Cuba- en reise tilbake til 60-tallet

 

Det sies at når man reiser til Cuba, går man tilbake i tid. Flyet fungerer ikke bare som et transportmiddel som frakter deg fra A til B, men også som en tidsmaskin som fører deg til en annen tid. Hvis man vil oppleve noe annerledes, noe unikt, så er Cuba definitivt et reisemål for deg. Elegante amerikanske Chevrolets fra femtitallet, nyvasket og skinnende i sine spreke farger - ses overalt i gatebildet. De er for mange det man assosierer med Cuba.  I blant dem ses også gamle ikke fullt så elegante Lada-er og andre sovjetiske biler fra den kalde krigens tid. Eksosen kan ses på lang vei når de gamle bilene kruser rundt i Havannas gater. Bybildet er kaotisk, bråkete og sjarmerende. Det er musikk på til alle døgnets tider og gatene er fylt med mennesker i alle aldre. Barn som leker, naboer som snakker sammen og grønnsakselgere som selger varene sine. Ingen har tilsynelatende hastverk, og vi ser sjeldent noen som scroller på telefonen sin. I gaten der vi skal bo, går vi hver dag forbi en gruppe menn som sitter på noen slitne stoler de har plassert i gaten og spiller spill sammen.

En gatemusiker som spiller Cubansk musikk. 

Man føler man har gått inn i en tidskapsel og får et innblikk i en svunnet tid. Det er ikke det samme jaget for å konstant gjøre noe, være på vei et sted eller for alltid å bli underholdt av hva enn Instagram algoritmen velger å vise deg. Man ser mennesker som sitter utenfor oppgangen til blokka si, og bare sitter der. Hva gjør de? Ingenting, de bare sitter der og følger med på gatelivet. Ved første øyekast ser det litt rart ut. Litt uvant. Men så er det også litt fint.

Det er vel denne forskjellen som gjør at Cuba er et så annerledes og unikt reisemål. Et samfunn som har stått stille i tiden. På den ene siden er det sjarmerende og eksotisk. For mange er det fint å ta et skritt ut av den travle hverdagen vi har hjemme med stramme tidsplaner og alt for mye sosiale medier, og komme her til et samfunn som minner mere om det glade 60-tall. Men det har også sin bakside. Kommer en uforberedt til Cuba, er det fort en kan få en frustrerende erfaring med dette annerledes-samfunnet. Vi var nok en av de som kom der litt uforberedt.  

Men først, la oss spole tilbake til hvor det hele startet: på den cubanske ambassaden i Buenos Aires tidlig i februar. Vi hadde gått innom en lokal kopibutikk, fått skrevet ut visumsøknadene våre og fullt ut alle papirene. Så sto vi der utenfor ambassaden, ringte på og fikk høre at vi ikke fikk komme inn.

«Unnskyld, hvorfor det?», spør vi litt forvirret. «Er det travelt? Vi fikk beskjed om vi det ikke var nødvendig å booke tid, må vi allikevel gjøre det?».

«Nei, svarer de. Det er ikke det. Vi må ha på oss bukse».

Vi ser på klærne våre. Vi har begge på oss shorts og trøye; det er jo tross alt 35 varmegrader. Litt i varmeste laget for oss nordmenn. Men regler og regler, og vi måtte komme tilbake dagen etter. Med bukse på.

Da vi endelig kom innenfor ambassaden morgenen etter ble mobilene umiddelbart låst inn. Vi kunne ikke lenger ta i bruk google translate appen når språkbarrieren ble for stor, men klarte heldigvis å grave frem det vi kunne av spansk til å svare på spørsmålene. Så lykkes det. Vi fikk innvilget visum!

