Ein snarvisit til Mexico, Canada og FIji

Hei igjen bloggen! 

Akkurat nå befinner vi oss på New Zealand helt på den andre siden av jorden. De siste ukene har vi reist tusenvis av kilometer med campingbil og opplevd dette vakre og naturskjønne landet. Når vi nå sitter og skriver dette innlegget slår høstvinden mot vinduene i hytten vår på vestkysten av sør-øyen. Her går det sakte men sikkert mot vinter, og dagene blir kortere og kortere. Når vi snakker med familie hjemme i Norge kan vi se at der hjemme er solen komt tilbake og det går mot vår. Det er litt merkelig å befinne seg så langt hjemmefra. 

Vi gleder oss til å fortelle dere om opplevelsene våre fra New Zealand, men før det må vi ikke glemme at det gjenstår tre andre land å skrive om, nemlig Mexico, Canada og Fiji. Denne gang bestemte vi oss for å skrive et felles blogg-innlegg fra de tre landene. Dette fordi vi var omtrent bare en uke i hver av landene, i tillegg så har vi ikke opplevd like mye siste tiden. Å reise i så mange måneder har begynt å tære litt på motivasjonen. Så den siste tiden har vi brukt mye mer tid til å slappe av, trene og gjøre dagligdagse ting. Men litt opplevelser har det også vert. Det gleder vi oss til å dele med dere her! 

Vi spoler tiden tilbake til den 15. mars. Dagen da vi kom til Mexico med fly fra Cuba. Som vi nevnte i forrige innlegg, så fant vi ut at flyselskapet vi skulle fly med til Mexico var gått konkurs. Av alle steder, fant vi ut av dette på Wikipedia. Ingen reiseselskap kom på å kontakte oss. En står mye mer alene, når en reiser utenfor Europa. En må virkelig følge med på alt. Men etter noen dager med å prøve å finne godt nok internett til å bestille nye flybilletter fant vi et nytt fly, og vi kunne fortsette på reisen vår. Mexico next! 

Temple of Kukulcan (El Castillo) i Chichen Itza (se mer i teksten lenger nede)

I Mexico hadde vi først en natt i Mexico City, og så en natt i Cancun. Dessverre var vi for kort tid på disse stedene til at vi kunne få tid til å opplevd disse byene. Vi var også ganske slitene og trengte å slappe av litt. Det må også nevne at det gikk mye tid til å surfe på internett. For slik en luksus hadde ikke vi vært bekjent med den siste tiden. Faktisk så tror jeg (Åsmund) at Kjellaug ikke snakket med meg i det hele tatt disse dagene. Bare scrollet opp og ned etter kattevideoer på Instagram og Facebook. 

Fra Cancun gikk turen videre til Playa del Carmen. Denne flotte turistbyen liger på Yucatan-halvøyen på østkysten av Mexico med Cuba som nærmeste nabo på andre siden av det karibiske hav. Byen ligger i Mexicos Riviera Maya-region, og er av de større turistbyene i landet med over en million besøkende turister hvert år. 

Dagene i Playa del Carmen ble stort sett brukt til å være ekte charterturister. På mange måter er dette området litt som Kanariøyene "hjemme", bare at de skandinaviske turistene er byttet ut med amerikanske turister. I løpet av vår reise rundt jorden har vi møtt flere backpackere og andre reisende som anbefalte ulike steder å reise rundt i Mexico. I følge dem er Mexico virkelig et eksotisk å spennende land å reise rundt i. De ble derfor litt skuffet når vi sa at vi bare skulle reise til Playa del Carmen. "Det er jo ikke en ekte Mexico-opplevelse!". Vi er ikke uenig i det. Og vi skulle gjerne opplevd mer av landet. Men på grunn av økonomien har vi blitt nødd til å kutte en del på reisen vår. Et år med reise er nå kuttet ned til 9 måneder. Derfor kunne vi ikke sette av så mye mer tid til dette landet. Og etter fire måneder med reise trengte vi også å slappe litt av. Derfor ble en mini-charter-ferie på Mexicos østkyst akkurat det vi nå trengte. 

Men litt eksotiske opplevelser ble det også her. Vi hadde nemlig booket en dagstur til Chichén Itzá, en av verdens syv underverker! Denne attraksjonen ligger en to og en halv timers kjøretur fra Playa del Carmen og er noe en absolutt må få med seg om en er i Yucatán-området. Denne byen var nemlig det kulturelle og seremonielle sentrum for Mayaene, kanskje Mellom-Amerikas mest kjente samfunn av det opprinnelige folket før kolonitiden . Mayakulturen hadde sin storhetstid fra år 250 til 900 e. Kr. På det største strakte sivilisasjonen seg over et stort område som i dag omfatter Belize, Guatemala, vestlige Honduras og El Salvador og østlige og sentrale Mexico. Den dag i dag lever det Mayaer i dette området. Og på vei til Chichén Itzá kunne vi se flere av dem fra buss-vinduet. De er lett å legge merke med sine fargerike og vakre kulturelle drakter.

I tillegg til å være et religiøst og seremonielt sentrum i mayakulturen, var Chichén Itzá også et viktig knutepunkt for regional handel. I tillegg til Mayaene preget også Toltekerne og Itza-folket utviklingen av byen i de siste århundrene før byen brått ble fraflyttet på 1400-tallet. Hvorfor befolkningen brått forlot denne nydelige arkeologiske perlen er forskerne ikke helt sikre på, men de neste hundre årene ble byen til en spøkelsesby gjenglemt langt inne i skogen på Yucatán. Først på 1800-tallet ble ruinene oppdaget på ny, og på starten av 1900-tallet ble byen restaurert. I dag er byen en av Mexicos mest kjente turistattraksjon. Byen er på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, og i 2007 ble stedet også valgt som et av Verdens syv nye underverker.   

Temple of Kukulcan (El Castillo) 

Det mest kjente bygget i Chichén Itzá er Kukulcan-tempelet, El Castillo. Dette tempelet består faktisk av totalt tre pyramider som er kledd utenpå hverandre. Tempelet har totalt 365 trinn, ett for hver dag i året.  Maya-samfunnet var et høyteknologisk samfunn under storhetstiden deres for rundt 1000 år siden. Kunnskapen de hadde om blant annet astronomi var imponerende med tanke på hvor lenge siden dette faktisk var. De kunne blant annet forutse sol- og måneformørkelser. Mye av deres kunnskap og nøyaktighet kan ses i byggverkene i Chichén Itzá. Blant annet så kan en hver gang solen snur, altså på vår- og høstjevndøgn, observere en slange-formet skygge på pyramiden. I det solen går ned vil denne skyggen bevege seg nedover trappene før den til slutt ender i et slangehode i sten ved bunnen av pyramiden. En annen imponerende detalj ved pyramiden var at når en klappet i hendene på et bestemt sted fremfor pyramiden så kunne ekkoet som oppstod høres ut som fuglesangen fra Mayaenes helligste fugl, Quetzalen. 

Vi fikk det ikke like godt til som guiden vår. Men når de bak oss klapper kan en høre fuglesangen som kommer som et ekko fra pyramiden. 

I tillegg til å lære om pyramiden, fikk vi også en omvisning og presentasjon av de andre mest sentrale byggene i i Chichén Itzá 

"The platforms of the Eagles and Jaguars". Et byggverk som ble oppført etter et Toltekerne kom til byen. Dette folkeslaget var mer militant enn en Mayaene, og plattformen ble blant annet brukt til menneskelige ofringer. 

