Hei igjen bloggen!
Akkurat nå befinner vi oss på New Zealand helt på den andre siden av jorden. De siste ukene har vi reist tusenvis av kilometer med campingbil og opplevd dette vakre og naturskjønne landet. Når vi nå sitter og skriver dette innlegget slår høstvinden mot vinduene i hytten vår på vestkysten av sør-øyen. Her går det sakte men sikkert mot vinter, og dagene blir kortere og kortere. Når vi snakker med familie hjemme i Norge kan vi se at der hjemme er solen komt tilbake og det går mot vår. Det er litt merkelig å befinne seg så langt hjemmefra.
Vi gleder oss til å fortelle dere om opplevelsene våre fra New Zealand, men før det må vi ikke glemme at det gjenstår tre andre land å skrive om, nemlig Mexico, Canada og Fiji. Denne gang bestemte vi oss for å skrive et felles blogg-innlegg fra de tre landene. Dette fordi vi var omtrent bare en uke i hver av landene, i tillegg så har vi ikke opplevd like mye siste tiden. Å reise i så mange måneder har begynt å tære litt på motivasjonen. Så den siste tiden har vi brukt mye mer tid til å slappe av, trene og gjøre dagligdagse ting. Men litt opplevelser har det også vert. Det gleder vi oss til å dele med dere her!
Vi spoler tiden tilbake til den 15. mars. Dagen da vi kom til Mexico med fly fra Cuba. Som vi nevnte i forrige innlegg, så fant vi ut at flyselskapet vi skulle fly med til Mexico var gått konkurs. Av alle steder, fant vi ut av dette på Wikipedia. Ingen reiseselskap kom på å kontakte oss. En står mye mer alene, når en reiser utenfor Europa. En må virkelig følge med på alt. Men etter noen dager med å prøve å finne godt nok internett til å bestille nye flybilletter fant vi et nytt fly, og vi kunne fortsette på reisen vår. Mexico next!
 |
| Temple of Kukulcan (El Castillo) i Chichen Itza (se mer i teksten lenger nede) |
I Mexico hadde vi først en natt i Mexico City, og så en natt i Cancun. Dessverre var vi for kort tid på disse stedene til at vi kunne få tid til å opplevd disse byene. Vi var også ganske slitene og trengte å slappe av litt. Det må også nevne at det gikk mye tid til å surfe på internett. For slik en luksus hadde ikke vi vært bekjent med den siste tiden. Faktisk så tror jeg (Åsmund) at Kjellaug ikke snakket med meg i det hele tatt disse dagene. Bare scrollet opp og ned etter kattevideoer på Instagram og Facebook.
Fra Cancun gikk turen videre til Playa del Carmen. Denne flotte turistbyen liger på Yucatan-halvøyen på østkysten av Mexico med Cuba som nærmeste nabo på andre siden av det karibiske hav. Byen ligger i Mexicos Riviera Maya-region, og er av de større turistbyene i landet med over en million besøkende turister hvert år.
Dagene i Playa del Carmen ble stort sett brukt til å være ekte charterturister. På mange måter er dette området litt som Kanariøyene "hjemme", bare at de skandinaviske turistene er byttet ut med amerikanske turister. I løpet av vår reise rundt jorden har vi møtt flere backpackere og andre reisende som anbefalte ulike steder å reise rundt i Mexico. I følge dem er Mexico virkelig et eksotisk å spennende land å reise rundt i. De ble derfor litt skuffet når vi sa at vi bare skulle reise til Playa del Carmen. "Det er jo ikke en ekte Mexico-opplevelse!". Vi er ikke uenig i det. Og vi skulle gjerne opplevd mer av landet. Men på grunn av økonomien har vi blitt nødd til å kutte en del på reisen vår. Et år med reise er nå kuttet ned til 9 måneder. Derfor kunne vi ikke sette av så mye mer tid til dette landet. Og etter fire måneder med reise trengte vi også å slappe litt av. Derfor ble en mini-charter-ferie på Mexicos østkyst akkurat det vi nå trengte.