Spol to måneder frem i tid, og der sto vi i Havannas flyplass; spente og klare for enda et eventyr. Den dårlige kundeservicen i immigrasjonen tok ikke knekken på oss. Ei heller når vi måtte vente 40 minutter på å få fikset et cubansk SIM-kort, til tross for at vi var de eneste kundene der. De ansatte forklarte at butikken ikke var åpen enda, selv om åpningstidene på skiltet på døren sa noe annet. Når de etter hvert var ferdig med kaffepausen, så fikk vi komme til. Åsmund spanderte på seg det dyreste abonnementet, for å sikre oss den beste internettilgangen. Når alt var koble til så skrudde han på mobilddata for å teste det ut, men ingenting skjedde. Så vi måtte spørre om alt var i orden. Damen i butikken forsikret oss om at det var det, det var bare ikke noe internett. Det var vanlig.

I taxien gav sjåføren våres et godt tips om å skru på flymodus noen minutter, for så og prøve å koble til på nytt. Det fungerte heldigvis og det skulle bli et knep vi benyttet oss av ofte under oppholdet. Så bar det av sted til vår AirBnb leilighet lenger inn i sentrum.

Opp denne stigen var vår leilighet.
Ved første øyekast ser det litt stusselig ut, men det var innbydende når man kom opp.  De gamle bygningene i Cuba var bygget med god takhøyde for å håndtere det varme klimaet. I dag har de fleste valgt å bygge en ekstra etasje istedenfor å ha den ekstra takhøyden. Disse rommene blir kalt for "barbeque" fordi det kan bli ganske varmt. Vi hadde heldigvis aircondition. 

Vårt vertskap var over all forventing. De var utrolig imøtekommende, hyggelige og fikk oss til å føle oss så velkomne. Kjellaug fikk et lokalt simkort med mobildata for å kunne holde kontakt med dem. Og vi fikk også vekslet penger. Det er vanligst å veksle penger på svartebørsen i Cuba, fordi de gir den beste raten. Når vår vertinne kom ut fra soverommet sitt med pesos til oss, så det ut som om hun hadde ranet en bank. Det var bunke etter bunke med sedler. Vi derimot gav henne tre hundrelapper med euro.

Men denne (ulovlige) vekslingen gagner også henne. Fordi cubanere er desperate etter utenlandsk valuta. Og det er myndighetene sin feil.

La oss prøve å forklare den komplekse valuta-problematikken på enklest mulig måte. Cuba har siden revolusjonen i 1959, vært svært isolert fra resten av verden. Som vi skal komme mer inn på senere i bloggen, ble Cuba en del av den kommunistiske verdensbevegelsen etter revolusjonen. Landets overgang til kommunisme og planøkonomi, samt en handelsboikott fra USA har bidratt til å begrense landets mulighet til å handle med omverdenen. Men under den kalde krigen fikk de det meste av det de trengte fra Sovjet. 

Men dette endret seg etter etter Sovjetunionens fall på 90-tallet. Siden den gang har landet vært preget av nedgangstider og økonomiske kriser. I dag har Cubas valuta ingen verdi utenfor Cuba, og kan verken brukes eller veksles utenfor øya. Derfor trenger staten utenlandsk valuta for å kunne handle nødvendige varer fra utlandet. Så for å skaffe denne verdifulle utenlandske valutaen innførte landet en egen turist-valuta for ca. 20 år siden. Den kunne bare bli brukt av turister mens de var i landet, og den kunne bare veksles inn med utenlandsk valuta. Det vil si at lokalbefolkningen brukte en valuta, og turistene en egen. På den måten fikk staten utenlandsk valuta som de kunne bruke til å handle med omverdenen 

Så kom Covid -19 og turistene og den utenlandske valutaen uteble. Myndighetene bestemte seg da for å kutte ut turistvalutaen og kun forholde seg til den cubanske pesos som lokalbefolkningen allerede brukte. Samtidig var de fremdeles avhengig av å få penger fra utlandet får å holde hjulene i gang i den skrøpelige økonomien. Men de valgte en ganske annerledes og usolidarisk løsning. De valgte å lempe ansvaret over på befolkningen.