Kjellaug fremfor "The ball Court". Her spilte innbyggerne ballspill mot hverandre. Ballen veide mellom tre og fem kilo. Vinnerne av kampen fikk den ærefulle gleden av å bli ofret til gudene. Så kanskje er det herfra ordtaket; "det viktigste er ikke å vinne, men å delta", kommer fra?

Hodeskallene til vinnerne ble gjerne plassert i murer som denne. Disse ble kalt for "Tzompantli" og bestod av hodeskaller fra menneskelige ofringer. Kan du se den merkelige formen på hodene? Det kommer av at Mayaene var et meget forfengelig folkeslag. Å ha en spiss form på kraniet var datidens mote. Så derfor bandt de opp hodene til spedbarn med stramt tøy. Spedbarns kranier har nemlig myke punkt, kalt fontaneller, som er åpninger mellom kraniet. Disse vokser sammen i løpet av de første leveårene, så ved å forme hodet før kraniet var vokset sammen, kunne de dermed forme kraniet slik. Hva skal en si... Jeg og Kjellaug er i alle fall glad for at vi ikke levde på denne tiden. 

Etter besøket i Chichén Itzá reiste vi videre til en av områdets mange Cenoter. Dette er sirkelformede eller elliptiske forsenkninger i jorden som når helt ned til grunnvannet. Faktisk så er det rundt 6000 cenoter i Mexico, hvor de fleste av disse ligger på Yucatán. Under Mayaenes storhetstid ble disse brukt til ofringer. I dag er de derimot en populær turistattraksjon. Og akkurat det er veldig forståelig, for de er virkelig nydelige. Bare se her!  

Etter en fantastisk dag med utflukt var det fint å bruke de neste dagene på standen. Vi skulle selvfølgelig ha opplevd mer av Mexico. Men selv om det ble et kort opphold her, så er vi velig fornøyd. Mexico har en spennende kultur og et vennlig folkeslag. Det kan dog nevnes at det var litt forsøk på scam her også, da en taxisjåfør prøvde på å lure litt ekstra penger ut av oss. Men slik er det nok på de fleste turiststeder i verden tror vi. Uansett, etter Cuba, så er ikke vi så lettlurte lengre. 

Mange tenker nok på vold når en snakker om Mexico. På samme måte som Columbia er Mexico plaget av utallige narkokarteller som terroriserer lokalsamfunnene. Faktisk så var det åpne opptøyer i deler av landet og nærmest krig i gatene tidligere i vinter da sønnen til den beryktede narkobaronen, El Chapo, ble tatt til fange av politiet. Mexico har som mange andre land her i området, store utfordringer med økonomisk ulikhet og kriminalitet. Da landet i tillegg ligger midt på kokain-ruten fra Sør-Amerika til USA har narkokartellene fått stort fortfeste her. Men det skal nevnes at er det ikke er like farlig og urolig alle steder. Vi har møtt flere som har bodd og reist i landet, og bare har gode opplevelser. Det er lett å generalisere og tenke at på grunn av at et land har usikre områder, så er det farlig overalt. Men slik er det heldigvis ikke. Vi ville derfor ikke hatt noen bekymringer med å reise mer rundt i landet enn det vi gjorde. Men selvfølgelig, det er viktig å sette seg godt inn i områdene en er i. I turistområdet vi var i opplevde vi oss som svært trygge. Det var stort tilstedeværelse av politi i gatene og en rolig og avslappende atmosfære. Vi kommer gjerne tilbake til Mexico! 

Fra Mexico gikk turen videre til Canada. Vi var virkelig heldige med dagen vi reiste på. Det var strålende vær hele dagen. Derfor kunne vi kikke ut av flyvinduet å se den enorme forvandlingen i landskapet og klimaet mange tusen meter under oss. Fra sommer og hetebølge i Mexico, til vår-landskap i de vestlige statene i USA, til vinter i Canada. På veien fløy vi over Rocky Mountains på grensen mellom USA og Canada. Det var et imponerende syn å se de majestetiske snødekte fjelltoppene skyte opp mot himmelen under oss. Etter flere måneder på reise i solfylte og varme land var det fint å komme tilbake til vinteren. 

På flyet snakket besetningen både fransk og engelsk. Dette kommer av at Canada under kolonitiden var delt i en en fransk og en britisk koloni. Senere ble disse delene slått sammen til provinsen Canada. I 1867 ble landet til en selvstyrt britisk dominion, og først i 1982 ble landet helt uavhengig fra britene. I dag snakkes derfor både fransk og britisk over alt i landet. Faktisk slo vikingene seg også ned i landet rundt år 1000 e.Kr. Men dette førte aldri til noen permanent skandinavisk bosetning, så derfor kommer en ikke langt med å snakke norsk her i dag. 

Siden vi først var kommet tilbake til vinteren var det selvsagt obligatorisk med en skitur. Ca. to timer nord for Vancouver ligger skisportstedet Whistler og Blackomb. Under vinter- OL i Vancouver i 2010 var disse to fjellene sentral i mange av konkurransene. Dette er faktisk det største skisportstedet i hele Nord-Amerika, og en attraktiv destinasjon for skiglade turister fra hele verden. Særlig hadde jeg sett frem til dette, og selv om skisportstedet sikkert er et av de dyreste i hele verden, så klarte jeg å overtale Kjellaug til bli med. Nå hadde vi spart i flere måneder for kunne få råd til en skidag i Canada. Forventingene var derfor store! 

I god "Norsk" stil varmet vi opp til en dag i bakken med litt tysk urte-brennevin

Siden Whistler Blackomb er et så populært sted, måtte vi booke overnatting (to netter), heiskort og skiutstyr en stund i forveien. Bare disse utgiftene kom på nesten 10 000 kroner! Prisene for mat og noen øl på puben var heller ikke blant de rimeligste. Men vi prøvde ikke å tenke så mye på det. Nå skulle vi kose oss! Dessverre var ikke værgudene helt på vår side. Dagen når vi kom til skisportstedet var det strålende sol. Vi fikk derfor en strålende busstur med tidenes beste utsikt til dette vakre fjellandskapet ved vestkysten av Canada. Når det er godt vær skal det være helt fantastisk å være på toppen av disse fjellene med en eventyrlig utsikt over de utallige fjelltoppene i området. Men dessverre for vår del var det lavt skydekke og litt snøvær dagen når vi skulle stå på ski. Men vi skal ikke klage for mye. Det var ikke mye nedbør, og etter å ha bodd mange år på Vestlandet i Norge vet vi hva virkelig dårlig vær er. Men vi fikk ikke den strålende utsikten på toppen som vi hadde håpet på. Men uansett, de ble en god dag i bakken! 

Klare for en dag i bakken!