Men litt eksotiske opplevelser ble det også her. Vi hadde nemlig booket en dagstur til Chichén Itzá, en av verdens syv underverker! Denne attraksjonen ligger en to og en halv timers kjøretur fra Playa del Carmen og er noe en absolutt må få med seg om en er i Yucatán-området. Denne byen var nemlig det kulturelle og seremonielle sentrum for Mayaene, kanskje Mellom-Amerikas mest kjente samfunn av det opprinnelige folket før kolonitiden . Mayakulturen hadde sin storhetstid fra år 250 til 900 e. Kr. På det største strakte sivilisasjonen seg over et stort område som i dag omfatter Belize, Guatemala, vestlige Honduras og El Salvador og østlige og sentrale Mexico. Den dag i dag lever det Mayaer i dette området. Og på vei til Chichén Itzá kunne vi se flere av dem fra buss-vinduet. De er lett å legge merke med sine fargerike og vakre kulturelle drakter.
I tillegg til å være et religiøst og seremonielt sentrum i mayakulturen, var Chichén Itzá også et viktig knutepunkt for regional handel. I tillegg til Mayaene preget også Toltekerne og Itza-folket utviklingen av byen i de siste århundrene før byen brått ble fraflyttet på 1400-tallet. Hvorfor befolkningen brått forlot denne nydelige arkeologiske perlen er forskerne ikke helt sikre på, men de neste hundre årene ble byen til en spøkelsesby gjenglemt langt inne i skogen på Yucatán. Først på 1800-tallet ble ruinene oppdaget på ny, og på starten av 1900-tallet ble byen restaurert. I dag er byen en av Mexicos mest kjente turistattraksjon. Byen er på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, og i 2007 ble stedet også valgt som et av Verdens syv nye underverker.
 |
| Temple of Kukulcan (El Castillo) |
Det mest kjente bygget i Chichén Itzá er Kukulcan-tempelet, El Castillo. Dette tempelet består faktisk av totalt tre pyramider som er kledd utenpå hverandre. Tempelet har totalt 365 trinn, ett for hver dag i året. Maya-samfunnet var et høyteknologisk samfunn under storhetstiden deres for rundt 1000 år siden. Kunnskapen de hadde om blant annet astronomi var imponerende med tanke på hvor lenge siden dette faktisk var. De kunne blant annet forutse sol- og måneformørkelser. Mye av deres kunnskap og nøyaktighet kan ses i byggverkene i Chichén Itzá. Blant annet så kan en hver gang solen snur, altså på vår- og høstjevndøgn, observere en slange-formet skygge på pyramiden. I det solen går ned vil denne skyggen bevege seg nedover trappene før den til slutt ender i et slangehode i sten ved bunnen av pyramiden. En annen imponerende detalj ved pyramiden var at når en klappet i hendene på et bestemt sted fremfor pyramiden så kunne ekkoet som oppstod høres ut som fuglesangen fra Mayaenes helligste fugl, Quetzalen.
 |
| "The platforms of the Eagles and Jaguars". Et byggverk som ble oppført etter et Toltekerne kom til byen. Dette folkeslaget var mer militant enn en Mayaene, og plattformen ble blant annet brukt til menneskelige ofringer. |
 | ||
Kjellaug fremfor "The ball Court". Her spilte innbyggerne ballspill mot hverandre. Ballen veide mellom tre og fem kilo. Vinnerne av kampen fikk den ærefulle gleden av å bli ofret til gudene. Så kanskje er det herfra ordtaket; "det viktigste er ikke å vinne, men å delta", kommer fra?