Det finnes tre ulike matbutikker i Cuba. I den første butikken får befolkningen noen basisvarer via rasjoneringskort. I den andre kan de kjøpe inn flere varer med cubansk pesos. Begge disse har mangelfullt utvalg. Når vi var på Cuba kunne vi ofte se folk stå timevis i kø i gaten utenfor disse butikkene. Da hadde de fått inn noen ettertraktede varer, som for eksempel egg og brød, og folk hopet seg opp utenfor, for å kunne sikre seg disse. 

Men så finnes det også en tredje type butikk i Cuba. En riktig luksusbutikk (etter cubansk standard) med stort utvalg av matvarer og annet til husholdningen. Men her kan en bare betale med et eget bankkort som man kun kan fylle på med utenlandsk valuta, oftest euro og dollar. Så for å kunne få fylt på dette kortet med utenlandsk valuta må cubanerne enten få tilsend penger av utflytta familiemedlemmer fra andre deler av verden, eller så må de få tak i utenlandsk valuta fra turistene som kommer til landet. 

På forhånd hadde vi tømt alle bankautomatene vi kom over i Boliva for US dollar og vekslet en del av dette inn til euro i Colombia, da euro gir best valuta for pengene (bokstavelig talt) i Cuba. Ettersom de færreste bankene tar imot utenlandske bankkort, og sjansen er lik null hvis banken er tilknytter USA på noen måte, så må man ha med alle pengene man kommer til å bruke i kontanter. Det var av disse kontantene vi vekslet med vår AirBnB vertinne til pesos.

Og med den riktige valutaen i lommeboken, var vi endelig klare for å se Havanna. Trøtte etter to dager med nattfly og i påventa av at leiligheten vår skulle vaskes ut etter de forrige gjestene, tok vi fatt på å oppdage byen. Ruset på den gode stemningen vandret vi gatelangs og sugde til oss alle inntrykkene som ble kastet imot oss.

El Capitolio Nacional.
Bygningen er bygget i ny-klassisist stil og har mange likhetstegn med den amerikanske kongressbygningen, Capitol i Washington. Men da taket skulle fikset i nyere tid, måtte det russisk materiale til. Det viser hvor tette bånd Cuba har hatt til både USA og Russland/tidligere Sovjet. 

En taxisjåfør tilbydde oss en tur i sin vintage bil, men vi takket nei. Allikevel ble vi stående å prate sammen en stund. Han var veldig hyggelig og ønsket oss velkommen til Cuba. Mens vi gikk videre, på vei til gamlebyen, ble vi stoppet av en dame som sa hun var naboen vår. Vi kjente henne ikke umiddelbart igjen, men hun fortalte at hun hadde sett oss i gangen og at hennes mor vasket AirBnb leiligheten vår. Hun også var veldig hyggelig. Hun gav oss flere tips om hva vi burde gjøre mens vi var i Cuba, deriblant salsashow der hun selv danset og en sigar-festival som pågikk nå.  Sigar-festivalen hadde vi allerede hørt om fra taxisjåføren. Det var vist to dager i måneden der fabrikkarbeiderne selv kunne selge et vist antall sigarer til en mye billigere penge enn i de offisielle butikkene. Vi sa vi kanskje ville sjekke det ut senere. «Nei, nei,» svarer damen. «Det stenger om 30 minutter! Dere må sjekke det ut nå hvis dere har lyst til å se det. Jeg skal egentlig på jobb nå, men jeg rekker å følge dere dit hvis dere vil?». Vi takket ja, og ble rushet til der sigar-festivalen  var. Der står det en selger klar for å ta imot oss. Han viser oss alle de forskjellige typene sigarer og forklarer oss forskjellen i hvordan de blir produsert, og hva som gjør at nettopp cubanske sigarer er kjent som verdens beste. Så kommer spørsmålet: «vil vi kjøpe noe?» Vi føler definitivt på et kjøpepress når han har holdt det lange foredraget om sigarene. Men samtidig hadde det vært veldig kult å få prøvet ekte cubansk sigar.  Vi er litt usikre. Og prisen er altfor høy. Vi pruter ned til halvparten av de han først foreslo. Først virker han irritert på oss på grund av prisen, så smiler han og sier vi har gjort en veldig god deal. Det ble godkjent, og for hundre dollar fikk vi ti sigarer av Cubas beste sigarmerke i hendene våre. Vi var veldig fornød med kjøpet.