Selv om det ble to dyre dager i fjellet så var det absolutt verdt det. Glade og fornøyde kunne vi derfor sette kursen tilbake til noen rolige dager i Vancouver før vi igjen skulle sette kursen mot varmere strøk. De neste dagene ble brukt til å slappe av, planlegge reisen videre og skrive blogg. Men vi fikk også kikket litt rundt i byen. Vancouver er en vakker og moderne by med rundt 630 000 innbyggere. Byen ligger langs kysten i British Columbia med flere store nasjonalparker og utallige fjelltopper som nærmeste nabo i nord og øst. Like over Salishhavet i vest ligger nabobyen Victoria, og i sør ligger den amerikanske nabobyen Seattle. Som navnet på delstaten tilsier, så var dette en gang en britisk kronkoloni, og derfor er engelsk hovedspråk i regionen den dag i dag. Men området har hatt stor innvandring fra Asia, og faktisk har hele 30% av byens innbyggere kinesiske røtter. Under er litt bilder fra sightseeingen vår i denne vakre byen i Canada. PS: det må nevnes at de fleste Canadiere vi har møtt på reisen vår sier at British Columbia er det vakreste området i hele Canada. Så om du noen gang er i Canada, så må du legge turen innom her

Canada er er vakkert land med et veldig vennlig og høflig folkeslag. Lokalbefolkningen er veldig utadvendte og lett og komme i snakk med. Når vi tok bussen kunne vi for eksempel merke oss at alle passasjerene hilste på bussjåføren når de gikk ombord, og takket for reisen når de gikk av. Her tror jeg vi har mye å lære av Canadierne. Kulturelt er vår oppfattelse at lokalbefolkningen er minst like utadvendte som amerikanerne, men langt mindre ytterliggående enn naboene i sør. Her er det ingen menneskerett å bære våpen og "Trumpismen" har ikke fått noe fotfeste i dette landet.  

Men Canada har også en mørk side i historien. I løpet av vår reise i det amerikanske kontinentet har vi lært mye om urbefolkningen og hvordan de ble behandlet av de europeiske nybyggerne under kolonitiden. Dessverre er det en brutal historie. Og for Canada sin del strakte denne grusomme historien seg langt inn i moderne tid. Mer om dette senere, men først skal vi ta et tilbakeblikk langt, langt tilbake i tid. 

De aller første menneskene kom til Amerika fra Sibir via Beringstredet en gang under forrige istid. På den tiden var Beringstredet tørrlagt, noe som gjorde det mulig å vandre denne veien. Nøyaktig når dette var, er noe usikkert, men mellom 16 000 og 13 000 f.Kr. var begge de amerikanske kontinentene befolket. Det opprinnelige folket levde av fangst, fiske, og sanking. Senere startet deler av befolkningen med å drive jordbruk. Dette skjedde først i Mesoamerika (området fra sentrale Mexico til den nordvestlige grensen av Costa Rica) og i Andesfjellene. En antar at det levde 2000 ulike grupper av urbefolkning på 1500-tallet når europeerne kom til kontinentet. 

Urbefolkningen ble i stor grad behandlet svært dårlig av nybyggerne. Mye av landet deres ble erobret, befolkningen ble slaver for kolonistene, og mange ble drept eller døde av de nye sykdommene europeerne tok med seg. En antar at urbefolkningen ble redusert med hele 90 prosent i løpet av de første 150 årene av kolonitiden. Vi har skrevet mye om hvordan de spanske kolonistene behandlet urbefolkningen. Men nær sagt alle alle europeiske stater (også nybyggere fra Norge) deltok i denne grusomme behandlingen.  

Urbefolkningen i Canada deles inn i tre hovedgrupper: "First Nations"  i sør (tidligere kalt indianere), og metiser og inuitter i nord. Før kolonitiden antar en at det levde rundt 350 000 personer fra urbefolkningen i landet, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank dette tallet til omkring 100 000. I Canada var det ingen direkte kriger mellom urbefolkningen og kolonistene, slik som i USA. Men urbefolkningen ble derimot tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter.

Når var var i Vancouver gikk vi forbi St. Peter Fireside Church i sentrum av byen. Der var det stilt opp hundrevis av barnesko i trappen, og bannere langs veggene med titler som "every child matters" og "no pride in genocide" . Vi stusset litt på hva dette kunne være, og måtte google litt. Det vi fant ut var nokså sjokkerende. For det viser seg at i årene 1831 til 1996 ble rundt 150 000 barn fra landets urbefolkning fjernet fra foreldrene sine og plassert på internatskoler, hvor godt over halvparten var drevet av den katolske kirken. Her fikk de et nummer istedenfor navn, de ble de nektet å snakke morsmålet, og de skulle tilegne seg vestlig kultur. Alt dette som ledd i landets assimileringspolitikk ovenfor urbefolkningen. Mange barn ble utsatt for seksuelle overgrep, og tusenvis av barn vendte aldri hjem igjen. For rundt et år siden ble levningene av rundt 1000 barn funnet i utallige umerkede graver ved to tidligere internatskoler. En av disse skolene stengte først i 1996. Hvor mange barn som mistet livet er ikke kjent, men enkelte kilder antar at opp til 10 000 barn døde i internatskolene i denne perioden. Mange av elevene ved skolen døde fordi de ble tatt så dårlig vare på, underernært og mishandlet. Funnet av de umerkede gravene ved skolene gjorde at Justin Trudeau, landets statsminister gikk ut med en offentlig unnskyldning på vegne av myndighetene. Etter dette har også kanadiske myndigheter blitt dømt til å betale en erstatning på mellom 2 til 10 milliarder kroner til landets urbefolkning. 

Utenfor St. Peter Fireside Church 

Etter noen dager i Canada gikk turen videre mot vest over Stillehavet. Neste destinasjon var øygruppen, Fiji i Oceania. For å komme dit måtte vi ta en 12 timer lang flytur over verdens største hav. En litt morsom detalj: vi reiste fra Vancouver sent på kvelden den 27. mars. 12 timer senere var vi kommet frem til Fiji. Men da var det blitt morgen den 29. mars! Hvordan er dette mulig?! Jo ganske enkelt fordi vi flydde over den internasjonale datolinjen som ligger i Stillehavet like øst for Fiji. Vi hoppet rett og slett over 28. mars i år!  

Med vår ankomst til Oseania hadde vi nådd hovedmålet med reisen; å besøke alle kontinentene i verden (utenom Antarktis da). Siden vi var i Israel i november hadde vi også kunnet hake av Asia fra listen. Men fremdeles gjenstår mange opplevelser i Oseania og Asia før vi er fornøyde. Vi satser på å komme hjem i slutten av juli/starten av august, så det er fremdeles lenge igjen! 

"Bollah!"... Dette var et ord vi ofte ble møtt med når vi hilste på lokalbefolkningen. I starten var det litt vanskelig å høre hva de faktisk sa, så Kjellaug svarte med det spanske "Holla!" og jeg holdt på å svare med "Pula!" (som er det Botswanske ordet for skål/cheers, penger og regn). Vi har blitt litt språkforvirret i løpet av alle disse månedene på reise. Men det de faktisk sa var ordet "Bula", som på fijiansk betyr "livet". Ordet blir brukt som det norske "Hei" og "god dag". Etter et lite søk på google ble vi flinke til å svare tilbake med det riktige "bula" de neste dagene. 

Endelig komt tilbake til sol og varme på eventyrlige Fiji! Dette bildet er fra øyen Monuriki som vi besøkte ene dagen mens vi var på Fiji. 

På Fiji skulle vi bo på hovedøyen Suva. Øystaten består av hele 855 øyer, og det er ofte til de litt mindre øyer turistene trekker til når de kommer på besøk. Vi skulle derimot bare være i landet i seks dager, så derfor bestemte vi oss for å bo på hovedøyen nærme flyplassen. Fiji er også et dyrt land å feriere i, så vi måtte finne en rimelig løsning, og derfor endte vi opp på Suva. Øyen er ikke den mest idylliske i landet, og de nydelige hvite stendene (som på bildet over) finner en ikke her. Så vi hadde derfor bestilt en dagstur med øyhopping den ene dagen. Mer om dette senere.  