Etter besøket i Chichén Itzá reiste vi videre til en av områdets mange Cenoter. Dette er sirkelformede eller elliptiske forsenkninger i jorden som når helt ned til grunnvannet. Faktisk så er det rundt 6000 cenoter i Mexico, hvor de fleste av disse ligger på Yucatán. Under Mayaenes storhetstid ble disse brukt til ofringer. I dag er de derimot en populær turistattraksjon. Og akkurat det er veldig forståelig, for de er virkelig nydelige. Bare se her! |
Mange tenker nok på vold når en snakker om Mexico. På samme måte som Columbia er Mexico plaget av utallige narkokarteller som terroriserer lokalsamfunnene. Faktisk så var det åpne opptøyer i deler av landet og nærmest krig i gatene tidligere i vinter da sønnen til den beryktede narkobaronen, El Chapo, ble tatt til fange av politiet. Mexico har som mange andre land her i området, store utfordringer med økonomisk ulikhet og kriminalitet. Da landet i tillegg ligger midt på kokain-ruten fra Sør-Amerika til USA har narkokartellene fått stort fortfeste her. Men det skal nevnes at er det ikke er like farlig og urolig alle steder. Vi har møtt flere som har bodd og reist i landet, og bare har gode opplevelser. Det er lett å generalisere og tenke at på grunn av at et land har usikre områder, så er det farlig overalt. Men slik er det heldigvis ikke. Vi ville derfor ikke hatt noen bekymringer med å reise mer rundt i landet enn det vi gjorde. Men selvfølgelig, det er viktig å sette seg godt inn i områdene en er i. I turistområdet vi var i opplevde vi oss som svært trygge. Det var stort tilstedeværelse av politi i gatene og en rolig og avslappende atmosfære. Vi kommer gjerne tilbake til Mexico!
Fra Mexico gikk turen videre til Canada. Vi var virkelig heldige med dagen vi reiste på. Det var strålende vær hele dagen. Derfor kunne vi kikke ut av flyvinduet å se den enorme forvandlingen i landskapet og klimaet mange tusen meter under oss. Fra sommer og hetebølge i Mexico, til vår-landskap i de vestlige statene i USA, til vinter i Canada. På veien fløy vi over Rocky Mountains på grensen mellom USA og Canada. Det var et imponerende syn å se de majestetiske snødekte fjelltoppene skyte opp mot himmelen under oss. Etter flere måneder på reise i solfylte og varme land var det fint å komme tilbake til vinteren.
På flyet snakket besetningen både fransk og engelsk. Dette kommer av at Canada under kolonitiden var delt i en en fransk og en britisk koloni. Senere ble disse delene slått sammen til provinsen Canada. I 1867 ble landet til en selvstyrt britisk dominion, og først i 1982 ble landet helt uavhengig fra britene. I dag snakkes derfor både fransk og britisk over alt i landet. Faktisk slo vikingene seg også ned i landet rundt år 1000 e.Kr. Men dette førte aldri til noen permanent skandinavisk bosetning, så derfor kommer en ikke langt med å snakke norsk her i dag.
Siden vi først var kommet tilbake til vinteren var det selvsagt obligatorisk med en skitur. Ca. to timer nord for Vancouver ligger skisportstedet Whistler og Blackomb. Under vinter- OL i Vancouver i 2010 var disse to fjellene sentral i mange av konkurransene. Dette er faktisk det største skisportstedet i hele Nord-Amerika, og en attraktiv destinasjon for skiglade turister fra hele verden. Særlig hadde jeg sett frem til dette, og selv om skisportstedet sikkert er et av de dyreste i hele verden, så klarte jeg å overtale Kjellaug til bli med. Nå hadde vi spart i flere måneder for kunne få råd til en skidag i Canada. Forventingene var derfor store!
 |
| I god "Norsk" stil varmet vi opp til en dag i bakken med litt tysk urte-brennevin |
Siden Whistler Blackomb er et så populært sted, måtte vi booke overnatting (to netter), heiskort og skiutstyr en stund i forveien. Bare disse utgiftene kom på nesten 10 000 kroner! Prisene for mat og noen øl på puben var heller ikke blant de rimeligste. Men vi prøvde ikke å tenke så mye på det. Nå skulle vi kose oss! Dessverre var ikke værgudene helt på vår side. Dagen når vi kom til skisportstedet var det strålende sol. Vi fikk derfor en strålende busstur med tidenes beste utsikt til dette vakre fjellandskapet ved vestkysten av Canada. Når det er godt vær skal det være helt fantastisk å være på toppen av disse fjellene med en eventyrlig utsikt over de utallige fjelltoppene i området. Men dessverre for vår del var det lavt skydekke og litt snøvær dagen når vi skulle stå på ski. Men vi skal ikke klage for mye. Det var ikke mye nedbør, og etter å ha bodd mange år på Vestlandet i Norge vet vi hva virkelig dårlig vær er. Men vi fikk ikke den strålende utsikten på toppen som vi hadde håpet på. Men uansett, de ble en god dag i bakken!