Cohiba sigarer. 

Man må ha en sigar i munnen når man teller penger vel?

På kvelden tar vi en sykkeltaxi mot kaien i gamlebyen for å finne et sted å spise. Men vi syntes ikke restaurantene der så så hyggelige ut. Så kommer vi i prat med enda en taxisjåfør. Han anbefaler oss en annen restaurant med ekte cubansk mat, der de lokale pleier å gå. Vi takker for hjelpen og går i den retningen han pekte. På veien kommer vi i prat med en annen lokal som anbefaler oss den samme restauranten som taxisjåføren, den samme salsaklubben som damen gjorde tidligere på dagen, og selvfølgelig sigar-festivalen, som vi trodde var over. Noe begynner å skurre. Vi kommer frem til restauranten og ser ingen lokale, kun turister. Åsmund har heldigvis internettilgang mens vi er her, og googler stedet. I alle kommentarene står det SVINDEL med store bokstaver. De forteller at de ble anbefalt stedet av an tilsynelatende hyggelig cubaner som viste dem vei. Så kommer de inn og betaler for overpriset mat og drikke, der smaken ikke lever opp til prisen. Det var jo akkurat det som skjedde med oss!

Ting begynner å demre. Vi googler "svindel Cuba", og får den største øyenåpnerenn vi har hatt hittil.  Sigarfestival, salsaklubb, dyre restauranter – alle stedene tilbyr det de lover: sigarer, salsaunderholdning og mat – men ingen av stedene samsvarer prisen med kvaliteten. De vennlige cubanerne på gaten får kommisjon for å følge uvitende turister til disse overprisede stedene. Og vi gikk rett i fella.

Hvordan kunne vi være så dumme?

Vi innser at de menneskene vi møtte samarbeidet. For hvordan kunne damen som viste oss sigarfestivalen vite at vi bodde i en AirBnB leilighet og i hvilket område? Jo, fordi vi nettopp hadde pratet med taxisjåføren om det.  

Hvorfor falt vi for det? Var det fordi det var så deilig å kunne prate engelsk igjen etter to måneder med spansk og portugisisk? Var det fordi vi var slitne etter to dager med nattfly? Eller var det bare det at vi hadde senket garden fordi alt hadde gått så fint i Sør-Amerika? Uansett gjør det igjen forskjell. Pengene vi hadde brukt var tapt uansett.

Vi kjøpte ingen mat på restauranten og hastet hjemover. Der fant vi en lokal restaurant i Chinatown med normale priser og god mat.  Når regningen kom så vi at de hadde «regnet feil» og maten har blitt ca. hundre kroner dyrere. De retter på prisen når vi påpeker det og vi går hjem. Følelsen av at alle prøver å svindle deg ødelegger den gledesrusen vi hadde tidligere på dagen. Nå vil vi bare sove.

Dag to går vesentlig bedre. Nå er vi forberedt og er nesten skuffet over at ingen prøver å lure oss. Vi går uforstyrret rundt i Havannas kjente gater. Der får vi se majestetiske bygg med flott arkitektur og famlende maling.  Og fargene er så flotte.  Å være omringet av turkis, rød, blå, grønn og rosa overalt, det gjør noe med humøret. Vi savner ikke de gråe bygningen fra hjemlandet.

Dag tre reiser vi til Vinales i en ekte vintagebil. Vi er på en dagstur og skal oppleve høydepunktene denne kjente dalen har å by på. Sammen med oss er det en dame fra Sveits som bor i Mexico. Hun forteller at hun også ble svindlet på sin første dag i Havanna, og det samme ble alle hun har snakket med på hostellet hun bodde på. Hun ble kjent med en cubansk kvinne som tok henne med til en bar der de hygget seg og drakk drinker sammen. Men når regningen kom var det hun som måtte betale og prisen hadde plutselig mangedoblet seg. Hun utdyper: «I Mexico vet du veldig godt når du blir ranet. I Cuba derimot, gjør de det på en så hyggelig måte at det er først etterpå at du begynner å stusse og tenke…..vent litt, ble jeg lurt nå?».