Flertallet av øyene i det som i dag utgjør Fiji ble dannet av vulkansk aktivitet for rundt 150 millioner år siden. De aller første menneskene kom til landet hovedsakelig fra nordlige øyer i Melanesia for over 3500 år siden. I tillegg kom det også et mindre tall polynesiere og bosatte seg her. I dag kalles urbefolkningen for itaukeier. Landet ble siden oppdaget av nederlandske oppdagelsesreisene, og ble til en britisk koloni fra 1874. Under kolonitiden tok britene inn indiske kontraktsarbeidere til sukkerrør-plantasjene på øyene noe som førte til at indere ble den største befolkningsgruppen i landet. 

Landet ble uavhengig fra britene i 1970, og har siden den gang vært preget av sterke etniske motsetninger mellom melanesierne og inderne. De første årene til den nye staten ble ledet av en melanesisk regjering, men i 1987 tapte de valget, og den første regjering ledet av indere ble dannet. Denne regjeringen ble raskt styrtet av et militærdiktatur som tok over makten i landet. Dette nye militærdiktaturet kunne ikke landets monark, Dronning Elizabeth den 2. godta. Noe som førte til et nytt militærkupp som igjen endte i at Fiji erklærte seg som en republikk og trakk seg ut av britiske Commonwealth. Grunnloven ble endret slik at milaneserne sikret flertall i nasjonalforsamlingen. Inderne ble diskriminert, og mange av landets befolkning med røtter fra India emigrerte fra landet

Siden den tid har det vært tre andre militærkupp i landet, hvor det siste fant sted i 2006. Fiji har i den forbindelse enda en gang blitt suspendert fra Commonwealth. I 2014 ble det på ny holdt et demokratisk valg og resulterte i at partiet "Fiji First" seiret. Valget ble anerkjent som et demokratisk valg av det internasjonale samfunnet og landet ble på ny tatt opp igjen i Commonwealth. Siden den gang har Fiji ikke hatt nye militærkupp og gjennomført flere demokratiske valg siden. Men det må også nevnes at landets statsminister fra 2014 til 2022, Voreqe Bainimarama var en av lederne av det siste militærkuppet i 2006. Hans parti tapte imidlertid det nyligste valget i slutten av 2022, og dagens regjering ledes av en allianse av tre partier, deriblant det indisk-dominerte arbeiderpartiet. Dagens statsminister; Sitiveni Rabuka, er imidlertid også en tidligere kuppmaker da han ledet kuppet i 1987. 

Men nok politikk... Under vårt opphold på Fiji ble de meste dagene brukt til å slappe av ved bassengkanten på hotellet. Gradestokken viste ofte opp mot 30 varmegrader, så vi orket derfor ikke å utforske så mye av øyen mens vi var der. Men vi reiste på en utflukt til flere av øyene rundt. På denne dagsturen fikk vi sett de ikoniske småøyene på Fiji med grønne palmer, hvite langstrakte strender og utallige koraler som gav det milde stillehavslandet en fantastisk flott grønnfarge. Som nevnt tidligere er de største øyene i landet laget av tidligere vulkansk aktivitet. Men mange av de mindre øyene er derimot flate koralløyer som er hevet opp fra havet. Vi besøkte en slik øy på båtturen og fikk prøvd å snorkle rundt øyen i områdene med mye korallrev. Det var virkelig en fantastisk opplevelse hvor en fikk se utallige forskjellige småfisk i nydelige fargekombinasjoner flyte rundt i denne eventyrlige underhavsverdenen. Dessverre glemte vi å ta med vårt action-kamera, så vi har ingen bilder eller videoer fra denne opplevelsen. Men om du noen gang er på Fiji så må du absolutt ta en snorkle- eller dykketur og se på fiskene i korallene.  

Btw. har du sett filmen "Cast Away"? Filmen der Tom Hanks spiller en travel logistikk-arbeider i distribusjonsselskapet FedEx som under en forretningsreise overlever en flystyrt i Stillehavet. I filmen får vi se hvordan han som eneste overlevende klarer å livnære seg på en øde øy langt fra sivilisasjonene i flere år før han til slutt blir funnet. Denne vulkanske øyen heter Monuriki, og den fikk vi også opplevd på denne båtturen. PS: Øyen er ikke helt øde. Det er riktig nok ingen bebyggelse på selve øyen, men en kort svømmetur unna ligger en større øy med fastboende. 

For de som har sett filmen Cast Away så husker en kanskje Wilson? Volleyballen som Tom Hanks laget ett menneske-ansikt på som ble hans beste venn i årene han var strandet på øyen. 

Etter båtturen ble det noen rolige dager til ved bassengkanten. Etter Fiji skulle vi reise videre til høst i New Zealand, før det skulle bli sommer i Filippinene en måned seinere. Det er merkelig å hoppe frem og tilbake mellom årstidene, men det er også noe av det som er så spennende med å reise slik vi gjør. 

Vi sees enn så lenge. Det kommer det nytt reiseinnlegg om kort tid! :) 

 

Cuba- en reise tilbake til 60-tallet

 

Det sies at når man reiser til Cuba, går man tilbake i tid. Flyet fungerer ikke bare som et transportmiddel som frakter deg fra A til B, men også som en tidsmaskin som fører deg til en annen tid. Hvis man vil oppleve noe annerledes, noe unikt, så er Cuba definitivt et reisemål for deg. Elegante amerikanske Chevrolets fra femtitallet, nyvasket og skinnende i sine spreke farger - ses overalt i gatebildet. De er for mange det man assosierer med Cuba.  I blant dem ses også gamle ikke fullt så elegante Lada-er og andre sovjetiske biler fra den kalde krigens tid. Eksosen kan ses på lang vei når de gamle bilene kruser rundt i Havannas gater. Bybildet er kaotisk, bråkete og sjarmerende. Det er musikk på til alle døgnets tider og gatene er fylt med mennesker i alle aldre. Barn som leker, naboer som snakker sammen og grønnsakselgere som selger varene sine. Ingen har tilsynelatende hastverk, og vi ser sjeldent noen som scroller på telefonen sin. I gaten der vi skal bo, går vi hver dag forbi en gruppe menn som sitter på noen slitne stoler de har plassert i gaten og spiller spill sammen.

En gatemusiker som spiller Cubansk musikk. 

Man føler man har gått inn i en tidskapsel og får et innblikk i en svunnet tid. Det er ikke det samme jaget for å konstant gjøre noe, være på vei et sted eller for alltid å bli underholdt av hva enn Instagram algoritmen velger å vise deg. Man ser mennesker som sitter utenfor oppgangen til blokka si, og bare sitter der. Hva gjør de? Ingenting, de bare sitter der og følger med på gatelivet. Ved første øyekast ser det litt rart ut. Litt uvant. Men så er det også litt fint.

Det er vel denne forskjellen som gjør at Cuba er et så annerledes og unikt reisemål. Et samfunn som har stått stille i tiden. På den ene siden er det sjarmerende og eksotisk. For mange er det fint å ta et skritt ut av den travle hverdagen vi har hjemme med stramme tidsplaner og alt for mye sosiale medier, og komme her til et samfunn som minner mere om det glade 60-tall. Men det har også sin bakside. Kommer en uforberedt til Cuba, er det fort en kan få en frustrerende erfaring med dette annerledes-samfunnet. Vi var nok en av de som kom der litt uforberedt.  