 |
| Klare for en dag i bakken! |
Selv om det ble to dyre dager i fjellet så var det absolutt verdt det. Glade og fornøyde kunne vi derfor sette kursen tilbake til noen rolige dager i Vancouver før vi igjen skulle sette kursen mot varmere strøk. De neste dagene ble brukt til å slappe av, planlegge reisen videre og skrive blogg. Men vi fikk også kikket litt rundt i byen. Vancouver er en vakker og moderne by med rundt 630 000 innbyggere. Byen ligger langs kysten i British Columbia med flere store nasjonalparker og utallige fjelltopper som nærmeste nabo i nord og øst. Like over Salishhavet i vest ligger nabobyen Victoria, og i sør ligger den amerikanske nabobyen Seattle. Som navnet på delstaten tilsier, så var dette en gang en britisk kronkoloni, og derfor er engelsk hovedspråk i regionen den dag i dag. Men området har hatt stor innvandring fra Asia, og faktisk har hele 30% av byens innbyggere kinesiske røtter. Under er litt bilder fra sightseeingen vår i denne vakre byen i Canada. PS: det må nevnes at de fleste Canadiere vi har møtt på reisen vår sier at British Columbia er det vakreste området i hele Canada. Så om du noen gang er i Canada, så må du legge turen innom her
Canada er er vakkert land med et veldig vennlig og høflig folkeslag. Lokalbefolkningen er veldig utadvendte og lett og komme i snakk med. Når vi tok bussen kunne vi for eksempel merke oss at alle passasjerene hilste på bussjåføren når de gikk ombord, og takket for reisen når de gikk av. Her tror jeg vi har mye å lære av Canadierne. Kulturelt er vår oppfattelse at lokalbefolkningen er minst like utadvendte som amerikanerne, men langt mindre ytterliggående enn naboene i sør. Her er det ingen menneskerett å bære våpen og "Trumpismen" har ikke fått noe fotfeste i dette landet.
Men Canada har også en mørk side i historien. I løpet av vår reise i det amerikanske kontinentet har vi lært mye om urbefolkningen og hvordan de ble behandlet av de europeiske nybyggerne under kolonitiden. Dessverre er det en brutal historie. Og for Canada sin del strakte denne grusomme historien seg langt inn i moderne tid. Mer om dette senere, men først skal vi ta et tilbakeblikk langt, langt tilbake i tid.
De aller første menneskene kom til Amerika fra Sibir via Beringstredet en gang under forrige istid. På den tiden var Beringstredet tørrlagt, noe som gjorde det mulig å vandre denne veien. Nøyaktig når dette var, er noe usikkert, men mellom 16 000 og 13 000 f.Kr. var begge de amerikanske kontinentene befolket. Det opprinnelige folket levde av fangst, fiske, og sanking. Senere startet deler av befolkningen med å drive jordbruk. Dette skjedde først i Mesoamerika (området fra sentrale Mexico til den nordvestlige grensen av Costa Rica) og i Andesfjellene. En antar at det levde 2000 ulike grupper av urbefolkning på 1500-tallet når europeerne kom til kontinentet.
Urbefolkningen ble i stor grad behandlet svært dårlig av nybyggerne. Mye av landet deres ble erobret, befolkningen ble slaver for kolonistene, og mange ble drept eller døde av de nye sykdommene europeerne tok med seg. En antar at urbefolkningen ble redusert med hele 90 prosent i løpet av de første 150 årene av kolonitiden. Vi har skrevet mye om hvordan de spanske kolonistene behandlet urbefolkningen. Men nær sagt alle alle europeiske stater (også nybyggere fra Norge) deltok i denne grusomme behandlingen.
Urbefolkningen i Canada deles inn i tre hovedgrupper: "First Nations" i sør (tidligere kalt indianere), og metiser og inuitter i nord. Før kolonitiden antar en at det levde rundt 350 000 personer fra urbefolkningen i landet, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank dette tallet til omkring 100 000. I Canada var det ingen direkte kriger mellom urbefolkningen og kolonistene, slik som i USA. Men urbefolkningen ble derimot tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter.