Guiden vår blir irritert når han hører historiene våre og sier det er en lat måte å tjene penger på. I tillegg til at det selvfølgelig ødelegger for seriøse operatører som han selv. For det er ingen tvil om at guiden vår er seriøs. Han har perfeksjonert denne dagsturen over flere år og plukket ut en unik kombinasjon av aktiviteter, opplevelser og god mat og drikke. Dette blir vår beste dag i Cuba.

Ikke verst å bli plukket opp av den bilen her. 

Guiden vår forteller åpent og kritisk om cubansk historie og politiske system. Han fremstår veldig kunnskapsrik, reflektert og klok. Han fortalte deriblant om hvor dyktig taler Fidel Castro var, og hvordan han kunne få så mange til å følge hans ideologi, også etter Sovjetunionens fall og landes etterfølgende økonomiske krise.  Guiden vår peker på det grønne dashbordet i bilen sin og sier: «vi er alle enige om at dashbordet er grønt. Men etter 30 minutters diskusjon med Fidel Castro, hadde han klart å overbevise deg om at det egentlig var rødt. Så dyktig var han til å snakke for seg».

Vi hadde ikke trodd av vi kom til å møte noen som kom til å være så kritiske til myndighetene, men som om sier, han hadde ikke sagt det her åpent på gata i Havanna. Ikke at han frykter å bli fengslet eller utsatt for voldt, men at mulighetene hans kan forsvinne hvis feil folk får nyss om hva han tenker. For eksempel at turist-lisensen hans ikke blir fornyet. Og med mindre man er høyt oppe i samfunnet, er det kun i turistnæringen man har muligheten til å tjene en god dagslønn.

Guiden vår er opprinnelig utdannet som dataingeniør. Utdannelsessystemet i Cuba er gratis og kvaliteten på utdanning er god. Etter endt utdannelse har man flere pliktår der man må arbeide for myndigheten som takk for utdannelsen. For mennene er det to år fordi de allerede har tjenestegjort et år i militæret. For kvinnene er det tre år, med mindre de frivillig har tjenestegjort i militæret. Når vår guide hadde sine pliktår ble han utplassert i et selskap han trivdes i og respekterte. Men det var et problem: han hadde ingen datamaskin. Og han var en dataingeniør. Han sa at det mest spennende som skjedde i løpet av arbeidsdagen hans var kaffepausene. Men han fikk sin faste lave månedslønn uansett. I Cuba får alle arbeidstakere utbetalt mellom 20 og 30 dollar pr. måned uavhengig av om de er sykepleier, ingeniør, politi eller hotellansatt. Mens i turistnæringen derimot, der kan man tjene så mye som turistene er villig til å betale. Og det er ofte vesentlig mer enn hva man tjener når man jobber for det offentlige. Faktisk er de fleste taxisjåførene man møter høyt utdannet, men de får bedre betalt av å kjøre taxi. En standardpris  til flyplassen koster det samme som en månedslønn i det offentlige. Derfor er det god tilgang på taxier i Cuba, og vår guide jobbet også som taxisjåfør når han ikke hadde guidede turer. Det er også ganske vanlig å ha en ekstra inntektskilde i tillegg til sin vanlige jobb. Slik som å leie ut private rom til turister. Men veldig mange godt udannede unge menneske reiser til USA. 

Vi kjører i to og en halv time til vi kommer til utsiktpunkt over dalen. Her får vi også utsikt over stedene vi skal reise til senere. 