Men først, la oss spole tilbake til hvor det hele startet: på den cubanske ambassaden i Buenos Aires tidlig i februar. Vi hadde gått innom en lokal kopibutikk, fått skrevet ut visumsøknadene våre og fullt ut alle papirene. Så sto vi der utenfor ambassaden, ringte på og fikk høre at vi ikke fikk komme inn.

«Unnskyld, hvorfor det?», spør vi litt forvirret. «Er det travelt? Vi fikk beskjed om vi det ikke var nødvendig å booke tid, må vi allikevel gjøre det?».

«Nei, svarer de. Det er ikke det. Vi må ha på oss bukse».

Vi ser på klærne våre. Vi har begge på oss shorts og trøye; det er jo tross alt 35 varmegrader. Litt i varmeste laget for oss nordmenn. Men regler og regler, og vi måtte komme tilbake dagen etter. Med bukse på.

Da vi endelig kom innenfor ambassaden morgenen etter ble mobilene umiddelbart låst inn. Vi kunne ikke lenger ta i bruk google translate appen når språkbarrieren ble for stor, men klarte heldigvis å grave frem det vi kunne av spansk til å svare på spørsmålene. Så lykkes det. Vi fikk innvilget visum!

Spol to måneder frem i tid, og der sto vi i Havannas flyplass; spente og klare for enda et eventyr. Den dårlige kundeservicen i immigrasjonen tok ikke knekken på oss. Ei heller når vi måtte vente 40 minutter på å få fikset et cubansk SIM-kort, til tross for at vi var de eneste kundene der. De ansatte forklarte at butikken ikke var åpen enda, selv om åpningstidene på skiltet på døren sa noe annet. Når de etter hvert var ferdig med kaffepausen, så fikk vi komme til. Åsmund spanderte på seg det dyreste abonnementet, for å sikre oss den beste internettilgangen. Når alt var koble til så skrudde han på mobilddata for å teste det ut, men ingenting skjedde. Så vi måtte spørre om alt var i orden. Damen i butikken forsikret oss om at det var det, det var bare ikke noe internett. Det var vanlig.

I taxien gav sjåføren våres et godt tips om å skru på flymodus noen minutter, for så og prøve å koble til på nytt. Det fungerte heldigvis og det skulle bli et knep vi benyttet oss av ofte under oppholdet. Så bar det av sted til vår AirBnb leilighet lenger inn i sentrum.

Opp denne stigen var vår leilighet.
Ved første øyekast ser det litt stusselig ut, men det var innbydende når man kom opp.  De gamle bygningene i Cuba var bygget med god takhøyde for å håndtere det varme klimaet. I dag har de fleste valgt å bygge en ekstra etasje istedenfor å ha den ekstra takhøyden. Disse rommene blir kalt for "barbeque" fordi det kan bli ganske varmt. Vi hadde heldigvis aircondition. 

Vårt vertskap var over all forventing. De var utrolig imøtekommende, hyggelige og fikk oss til å føle oss så velkomne. Kjellaug fikk et lokalt simkort med mobildata for å kunne holde kontakt med dem. Og vi fikk også vekslet penger. Det er vanligst å veksle penger på svartebørsen i Cuba, fordi de gir den beste raten. Når vår vertinne kom ut fra soverommet sitt med pesos til oss, så det ut som om hun hadde ranet en bank. Det var bunke etter bunke med sedler. Vi derimot gav henne tre hundrelapper med euro.

Men denne (ulovlige) vekslingen gagner også henne. Fordi cubanere er desperate etter utenlandsk valuta. Og det er myndighetene sin feil.

La oss prøve å forklare den komplekse valuta-problematikken på enklest mulig måte. Cuba har siden revolusjonen i 1959, vært svært isolert fra resten av verden. Som vi skal komme mer inn på senere i bloggen, ble Cuba en del av den kommunistiske verdensbevegelsen etter revolusjonen. Landets overgang til kommunisme og planøkonomi, samt en handelsboikott fra USA har bidratt til å begrense landets mulighet til å handle med omverdenen. Men under den kalde krigen fikk de det meste av det de trengte fra Sovjet. 

Men dette endret seg etter etter Sovjetunionens fall på 90-tallet. Siden den gang har landet vært preget av nedgangstider og økonomiske kriser. I dag har Cubas valuta ingen verdi utenfor Cuba, og kan verken brukes eller veksles utenfor øya. Derfor trenger staten utenlandsk valuta for å kunne handle nødvendige varer fra utlandet. Så for å skaffe denne verdifulle utenlandske valutaen innførte landet en egen turist-valuta for ca. 20 år siden. Den kunne bare bli brukt av turister mens de var i landet, og den kunne bare veksles inn med utenlandsk valuta. Det vil si at lokalbefolkningen brukte en valuta, og turistene en egen. På den måten fikk staten utenlandsk valuta som de kunne bruke til å handle med omverdenen 

Så kom Covid -19 og turistene og den utenlandske valutaen uteble. Myndighetene bestemte seg da for å kutte ut turistvalutaen og kun forholde seg til den cubanske pesos som lokalbefolkningen allerede brukte. Samtidig var de fremdeles avhengig av å få penger fra utlandet får å holde hjulene i gang i den skrøpelige økonomien. Men de valgte en ganske annerledes og usolidarisk løsning. De valgte å lempe ansvaret over på befolkningen.

Det finnes tre ulike matbutikker i Cuba. I den første butikken får befolkningen noen basisvarer via rasjoneringskort. I den andre kan de kjøpe inn flere varer med cubansk pesos. Begge disse har mangelfullt utvalg. Når vi var på Cuba kunne vi ofte se folk stå timevis i kø i gaten utenfor disse butikkene. Da hadde de fått inn noen ettertraktede varer, som for eksempel egg og brød, og folk hopet seg opp utenfor, for å kunne sikre seg disse. 

Men så finnes det også en tredje type butikk i Cuba. En riktig luksusbutikk (etter cubansk standard) med stort utvalg av matvarer og annet til husholdningen. Men her kan en bare betale med et eget bankkort som man kun kan fylle på med utenlandsk valuta, oftest euro og dollar. Så for å kunne få fylt på dette kortet med utenlandsk valuta må cubanerne enten få tilsend penger av utflytta familiemedlemmer fra andre deler av verden, eller så må de få tak i utenlandsk valuta fra turistene som kommer til landet. 

På forhånd hadde vi tømt alle bankautomatene vi kom over i Boliva for US dollar og vekslet en del av dette inn til euro i Colombia, da euro gir best valuta for pengene (bokstavelig talt) i Cuba. Ettersom de færreste bankene tar imot utenlandske bankkort, og sjansen er lik null hvis banken er tilknytter USA på noen måte, så må man ha med alle pengene man kommer til å bruke i kontanter. Det var av disse kontantene vi vekslet med vår AirBnB vertinne til pesos.

Og med den riktige valutaen i lommeboken, var vi endelig klare for å se Havanna. Trøtte etter to dager med nattfly og i påventa av at leiligheten vår skulle vaskes ut etter de forrige gjestene, tok vi fatt på å oppdage byen. Ruset på den gode stemningen vandret vi gatelangs og sugde til oss alle inntrykkene som ble kastet imot oss.

El Capitolio Nacional.
Bygningen er bygget i ny-klassisist stil og har mange likhetstegn med den amerikanske kongressbygningen, Capitol i Washington. Men da taket skulle fikset i nyere tid, måtte det russisk materiale til. Det viser hvor tette bånd Cuba har hatt til både USA og Russland/tidligere Sovjet. 

En taxisjåfør tilbydde oss en tur i sin vintage bil, men vi takket nei. Allikevel ble vi stående å prate sammen en stund. Han var veldig hyggelig og ønsket oss velkommen til Cuba. Mens vi gikk videre, på vei til gamlebyen, ble vi stoppet av en dame som sa hun var naboen vår. Vi kjente henne ikke umiddelbart igjen, men hun fortalte at hun hadde sett oss i gangen og at hennes mor vasket AirBnb leiligheten vår. Hun også var veldig hyggelig. Hun gav oss flere tips om hva vi burde gjøre mens vi var i Cuba, deriblant salsashow der hun selv danset og en sigar-festival som pågikk nå.  Sigar-festivalen hadde vi allerede hørt om fra taxisjåføren. Det var vist to dager i måneden der fabrikkarbeiderne selv kunne selge et vist antall sigarer til en mye billigere penge enn i de offisielle butikkene. Vi sa vi kanskje ville sjekke det ut senere. «Nei, nei,» svarer damen. «Det stenger om 30 minutter! Dere må sjekke det ut nå hvis dere har lyst til å se det. Jeg skal egentlig på jobb nå, men jeg rekker å følge dere dit hvis dere vil?». Vi takket ja, og ble rushet til der sigar-festivalen  var. Der står det en selger klar for å ta imot oss. Han viser oss alle de forskjellige typene sigarer og forklarer oss forskjellen i hvordan de blir produsert, og hva som gjør at nettopp cubanske sigarer er kjent som verdens beste. Så kommer spørsmålet: «vil vi kjøpe noe?» Vi føler definitivt på et kjøpepress når han har holdt det lange foredraget om sigarene. Men samtidig hadde det vært veldig kult å få prøvet ekte cubansk sigar.  Vi er litt usikre. Og prisen er altfor høy. Vi pruter ned til halvparten av de han først foreslo. Først virker han irritert på oss på grund av prisen, så smiler han og sier vi har gjort en veldig god deal. Det ble godkjent, og for hundre dollar fikk vi ti sigarer av Cubas beste sigarmerke i hendene våre. Vi var veldig fornød med kjøpet.

Cohiba sigarer. 

Man må ha en sigar i munnen når man teller penger vel?

På kvelden tar vi en sykkeltaxi mot kaien i gamlebyen for å finne et sted å spise. Men vi syntes ikke restaurantene der så så hyggelige ut. Så kommer vi i prat med enda en taxisjåfør. Han anbefaler oss en annen restaurant med ekte cubansk mat, der de lokale pleier å gå. Vi takker for hjelpen og går i den retningen han pekte. På veien kommer vi i prat med en annen lokal som anbefaler oss den samme restauranten som taxisjåføren, den samme salsaklubben som damen gjorde tidligere på dagen, og selvfølgelig sigar-festivalen, som vi trodde var over. Noe begynner å skurre. Vi kommer frem til restauranten og ser ingen lokale, kun turister. Åsmund har heldigvis internettilgang mens vi er her, og googler stedet. I alle kommentarene står det SVINDEL med store bokstaver. De forteller at de ble anbefalt stedet av an tilsynelatende hyggelig cubaner som viste dem vei. Så kommer de inn og betaler for overpriset mat og drikke, der smaken ikke lever opp til prisen. Det var jo akkurat det som skjedde med oss!

Ting begynner å demre. Vi googler "svindel Cuba", og får den største øyenåpnerenn vi har hatt hittil.  Sigarfestival, salsaklubb, dyre restauranter – alle stedene tilbyr det de lover: sigarer, salsaunderholdning og mat – men ingen av stedene samsvarer prisen med kvaliteten. De vennlige cubanerne på gaten får kommisjon for å følge uvitende turister til disse overprisede stedene. Og vi gikk rett i fella.

Hvordan kunne vi være så dumme?

Vi innser at de menneskene vi møtte samarbeidet. For hvordan kunne damen som viste oss sigarfestivalen vite at vi bodde i en AirBnB leilighet og i hvilket område? Jo, fordi vi nettopp hadde pratet med taxisjåføren om det.  

Hvorfor falt vi for det? Var det fordi det var så deilig å kunne prate engelsk igjen etter to måneder med spansk og portugisisk? Var det fordi vi var slitne etter to dager med nattfly? Eller var det bare det at vi hadde senket garden fordi alt hadde gått så fint i Sør-Amerika? Uansett gjør det igjen forskjell. Pengene vi hadde brukt var tapt uansett.

Vi kjøpte ingen mat på restauranten og hastet hjemover. Der fant vi en lokal restaurant i Chinatown med normale priser og god mat.  Når regningen kom så vi at de hadde «regnet feil» og maten har blitt ca. hundre kroner dyrere. De retter på prisen når vi påpeker det og vi går hjem. Følelsen av at alle prøver å svindle deg ødelegger den gledesrusen vi hadde tidligere på dagen. Nå vil vi bare sove.

Dag to går vesentlig bedre. Nå er vi forberedt og er nesten skuffet over at ingen prøver å lure oss. Vi går uforstyrret rundt i Havannas kjente gater. Der får vi se majestetiske bygg med flott arkitektur og famlende maling.  Og fargene er så flotte.  Å være omringet av turkis, rød, blå, grønn og rosa overalt, det gjør noe med humøret. Vi savner ikke de gråe bygningen fra hjemlandet.

Dag tre reiser vi til Vinales i en ekte vintagebil. Vi er på en dagstur og skal oppleve høydepunktene denne kjente dalen har å by på. Sammen med oss er det en dame fra Sveits som bor i Mexico. Hun forteller at hun også ble svindlet på sin første dag i Havanna, og det samme ble alle hun har snakket med på hostellet hun bodde på. Hun ble kjent med en cubansk kvinne som tok henne med til en bar der de hygget seg og drakk drinker sammen. Men når regningen kom var det hun som måtte betale og prisen hadde plutselig mangedoblet seg. Hun utdyper: «I Mexico vet du veldig godt når du blir ranet. I Cuba derimot, gjør de det på en så hyggelig måte at det er først etterpå at du begynner å stusse og tenke…..vent litt, ble jeg lurt nå?».

Guiden vår blir irritert når han hører historiene våre og sier det er en lat måte å tjene penger på. I tillegg til at det selvfølgelig ødelegger for seriøse operatører som han selv. For det er ingen tvil om at guiden vår er seriøs. Han har perfeksjonert denne dagsturen over flere år og plukket ut en unik kombinasjon av aktiviteter, opplevelser og god mat og drikke. Dette blir vår beste dag i Cuba.

Ikke verst å bli plukket opp av den bilen her. 

Guiden vår forteller åpent og kritisk om cubansk historie og politiske system. Han fremstår veldig kunnskapsrik, reflektert og klok. Han fortalte deriblant om hvor dyktig taler Fidel Castro var, og hvordan han kunne få så mange til å følge hans ideologi, også etter Sovjetunionens fall og landes etterfølgende økonomiske krise.  Guiden vår peker på det grønne dashbordet i bilen sin og sier: «vi er alle enige om at dashbordet er grønt. Men etter 30 minutters diskusjon med Fidel Castro, hadde han klart å overbevise deg om at det egentlig var rødt. Så dyktig var han til å snakke for seg».

