikke er mange som snakker Engelsk. Før vi kom hit var vi bekymret for all kriminaliteten på kontinentet, men etter møtet med alle de vennlige folkene på vår vei, forsvant denne frykten fort. Vi har under hele vår reise følt oss trygge. 

Men Sør-Amerika har en brutal historie. Under kolonitiden ble urbefolkningen behandlet helt forferdelig, og mange steder ble de utryddet helt. I tiden etter, har kontinentet aldri klart å bygge opp velferdsstater med intensjon om ta vare på hele befolkningen. Det har blitt til velferd for de få på toppen, men et liv i fattigdom for resten. Selv om dette ikke er eneste forklaring, er det nok en viktig faktor som kan forklare fremveksten av all kriminaliteten kontinentet dessverre er kjent for. Situasjonen ble heller ikke noe bedre når venstresiden senere kom til makten i flere av landene på kontinentet. De sosialistiske bevegelsene har stort sett vært svært ytterliggående og hatt en uansvarlig økonomisk politikk, som igjen har drevet landene ut i ytterligere fattigdom. Dette gjelder spesielt Venezuela. Men forhåpentligvis er det bedre tider i vente. De siste tiårene har utallige mennesker blitt løftet opp av fattigdom på nesten hele kontinentet. Og når det gjelder alvorlig kriminalitet har pilene pekt motsatt vei. Men dessverre ble Sør-Amerika det kontinentet i verden som ble hardest rammet av Covid-19. Dette har desverre reversert mye av denne utviklingen. Hvordan fremtiden vil bli, er derfor vanskelig å spå. Forhåpentligvis blir de interne stridighetene og de politiske motsetningene i befolkningen mindre? Det er også verdt å merke seg at i land som blant annet Uruguay og Chile går utviklingen gradvis fremover. Sør-Amerika er et kontinent med store resurser. Hadde de kunne fordele de mer rettferdig, hadde nok mange av kontinentets problemer vært løst. Vi håper på det beste! 

Klar for enda et nattfly. Nå skal vi til Nord-Amerika!