Når var var i Vancouver gikk vi forbi St. Peter Fireside Church i sentrum av byen. Der var det stilt opp hundrevis av barnesko i trappen, og bannere langs veggene med titler som "every child matters" og "no pride in genocide" . Vi stusset litt på hva dette kunne være, og måtte google litt. Det vi fant ut var nokså sjokkerende. For det viser seg at i årene 1831 til 1996 ble rundt 150 000 barn fra landets urbefolkning fjernet fra foreldrene sine og plassert på internatskoler, hvor godt over halvparten var drevet av den katolske kirken. Her fikk de et nummer istedenfor navn, de ble de nektet å snakke morsmålet, og de skulle tilegne seg vestlig kultur. Alt dette som ledd i landets assimileringspolitikk ovenfor urbefolkningen. Mange barn ble utsatt for seksuelle overgrep, og tusenvis av barn vendte aldri hjem igjen. For rundt et år siden ble levningene av rundt 1000 barn funnet i utallige umerkede graver ved to tidligere internatskoler. En av disse skolene stengte først i 1996. Hvor mange barn som mistet livet er ikke kjent, men enkelte kilder antar at opp til 10 000 barn døde i internatskolene i denne perioden. Mange av elevene ved skolen døde fordi de ble tatt så dårlig vare på, underernært og mishandlet. Funnet av de umerkede gravene ved skolene gjorde at Justin Trudeau, landets statsminister gikk ut med en offentlig unnskyldning på vegne av myndighetene. Etter dette har også kanadiske myndigheter blitt dømt til å betale en erstatning på mellom 2 til 10 milliarder kroner til landets urbefolkning.
 |
| Utenfor St. Peter Fireside Church |
Etter noen dager i Canada gikk turen videre mot vest over Stillehavet. Neste destinasjon var øygruppen, Fiji i Oceania. For å komme dit måtte vi ta en 12 timer lang flytur over verdens største hav. En litt morsom detalj: vi reiste fra Vancouver sent på kvelden den 27. mars. 12 timer senere var vi kommet frem til Fiji. Men da var det blitt morgen den 29. mars! Hvordan er dette mulig?! Jo ganske enkelt fordi vi flydde over den internasjonale datolinjen som ligger i Stillehavet like øst for Fiji. Vi hoppet rett og slett over 28. mars i år!
Med vår ankomst til Oseania hadde vi nådd hovedmålet med reisen; å besøke alle kontinentene i verden (utenom Antarktis da). Siden vi var i Israel i november hadde vi også kunnet hake av Asia fra listen. Men fremdeles gjenstår mange opplevelser i Oseania og Asia før vi er fornøyde. Vi satser på å komme hjem i slutten av juli/starten av august, så det er fremdeles lenge igjen!
"Bollah!"... Dette var et ord vi ofte ble møtt med når vi hilste på lokalbefolkningen. I starten var det litt vanskelig å høre hva de faktisk sa, så Kjellaug svarte med det spanske "Holla!" og jeg holdt på å svare med "Pula!" (som er det Botswanske ordet for skål/cheers, penger og regn). Vi har blitt litt språkforvirret i løpet av alle disse månedene på reise. Men det de faktisk sa var ordet "Bula", som på fijiansk betyr "livet". Ordet blir brukt som det norske "Hei" og "god dag". Etter et lite søk på google ble vi flinke til å svare tilbake med det riktige "bula" de neste dagene.
 |
| Endelig komt tilbake til sol og varme på eventyrlige Fiji! Dette bildet er fra øyen Monuriki som vi besøkte ene dagen mens vi var på Fiji. |
Flertallet av øyene i det som i dag utgjør Fiji ble dannet av vulkansk aktivitet for rundt 150 millioner år siden. De aller første menneskene kom til landet hovedsakelig fra nordlige øyer i Melanesia for over 3500 år siden. I tillegg kom det også et mindre tall polynesiere og bosatte seg her. I dag kalles urbefolkningen for itaukeier. Landet ble siden oppdaget av nederlandske oppdagelsesreisene, og ble til en britisk koloni fra 1874. Under kolonitiden tok britene inn indiske kontraktsarbeidere til sukkerrør-plantasjene på øyene noe som førte til at indere ble den største befolkningsgruppen i landet.