Vi hadde ikke trodd av vi kom til å møte noen som kom til å være så kritiske til myndighetene, men som om sier, han hadde ikke sagt det her åpent på gata i Havanna. Ikke at han frykter å bli fengslet eller utsatt for voldt, men at mulighetene hans kan forsvinne hvis feil folk får nyss om hva han tenker. For eksempel at turist-lisensen hans ikke blir fornyet. Og med mindre man er høyt oppe i samfunnet, er det kun i turistnæringen man har muligheten til å tjene en god dagslønn.

Guiden vår er opprinnelig utdannet som dataingeniør. Utdannelsessystemet i Cuba er gratis og kvaliteten på utdanning er god. Etter endt utdannelse har man flere pliktår der man må arbeide for myndigheten som takk for utdannelsen. For mennene er det to år fordi de allerede har tjenestegjort et år i militæret. For kvinnene er det tre år, med mindre de frivillig har tjenestegjort i militæret. Når vår guide hadde sine pliktår ble han utplassert i et selskap han trivdes i og respekterte. Men det var et problem: han hadde ingen datamaskin. Og han var en dataingeniør. Han sa at det mest spennende som skjedde i løpet av arbeidsdagen hans var kaffepausene. Men han fikk sin faste lave månedslønn uansett. I Cuba får alle arbeidstakere utbetalt mellom 20 og 30 dollar pr. måned uavhengig av om de er sykepleier, ingeniør, politi eller hotellansatt. Mens i turistnæringen derimot, der kan man tjene så mye som turistene er villig til å betale. Og det er ofte vesentlig mer enn hva man tjener når man jobber for det offentlige. Faktisk er de fleste taxisjåførene man møter høyt utdannet, men de får bedre betalt av å kjøre taxi. En standardpris  til flyplassen koster det samme som en månedslønn i det offentlige. Derfor er det god tilgang på taxier i Cuba, og vår guide jobbet også som taxisjåfør når han ikke hadde guidede turer. Det er også ganske vanlig å ha en ekstra inntektskilde i tillegg til sin vanlige jobb. Slik som å leie ut private rom til turister. Men veldig mange godt udannede unge menneske reiser til USA. 

Vi kjører i to og en halv time til vi kommer til utsiktpunkt over dalen. Her får vi også utsikt over stedene vi skal reise til senere. 

Deretter besøker vi en tobakksfarm hvor vi får en omvisning på området. Vi får også se hvordan de ruller sigarer og til slutt får vi også teste de ut. Til anledningen tok vi med de sigarene vi hadde kjøpt tidligere, og får den endelige bekreftelsen fra ekspertene om at de er falske. Men de blir veldig fasinert av dem og sender de rundt til flere av de som jobbet på gården. Selv om de er falske, er de tydeligvis noen riktige gode falske sigarer. Én av dem tenner opp for å prøve, men sier at de mangler smak og aroma. Vi vil også teste det ut, og prøver forskjellen på vår falske sigar og deres ekte sigar, og til og med oss ikke-røykere kan merke en tydelig forskjell. De sier at våre sigarer som vi betalte hundre dollar for kun var verdt 15. Til vår trøst møtte vi noen ande turister på farmen som hadde brukt det dobbelte av oss på å kjøpe falske sigarer.

Tobakksplanten. 

Et tørkehus for tobakksplanten etter innhøstning. 

Vår guide på gården ruller en sigar.
Dette har han gjort siden han var liten. 

Vi måtte jo prøve. 

Turen bærer videre på hesteryggen. I over en time trasker hestene i det flate terrenget med tobakksplanter på hver vår side og høye fjell i bakgrunnen. Virkelig nydelige omgivelser.

Så er det på tide med mat. Vi får en ypperlig lunsj på en lokal cubansk restaurant med liveband. Her bestiller man hvilken type kjøtt eller vegetaralternativ man vil ha og tilbehøret velges ut ifra det store utvalget som blir presentert på bordet. Vi klarer kun å spise opp halvparten.

 Deretter kjørte vi videre til den mest kjente grotten i området. Før vi begir oss inn i grotten får vi blåse på skjell og smake på sukkerjuice. 

Til ære for urbefolkningen som engang bodde i området. Nå finnes ingen av dem lenger på Cuba. 

Vikingene blåste på horn og indianerne på Cuba blåste på skjell.  

Kjellaug fikk hentet frem korpsjenta i seg og fikk god lyd fra skjellet. 

Slik presses sukkersaften ut av sukkerøret. 

I grotten gikk vi et stykke innover før vi kom til en elv og en båt som kjørte oss ut på den andre enden.

Veien inn i grotten..

og veien ut igjen. 

Før vi reiste videre fikk vi også muligheten til å ri på okse.
Og det måtte vi jo prøve. 

Omvisningen ender på Mural de la Prehistoria (ett maleri over evolusjonen på en fjellvegg). Her får vi også smake den beste Pina Coladaen vi noen gang har smakt. Det blir også vår faste go-to drink mens vi er i Cuba. Cubanere er virkelig, virkelig gode på å lage drinks.

Vi måtte selvfølgelig posere fremfor bilen vi satt på i.
De neste 20 minuttene var det kø av andre turister som også gjorde det samme. 

De neste dagene tester vi ut stranden, sjekker ut en salsaklubb (en ekte en) og utelivet. På salsaklubben blir vi sittende å dele bord sammen med en canadisk dame som tilbringer så mye av pensjonisttilværelsen sin som hun kan i Cuba. Hun simpelthen elsker å danse Salsa!

Okay, siste bilde av Åmund med sigar.
Han bare måtte tenne den opp mens vi sto i kø for å komme inn på et utested. 

Vi går også på en guidet omvisning i gamlebyen. Vår guide fremstår også veldig frittalende og reflektert. Han lærer oss enda mer om Cubas historie.

Cubas opprinnelige befolkning ble utryddet av spanjolene under koloniseringen fra 1510 til 1898. De fleste døde av den harde arbeidsbelastningen de ble tvunget til å arbeide under eller av sykdommene som ble meddratt fra Europa. Høvdingen Hatuey prøvde å samle et motangrep, men han og de som fulgte han, ble alle drept. Hatuey blir regnet som Cuba førte nasjonalhelt. 

For å kunne fortsette å drive sukkerplantasjene og gullgruvene, innhentet spanjolene afrikanske slaver. Slaveriet ble opphevet i 1886. Dagens cubanere er etterkommere av de tidligere slavene og spanjolene. Blandingen av Afrika og Europa gjør at man kan møte cubanere med mørk hud og lyst hår og cubanere med lys hud og afro.

Frigjøringen fra spanjolene skjedde i 1899 etter at USA hadde blitt med i krigen på Cubas side. Amerikanerne okkuperte deretter landet, og da Cuba fikk sin første grunnlov i 1902 var det med begrenset selvstyre der USA hadde lov til å gripe inn i det politiske beslutningene hvis de gikk i mot deres interesse. Blant annet ble sukkerproduksjonen i landet fullstendig tilrettelagt for det amerikanske markedet. 

Selv om Cuba de neste femti årene opplevde lengre perioder med demokrati, opplevde landet også to lengre perioder med diktatur. Den mest kjente av disse diktatorene var Fulgencio Batista som først var demokratisk valg som president, men som noen år senere tok kontroll over landet med makt. Han gjennomførte mange omfattende sosiale reformer i landet i tiden som fulgte. Han samarbeidet også tett med amerikanerne, og i tiden som fulgte ble Havanna et forlystelsessted for rike amerikanere (noe som kan forklare alle de flotte bilene vi ser der i dag). 

Under Batistas periode som diktator voks misnøyen mot hans styre. Det oppstod flere væpnede motstandsgrupper. En av disse ble ledet av den unge juristen, Fidel Castro. Han og hans sympatisører forsøkte i 1953 å erobre et militæranlegg i Santiago de Cuba, men mislykkes, og han ble tatt til fange. Etter å ha sonet to år i fengsel slapp Castro ut av fengsel og reiste i eksil til Mexico. Der dannet han 26. juli-bevegelsen, og lagde planene for frigjøringen av Cuba. Her møtte han også den argentinske marxistiske geriljalederen  "Che" Guevara, og året etter inntok de Cuba og startet krigen mot regimet til Batista. Den 1. januar 1959, kjent som den cubanske revolusjonen tok Castros bevegelse over makten i landet. I månedene som fulgte ble over 500 kollaboratører drept. I tillegg gjennomførte han store jordbruks-reformer og startet prosessen med å nasjonalisere bedriftene i landet. Castro fungerte først som landets statsminister, og senere førstesekretær for Cubas kommunistiske parti. Årene som fulgte ble preget av et stadig tettere samarbeid med Sovjetunionen og en åpen konflikt med USA. Denne konflikten toppet seg i 1962 under "Cubakrisen" da Sovjetunionen forsøkte å utplassere atomvåpen på Cuba, kanskje den mest spente situasjonen under hele den kalde krigen. 

Tiden etter dette ble preget av økonomiske oppgangstider, og en nærmest utrydding av fattigdom. Etter Sovjetunionens fall har landet imidlertid vært preget av økonomiske kriser. Mangel på medisiner, mat og andre essensielle varer er en del av hverdagen i dagens Cuba. Men den dag i dag, selv om Castro ikke lever lengre, er det fremdeles kommunistpartiet som sitter med makten i landet. Ingen andre partier har lov til å stille.

Tilbake til nåtiden...

Etter historietimen beveger vi oss videre rundt i gamlebyen og lærer om bakgrunnen til flere at de flotte bygningene. Gamlebyen er på UNESCOs verdensarvliste og har derfor fått midler til restaurering.  Av den grunn er de i vesentlig bedre tilstand enn resten av byen, der mange bygg forfaller på grunn den økonomiske krisen landet står i.

De siste dagene i byen hadde vi tenkt å tilbringe på stranden og slappe av. Men den gang ei. Åsmund har som vane å google flyselskapene vi skal reise med før avreise, og på wikipedia kunne han lese at selskapet vi skulle reise videre til Mexico med hadde gått konkurs for en måned siden. Oisann, det var bra vi fant ut av nå, og ikke når vi sto på flyplassen! De to neste dagene gikk til å avklare om hva vi kom til å få igjen av penger og til å bestille nytt fly. Det tok vesentlig mye lenger tid enn det hadde behøvd å gjøre på grund av dårlig eller ingen internettilgang. Cubanere pleier å si, at når internettet er skrudd av, så skjer det noe som myndighetene ikke vil at du skal se. Dette er basert på demonstrasjonene tilbake i 2021, som var de største siden revolusjonen.  Folk tok til gatene for å demonstrere mot myndighetenes håndtering av pandemien. Årsaken til at det spredde seg så fort og ble så stort, var sosiale medier. Så internett ble stengt av. Folk ble arrestert og ting fortsatte som før. Vi vet ikke om det var noe som skjedde de to dagene vi forsøkte å bestille nye flybilletter, men dekningen var i alle fall veldig dårlig eller ikke-eksisterende. Kjellaug forsøkte også å besøke byen beste hotell, for å kjøpe tilgang til deres WiFi, men der fungerte internettet heller ikke. Til slutt kom vi heldigvis igjennom, og flybillettene gikk i boks. Puha, det tok sin tid.

Samtidig hadde vi også gått tomt for solkrem. Ingen av apotekene hadde noe vi kunne kjøpe, men vertskapet vårt visste råd, og sendte oss til gaten med de dyre hotellene. Og ganske riktig, der fikk vi kjøpt. Men det er også den dårligste solkremen vi har prøvd noen gang. Det var bare en hvit krem som la seg som et belegg utenpå huden. Men det var det beste vi hadde. Og den nest-siste dagen, fikk vi besøkte stranden en siste gang.

 På morgenen vi skulle reise, lagde vertinnen vår lunsj til oss før avreise. Hun hadde også hjulpet oss med å vaske klær underveis og vekslet penger med oss flere ganger. Hver gang vi støtte på henne, spurte hun oss om hvordan vi hadde det. Selv om hun ikke kunne engelsk og vi ikke kunne så godt spansk, så følte vi oss veldig godt ivaretatt. Hun fungerte på mange måter som vår Cubanske mor under oppholdet. Hennes sønn og kone, der sønnen pratet engelsk, var også til stor hjelp. De lagde også frokost til oss når vi ønsket det, med eggerøre og hjemmelaget juice. Ettersom vi visste hvor vanskelig det var å få tak i matvarer, betalte vi gladelig en norsk pris for frokosten. Hos dem føltes det godt å etterlatte penger, fordi vi ønsket dem så vel. 

Lunsjen vi fikk av vertinnen vår. 

Det markerte slutten på vårt cubanske eventyr. Cuba var et av de landene vi hadde gledet oss mest til å besøke, og selv om det ble veldig annerledes enn det vi hadde tenkt, vil vi absolutt anbefale folk å reise dit! Cubanerne er kjent for sin vennlighet, og det kan vi bekrefte at de lever opp til, men det finnes også de som utnytter det for å utøve svindel i den sårbare økonomiske situasjonen landet befinner seg i. Så vær oppmerksom på det, særlig på din første dag, som svindlerne tydeligvis er eksperter på å oppdage. Og husk, ta med ALT du kommer til å ha behov for under oppholdet, for å få tak i varer i Cuba er veldig vanskelig. Og vær forberedt på veldig dårlig internett. Det var noen gang vi kjeder oss litt, fordi vi er vant til å få dekket det konstante behovet for underholdning av (u)sosiale medier. Og vi (særlig Kjellaug) måtte innrømme av vi var litt avhengig av det. Så fikk vi en liten detox og det hadde vi sannelig også godt av. 

Men alt i alt så hadde vi et fint opphold i Cuba. Vi skulle nok vært mer forberedt. Vi skulle ha satt oss inn i mer i forhold til hva vi kunne gjøre. For det ble litt vanskelig å Google seg frem til når vi var på øyen. Vi skulle også ha tatt med oss mer utenlands valuta, og så burde vi ha reist litt mer rundt på øyen for å utforske dette spennende landet mer. Selv om vi den første dagen fikk et litt dårlig møte med lokalbefolkningen, rettet dette inntrykket seg. Cubanere er et svært livlig og smilende folkeslag. Dette kommer særlig frem når de danser og fester. Og det så vi ofte. Vi opplevde for eksempel flere ganger at servitøren på cafeene vi spiste frokost på spurte om vi ville ha en Pina Colada til frokosten. Cubanere starter tydeligvis festen tidlig!