Deretter besøker vi en tobakksfarm hvor vi får en omvisning på området. Vi får også se hvordan de ruller sigarer og til slutt får vi også teste de ut. Til anledningen tok vi med de sigarene vi hadde kjøpt tidligere, og får den endelige bekreftelsen fra ekspertene om at de er falske. Men de blir veldig fasinert av dem og sender de rundt til flere av de som jobbet på gården. Selv om de er falske, er de tydeligvis noen riktige gode falske sigarer. Én av dem tenner opp for å prøve, men sier at de mangler smak og aroma. Vi vil også teste det ut, og prøver forskjellen på vår falske sigar og deres ekte sigar, og til og med oss ikke-røykere kan merke en tydelig forskjell. De sier at våre sigarer som vi betalte hundre dollar for kun var verdt 15. Til vår trøst møtte vi noen ande turister på farmen som hadde brukt det dobbelte av oss på å kjøpe falske sigarer.

Tobakksplanten. 

Et tørkehus for tobakksplanten etter innhøstning. 

Vår guide på gården ruller en sigar.
Dette har han gjort siden han var liten. 

Vi måtte jo prøve. 

Turen bærer videre på hesteryggen. I over en time trasker hestene i det flate terrenget med tobakksplanter på hver vår side og høye fjell i bakgrunnen. Virkelig nydelige omgivelser.

Så er det på tide med mat. Vi får en ypperlig lunsj på en lokal cubansk restaurant med liveband. Her bestiller man hvilken type kjøtt eller vegetaralternativ man vil ha og tilbehøret velges ut ifra det store utvalget som blir presentert på bordet. Vi klarer kun å spise opp halvparten.

 Deretter kjørte vi videre til den mest kjente grotten i området. Før vi begir oss inn i grotten får vi blåse på skjell og smake på sukkerjuice. 

Til ære for urbefolkningen som engang bodde i området. Nå finnes ingen av dem lenger på Cuba. 

Vikingene blåste på horn og indianerne på Cuba blåste på skjell.  

Kjellaug fikk hentet frem korpsjenta i seg og fikk god lyd fra skjellet. 

Slik presses sukkersaften ut av sukkerøret. 

I grotten gikk vi et stykke innover før vi kom til en elv og en båt som kjørte oss ut på den andre enden.

Veien inn i grotten..

og veien ut igjen. 

Før vi reiste videre fikk vi også muligheten til å ri på okse.
Og det måtte vi jo prøve. 

Omvisningen ender på Mural de la Prehistoria (ett maleri over evolusjonen på en fjellvegg). Her får vi også smake den beste Pina Coladaen vi noen gang har smakt. Det blir også vår faste go-to drink mens vi er i Cuba. Cubanere er virkelig, virkelig gode på å lage drinks.

Vi måtte selvfølgelig posere fremfor bilen vi satt på i.
De neste 20 minuttene var det kø av andre turister som også gjorde det samme. 

De neste dagene tester vi ut stranden, sjekker ut en salsaklubb (en ekte en) og utelivet. På salsaklubben blir vi sittende å dele bord sammen med en canadisk dame som tilbringer så mye av pensjonisttilværelsen sin som hun kan i Cuba. Hun simpelthen elsker å danse Salsa!

Okay, siste bilde av Åmund med sigar.
Han bare måtte tenne den opp mens vi sto i kø for å komme inn på et utested. 

Vi går også på en guidet omvisning i gamlebyen. Vår guide fremstår også veldig frittalende og reflektert. Han lærer oss enda mer om Cubas historie.

Cubas opprinnelige befolkning ble utryddet av spanjolene under koloniseringen fra 1510 til 1898. De fleste døde av den harde arbeidsbelastningen de ble tvunget til å arbeide under eller av sykdommene som ble meddratt fra Europa. Høvdingen Hatuey prøvde å samle et motangrep, men han og de som fulgte han, ble alle drept. Hatuey blir regnet som Cuba førte nasjonalhelt. 

For å kunne fortsette å drive sukkerplantasjene og gullgruvene, innhentet spanjolene afrikanske slaver. Slaveriet ble opphevet i 1886. Dagens cubanere er etterkommere av de tidligere slavene og spanjolene. Blandingen av Afrika og Europa gjør at man kan møte cubanere med mørk hud og lyst hår og cubanere med lys hud og afro.

Frigjøringen fra spanjolene skjedde i 1899 etter at USA hadde blitt med i krigen på Cubas side. Amerikanerne okkuperte deretter landet, og da Cuba fikk sin første grunnlov i 1902 var det med begrenset selvstyre der USA hadde lov til å gripe inn i det politiske beslutningene hvis de gikk i mot deres interesse. Blant annet ble sukkerproduksjonen i landet fullstendig tilrettelagt for det amerikanske markedet. 

Selv om Cuba de neste femti årene opplevde lengre perioder med demokrati, opplevde landet også to lengre perioder med diktatur. Den mest kjente av disse diktatorene var Fulgencio Batista som først var demokratisk valg som president, men som noen år senere tok kontroll over landet med makt. Han gjennomførte mange omfattende sosiale reformer i landet i tiden som fulgte. Han samarbeidet også tett med amerikanerne, og i tiden som fulgte ble Havanna et forlystelsessted for rike amerikanere (noe som kan forklare alle de flotte bilene vi ser der i dag). 

Under Batistas periode som diktator voks misnøyen mot hans styre. Det oppstod flere væpnede motstandsgrupper. En av disse ble ledet av den unge juristen, Fidel Castro. Han og hans sympatisører forsøkte i 1953 å erobre et militæranlegg i Santiago de Cuba, men mislykkes, og han ble tatt til fange. Etter å ha sonet to år i fengsel slapp Castro ut av fengsel og reiste i eksil til Mexico. Der dannet han 26. juli-bevegelsen, og lagde planene for frigjøringen av Cuba. Her møtte han også den argentinske marxistiske geriljalederen  "Che" Guevara, og året etter inntok de Cuba og startet krigen mot regimet til Batista. Den 1. januar 1959, kjent som den cubanske revolusjonen tok Castros bevegelse over makten i landet. I månedene som fulgte ble over 500 kollaboratører drept. I tillegg gjennomførte han store jordbruks-reformer og startet prosessen med å nasjonalisere bedriftene i landet. Castro fungerte først som landets statsminister, og senere førstesekretær for Cubas kommunistiske parti. Årene som fulgte ble preget av et stadig tettere samarbeid med Sovjetunionen og en åpen konflikt med USA. Denne konflikten toppet seg i 1962 under "Cubakrisen" da Sovjetunionen forsøkte å utplassere atomvåpen på Cuba, kanskje den mest spente situasjonen under hele den kalde krigen. 

Tiden etter dette ble preget av økonomiske oppgangstider, og en nærmest utrydding av fattigdom. Etter Sovjetunionens fall har landet imidlertid vært preget av økonomiske kriser. Mangel på medisiner, mat og andre essensielle varer er en del av hverdagen i dagens Cuba. Men den dag i dag, selv om Castro ikke lever lengre, er det fremdeles kommunistpartiet som sitter med makten i landet. Ingen andre partier har lov til å stille.

Tilbake til nåtiden...

Etter historietimen beveger vi oss videre rundt i gamlebyen og lærer om bakgrunnen til flere at de flotte bygningene. Gamlebyen er på UNESCOs verdensarvliste og har derfor fått midler til restaurering.  Av den grunn er de i vesentlig bedre tilstand enn resten av byen, der mange bygg forfaller på grunn den økonomiske krisen landet står i.

De siste dagene i byen hadde vi tenkt å tilbringe på stranden og slappe av. Men den gang ei. Åsmund har som vane å google flyselskapene vi skal reise med før avreise, og på wikipedia kunne han lese at selskapet vi skulle reise videre til Mexico med hadde gått konkurs for en måned siden. Oisann, det var bra vi fant ut av nå, og ikke når vi sto på flyplassen! De to neste dagene gikk til å avklare om hva vi kom til å få igjen av penger og til å bestille nytt fly. Det tok vesentlig mye lenger tid enn det hadde behøvd å gjøre på grund av dårlig eller ingen internettilgang. Cubanere pleier å si, at når internettet er skrudd av, så skjer det noe som myndighetene ikke vil at du skal se. Dette er basert på demonstrasjonene tilbake i 2021, som var de største siden revolusjonen.  Folk tok til gatene for å demonstrere mot myndighetenes håndtering av pandemien. Årsaken til at det spredde seg så fort og ble så stort, var sosiale medier. Så internett ble stengt av. Folk ble arrestert og ting fortsatte som før. Vi vet ikke om det var noe som skjedde de to dagene vi forsøkte å bestille nye flybilletter, men dekningen var i alle fall veldig dårlig eller ikke-eksisterende. Kjellaug forsøkte også å besøke byen beste hotell, for å kjøpe tilgang til deres WiFi, men der fungerte internettet heller ikke. Til slutt kom vi heldigvis igjennom, og flybillettene gikk i boks. Puha, det tok sin tid.

Samtidig hadde vi også gått tomt for solkrem. Ingen av apotekene hadde noe vi kunne kjøpe, men vertskapet vårt visste råd, og sendte oss til gaten med de dyre hotellene. Og ganske riktig, der fikk vi kjøpt. Men det er også den dårligste solkremen vi har prøvd noen gang. Det var bare en hvit krem som la seg som et belegg utenpå huden. Men det var det beste vi hadde. Og den nest-siste dagen, fikk vi besøkte stranden en siste gang.

 På morgenen vi skulle reise, lagde vertinnen vår lunsj til oss før avreise. Hun hadde også hjulpet oss med å vaske klær underveis og vekslet penger med oss flere ganger. Hver gang vi støtte på henne, spurte hun oss om hvordan vi hadde det. Selv om hun ikke kunne engelsk og vi ikke kunne så godt spansk, så følte vi oss veldig godt ivaretatt. Hun fungerte på mange måter som vår Cubanske mor under oppholdet. Hennes sønn og kone, der sønnen pratet engelsk, var også til stor hjelp. De lagde også frokost til oss når vi ønsket det, med eggerøre og hjemmelaget juice. Ettersom vi visste hvor vanskelig det var å få tak i matvarer, betalte vi gladelig en norsk pris for frokosten. Hos dem føltes det godt å etterlatte penger, fordi vi ønsket dem så vel. 

Lunsjen vi fikk av vertinnen vår. 

Det markerte slutten på vårt cubanske eventyr. Cuba var et av de landene vi hadde gledet oss mest til å besøke, og selv om det ble veldig annerledes enn det vi hadde tenkt, vil vi absolutt anbefale folk å reise dit! Cubanerne er kjent for sin vennlighet, og det kan vi bekrefte at de lever opp til, men det finnes også de som utnytter det for å utøve svindel i den sårbare økonomiske situasjonen landet befinner seg i. Så vær oppmerksom på det, særlig på din første dag, som svindlerne tydeligvis er eksperter på å oppdage. Og husk, ta med ALT du kommer til å ha behov for under oppholdet, for å få tak i varer i Cuba er veldig vanskelig. Og vær forberedt på veldig dårlig internett. Det var noen gang vi kjeder oss litt, fordi vi er vant til å få dekket det konstante behovet for underholdning av (u)sosiale medier. Og vi (særlig Kjellaug) måtte innrømme av vi var litt avhengig av det. Så fikk vi en liten detox og det hadde vi sannelig også godt av. 

Men alt i alt så hadde vi et fint opphold i Cuba. Vi skulle nok vært mer forberedt. Vi skulle ha satt oss inn i mer i forhold til hva vi kunne gjøre. For det ble litt vanskelig å Google seg frem til når vi var på øyen. Vi skulle også ha tatt med oss mer utenlands valuta, og så burde vi ha reist litt mer rundt på øyen for å utforske dette spennende landet mer. Selv om vi den første dagen fikk et litt dårlig møte med lokalbefolkningen, rettet dette inntrykket seg. Cubanere er et svært livlig og smilende folkeslag. Dette kommer særlig frem når de danser og fester. Og det så vi ofte. Vi opplevde for eksempel flere ganger at servitøren på cafeene vi spiste frokost på spurte om vi ville ha en Pina Colada til frokosten. Cubanere starter tydeligvis festen tidlig!