Landet ble uavhengig fra britene i 1970, og har siden den gang vært preget av sterke etniske motsetninger mellom melanesierne og inderne. De første årene til den nye staten ble ledet av en melanesisk regjering, men i 1987 tapte de valget, og den første regjering ledet av indere ble dannet. Denne regjeringen ble raskt styrtet av et militærdiktatur som tok over makten i landet. Dette nye militærdiktaturet kunne ikke landets monark, Dronning Elizabeth den 2. godta. Noe som førte til et nytt militærkupp som igjen endte i at Fiji erklærte seg som en republikk og trakk seg ut av britiske Commonwealth. Grunnloven ble endret slik at milaneserne sikret flertall i nasjonalforsamlingen. Inderne ble diskriminert, og mange av landets befolkning med røtter fra India emigrerte fra landet
Siden den tid har det vært tre andre militærkupp i landet, hvor det siste fant sted i 2006. Fiji har i den forbindelse enda en gang blitt suspendert fra Commonwealth. I 2014 ble det på ny holdt et demokratisk valg og resulterte i at partiet "Fiji First" seiret. Valget ble anerkjent som et demokratisk valg av det internasjonale samfunnet og landet ble på ny tatt opp igjen i Commonwealth. Siden den gang har Fiji ikke hatt nye militærkupp og gjennomført flere demokratiske valg siden. Men det må også nevnes at landets statsminister fra 2014 til 2022, Voreqe Bainimarama var en av lederne av det siste militærkuppet i 2006. Hans parti tapte imidlertid det nyligste valget i slutten av 2022, og dagens regjering ledes av en allianse av tre partier, deriblant det indisk-dominerte arbeiderpartiet. Dagens statsminister; Sitiveni Rabuka, er imidlertid også en tidligere kuppmaker da han ledet kuppet i 1987.
Men nok politikk... Under vårt opphold på Fiji ble de meste dagene brukt til å slappe av ved bassengkanten på hotellet. Gradestokken viste ofte opp mot 30 varmegrader, så vi orket derfor ikke å utforske så mye av øyen mens vi var der. Men vi reiste på en utflukt til flere av øyene rundt. På denne dagsturen fikk vi sett de ikoniske småøyene på Fiji med grønne palmer, hvite langstrakte strender og utallige koraler som gav det milde stillehavslandet en fantastisk flott grønnfarge. Som nevnt tidligere er de største øyene i landet laget av tidligere vulkansk aktivitet. Men mange av de mindre øyene er derimot flate koralløyer som er hevet opp fra havet. Vi besøkte en slik øy på båtturen og fikk prøvd å snorkle rundt øyen i områdene med mye korallrev. Det var virkelig en fantastisk opplevelse hvor en fikk se utallige forskjellige småfisk i nydelige fargekombinasjoner flyte rundt i denne eventyrlige underhavsverdenen. Dessverre glemte vi å ta med vårt action-kamera, så vi har ingen bilder eller videoer fra denne opplevelsen. Men om du noen gang er på Fiji så må du absolutt ta en snorkle- eller dykketur og se på fiskene i korallene.
Btw. har du sett filmen "Cast Away"? Filmen der Tom Hanks spiller en travel logistikk-arbeider i distribusjonsselskapet FedEx som under en forretningsreise overlever en flystyrt i Stillehavet. I filmen får vi se hvordan han som eneste overlevende klarer å livnære seg på en øde øy langt fra sivilisasjonene i flere år før han til slutt blir funnet. Denne vulkanske øyen heter Monuriki, og den fikk vi også opplevd på denne båtturen. PS: Øyen er ikke helt øde. Det er riktig nok ingen bebyggelse på selve øyen, men en kort svømmetur unna ligger en større øy med fastboende.
 |
| For de som har sett filmen Cast Away så husker en kanskje Wilson? Volleyballen som Tom Hanks laget ett menneske-ansikt på som ble hans beste venn i årene han var strandet på øyen. |
Etter båtturen ble det noen rolige dager til ved bassengkanten. Etter Fiji skulle vi reise videre til høst i New Zealand, før det skulle bli sommer i Filippinene en måned seinere. Det er merkelig å hoppe frem og tilbake mellom årstidene, men det er også noe av det som er så spennende med å reise slik vi gjør.
Vi sees enn så lenge. Det kommer det nytt reiseinnlegg om kort tid! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar