Singapore og Malaysia

 

 

Dinglende trekanter av gull, som er i konstant bevegelse og stadig former nye abstrakte former, er noe av det første som møter oss når vi trer inn i det som er kåret til verdens beste flyplass hele tolv ganger. Det er veldig avslappende å la øynene hvile på kunsten over hodene våres. Etter litt legger vi merke til de frodige trærne som også befinner seg i denne store, moderne og lyse hallen. Til tross for at flyplassens fire terminaler server 80 millioner passasjerer årlig, føles det på ingen måte trangt eller bråkete. Faktum er at det er ganske dempet med lyd i denne store hallen, og ikke så altfor mange mennesker heller. I enden av hallen kan vi se immigrasjonsarbeidere som stille men effektivt, holder køene inn til passkontrollen korte. Vi har allerede fått hentet bagasjen vår, som kom på rekordfart, og stilt oss i en av de tydelige markerte køene. Snart er det vår tur, og en litt brysk immigrasjonsarbeider spør oss om ikke maskinene fungerte. Blendet av kontrasten mellom landet vi reiste fra, sjarmerende men bråkete og uorganiserte Vietnam, hadde vi ikke lagt merke til radene med maskiner ved siden av en av køene vi nå sto i. Vi kunne faktisk ha gått igjennom immigrasjonskontrollen uten å ha pratet med et eneste menneske, bare ved å bli veiledet av en maskin. Dette forklarer også hvorfor det ikke hopet seg opp med mennesker i hallen. Vi svarer at vi ikke så maskinene, og hun viser en litt irritert mine og gir oss passene våres tilbake og vinker oss videre, mens hun roper "neste" til personen bak oss i køen. Det å bli møtt av en immigrasjonsarbeider som er lei jobben sin er ikke noe vi tenker nevneverdig over. Men det som derimot virkelig setter et inntrykk er hvor godt organisert ting er her. Det var veldig tydelig for oss at vi nå var kommet til et effektivitetens land. Vi var kommet til Singapore. 

Kunsten på Changi Internasjonale lufthavn

Vakre Singapore

Moderne arkitektur er gjennomgående i Singapore.  

Heldige som vi var, skulle vi få lov til å bo hos et en gammel venn av Åsmund, Anisha og hennes ektemann Ankit under vårt korte opphold i landet. Begge er opprinnelig fra India, men er bosatt i Singapore. De har nylig fått utvidede deres lille familie med en skjønn jente, Adira. Anisha var i mammaperm mens vi  på besøk. Til tross for dette insisterte de allikevel på at vi skulle bo hos dem når vi nå var innom landet. Det satte vi stor pris på!  

Felles frokost på en japansk restaurant. 

Anisha og Åsmund ble kjent for ti år siden i Bergen igjennom studentorganisasjonen IAESTE, der Åsmund var med å arrangere aktiviteter for de internasjonale studentene som kom til Norge. Fem år senere når Anisha hadde funnet sin utkårede og skulle gifte seg, kunne Åsmund glede seg over at han sto på gjestelisten. Selv om Kjellaug verken hadde møtt bruden eller brudgommen på dette tidspunktet, hev hun seg på som Åsmund sin pluss en, og vi begge to kunne fryde seg over å få oppleve et ekte indisk bryllup. I tradisjon tro foregikk bryllupet over flere dager slik at man fikk god tid til å bli bedre kjent med de andre gjestene. Denne tradisjonen ble en stor inspirasjon for oss da vi noen år senere skulle planlegge vårt eget bryllup. Vi serverte også indisk mat under bryllupsmiddagen vår. Det ble en suksess, men det kan ikke stikkes under en stol av den ikke smakte likte godt som maten i Anisha og Ankits bryllup.

Katong-Joo Chiat.

En av de få gatene som bevart fra før Singapore ble et eget land. I stor kontrast til det ellers veldig moderne utrykket i byen/landet. 

Gatekunst formet som en sommerfugl. Enda en fargeklatt som skiller seg ut.

Med lånte transportkort reiste vi inn til sentrum. Vi kunne fort bemerke oss hvor enkelt det var å komme seg rundt i dette lille men befolkningstette landet, som egentlig er på størrelse med en storby. Infrastrukturen er rett og slett innmari god. Siden plass er den med begrensede ressursen her, er det ikke fysisk plass til et veinett som er proporsjonert for at alle kan kjøre rundt i hver sin bil. Derfor har Singapore over lengre tid hatt en politikk som har begrenset antall biler i bykjernen. I tillegg har de bygget et godt offentlig transportsystem som er rangert til å være det nest beste i hele Asia, like etter Tokyo. I tillegg er det rikelig med sykkelveier, gangbruer og gangveier som gjør det trygt og enkelt å oppleve byen til fots eller fra sykkelsete. Det aller beste er at mange av disse veiene og bruene har tak, noe som både skaper skygge mot den sterke solen og ly for regnet. Gatene er også hele frie for søppel! Ikke så mye som en gammel tyggis er å skimte. 

På sightseeing-vandring i bykjernen, kan man ikke unngå å legge merke til tre massive skyskrapere med noe som ligner på et surfebrett på toppen. Dette er Marina Bay Sands og er byens eneste 7-stjerners hotell, og for øvrig også det dyreste hotellet i byen. Vi fikk muligheten til å se hotellet fra ulike vinkler, også stå på selve surfebrettet -altså taket, og nyte et bedre måltid med noe godt i glasset og en formidabel utsikt.  

Marina Bay Sands. 

Fra restauranten på taket på hotellet. Åsmund skulle selvfølgelig ha en øl.
PS: her er det stive priser... Akkurat som i Norge. Så her følte vi oss hjemme!

Utsikten fra restauranten på toppen av hotellet. 

Marina Bay Sands fra baksiden. 

Marina Bay Sands med statuen Merlion.
Løven med fiskehale som spruter ut vann er et kjent symbol i Singapore.
Havnebyens opprinnelige navn var "Singapura" som betyr "the Lion City". 

Mens vi vandret rundt langs disse rene veiene, omringet av høyblokker, moderne kunstverk og statuer, kunne vi se mye grønne planter og blomster som bryter med de ellers grå og nøytrale fargene. Helt siden Singapores selvstendighet har de hatt en ønske om å bli "the garden city". De har derfor investert mye i grønne vekster. Deres gamle botaniske hage er på UNESCOs verdensarvliste. I tillegg har de den nyetablerte parken "Gardens by the Bay"  med en mer futuristisk tilnærming med blant annet høye kunstige trær som hver kveld viser et gratis lysshow for de som befinner seg i parken. Og som ikke det var nok, så har myndighetene en plan om at alle innbyggere i Singapore innen 2030, uavhengig av hvor de bor, skal kunne gå til en park fra deres hjem innenfor ti minutter!

I bykjernen.

Moderne kunst ser man ofte. 

Utsikt over Garden by the Bay.

Fra innsiden av Flower Dome inne i Gardens by the Bay (bygningen med eggeform til venstre i bildet over).

Fra innsiden av Flower Dome. 

Fra innsiden av Flower Dome.

Fra innsiden av Flower Dome. 

Kunstige trær i Gardens by the Bay. 
(5 bilder opp kan du se trærne på avstand - til høyre i bildet)

De samme trærne, bare på kvelden. Da har de også et lyshow. 

Fargene på trærne endrer farge.
Under kan du se en video fra lyshowet.  

Singapore er med deres gode infrastruktur, unike severdigheter og høye levestandard, et enkelt og trygt land å navigere seg rundt i for oss turister. Men Singapore er ikke et land hvor en skal tøye grensene innen lovverket. Da kan man virkelig gå på en smell i møte med landets nokså harde juridiske system. Spørsmålet vi møtte mens vi var her ble: hva skjuler seg under den glatte overflaten? For å finne ut av det, måtte vi ha en liten historietime... 

Singapore består av hovedøyen Singapore Island og 62 mindre øyer og ligger ved Malaysias sør-østlige landområde. I året 1819 ble øyen kolonisert av Storbritannia som valgte dette området på grunn av dets strategiske plassering i deres handelsrute til India. Singapore ble satt opp som en frihavn, altså en havn hvor handelsskip kunne fortøyes uten å betale toll. Snart utkonkurrerte Singapore de nærliggende havner og ble den ledende handels- og havnebyen i Sør-Øst Asia.

Under andre verdenskrig skjedde det en drastisk forandring. Singapore ble som mange andre asiatiske land, angrepet av Japan. De bombet øyen og flere tusen sivile ble drept. Den britiske flåten ble beordret av Winston Churchill til å kjempe til siste mann for å forsvare den viktige havnen, men Japan klarte å senke to krigsskip og knuste dermed deres militære forsvar. Churchill kalte det for den største militære nederlaget i Britisk historie. Singapore ble under Japans kontroll fra 1942 til 1946, før de etter krigen på ny ble underlagt britisk styre frem til 1959. 

Etter det fikk Singapore selvstyre. Lee Kuan Yew, en advokat utdannet i England, ble lederen for det nye landet. Singapore lå fremdeles i ruiner etter bombingen under krigen. To tredjedeler av innbyggerne bodde i slumområdet, det var stor arbeidsledighet og mange var avhengig av opium. I tillegg var det stor sosial uro mellom de ulike etniske gruppene i landet som hovedsakelig var av kinesisk, indisk og malaysisk opprinnelse. Det var ingen felles identitet, og øyen hadde heller ingen naturlige ressurser å benytte seg av. Etter Le Kuan's ønske ble Singapore en del av Malaysia-føderasjonen i 1963. Men allerede to år senere, besluttet Malaysia å ekskludere Singapore fra deres landegrenser. Nå sto Singapore helt alene. 

Lee Kuan Yew, også kalt "landsfaderen", styrte Singapore de neste 31 årene helt frem til 1990. Under denne perioden hadde landet en formidabel økonomisk vekst. Dette har resultert i at landet i dag er det fjerde rikeste landet i verden! De er også blant verdens best utdannende, friske og effektive folkeslag, med en av verdens beste levestandard. For å oppnå dette, benyttet Lee seg av autoritære metoder for å nå frem med sin politikk, som hadde innslag av velferd med utstrakt bruk av kapitalistiske virkemidler. La oss forklare de tre verktøyene hans; autoritær lederstil, velferd og kapitalisme, en for en. 

De autoritære metodene gikk stort sett ut på å begrense friheten til innbyggerne. Opposisjon ble ikke tillatt, ei heller fagforeninger, og pressen ble regulert av myndighetene. Begrunnelsen var at det ville sinke produktiviteten, og at stabilitet var viktigere for et nytt land enn demokratiske verdier. I tillegg ble det implementert strenge lover for å unngå kriminalitet og uønsket adferd. Den samme tankegangen, om at strenge straffer hindrer lovbrudd, er fremdeles utbredt i landet i dag. Blant annet gis det bøter for forsøpling og bruk av tygis er forbudd. Det forklarer hvorfor det er så rent overalt i gatebildet. Hvis du er overstadig beruset i det offentlige rom kan du få en saftig bot eller opptil en måned i fengsel! Det aller verse er deres håndtering av misbruk av ulovlige rusmidler og dealing. Rusmisbruk straffes med oppimot 30 års fengsel og opptil 15 stokkeslag avhengig av mengden og typen stoffer. Salg eller besittelse av større mengder narkotiske stoffer kan gi dødsstraff. I 2022 ble 11 personer henrettet med henging, etter en to års pause under pandemien. For en befolkning tilsvarende Norge i antall, er det svært høye tall. På 90-tallet hadde faktisk Singapore det høyeste antall henrettelser per innbygger i verden. Amnesty og FN kritiserer bruken av dødsstraff, men det ser ikke ut til at ville endre seg med det første. Faktisk prøvde Åsmund å gå inn på Amnesty sin side da vi var i Singapore, for å lese mer om bruken av dødsstraff i landet, men siden var ikke tilgjengelig. 

Når det kommer til velferd, har befolkningen i landet blitt løftet ut av fattigdom og faktisk fått en av verdens beste levestandard. Singapores mest kjente og vellykkete sosiale reformer, er deres boligreform. Myndighetene bygde boligblokker som innbyggerne kunne kjøpe til subsidiert pris, for en leieavtale på 99 år. Det vil si at boligene ikke kan arves i generasjon etter generasjon, men at personen som kjøper leieavtalen, trolig kan bo der resten av sitt liv. For 65 å siden bodde to tredjedeler av befolkningen i slummer, nå bor 80 prosent av befolkningen i disse subsidierte boligblokkene. Vedlikehold blir ivaretatt av myndighetene og man tvinger ulike etnisiteter til å bo i samme blokk, for å unngå ghetto-dannelser og skape en felles identitet. For å fremme denne fellesfølelsen enda mer, ble det store religionene i landet likestilt, på den måten at de store helligdagene innen de ulike religionene ble gjort til offentlige fridager for alle. Men ellers er samfunnet veldig individualistisk. Det vil si, ansvaret for eget liv og helse stort sett hviler på innbyggernes egne skuldre og deres familie. Singapore har lave skatter, men samtidig blir det automatisk trukket et beløp fra borgernes lønsseddel som går inn til en sparekonto, med det formål å dekke eventuelle behov for offentlige ytelser man kan ha i framtiden. Det vil si at man sparer og betaler direkte for sine egne offentlige utgifter. Men hvis uhellet skulle være ute, og man blir alvorlig syk og det ikke er nok oppsparte midler, er det familien man skal gå til for hjelp. Kun de svært trengende, uten mulighet til å få hjelp fra familie, får sosiale stønader fra myndighetene. Det seneste tiåret derimot, har myndighetene sett behov for flere sosiale ytelser til befolkningen sin og tredoblet budsjettet for velferdsordninger. Pengene er ikke så vanskelig å finne, for Singapore har en veldig god økonomi. Godt over halvparten av landets BNB kan spores tilbake til bedrifter der staten selv står som eiere. De er også flinke til å spare til fremtiden, og landet har et gigantisk velferdsfond, tilsvarende Oljefondet i Norge. Innen denne bransjen arbeider også Ankit. 

Til slutt er det de kapitalistiske virkemidlene, og de er det mange av. Deres skipshavn er fremdeles aktiv, og en av verdens travleste. Singapore hadde behov for utenlandske investorer, og det ble derfor gjort svært gunstig å investere i Singapore, med lovnad om 10 skattefrie år ved oppstart. Singapore er i dag kjent for å være et av de letteste landene i verden å starte opp en bedrift i og å gjøre forhandlinger i. Singapore er nok mye på grunn av dette det landet i Asia der norsk handelsliv har størst tilstedeværelse i. Faktisk så har halvparten av de norske selskapene i Asia, kontorer i Singapore. I dag er Singapore Sør-Øst-Asias ledende handels- og finanssektor, og et bindeledd mellom Østen og Vesten. 

Men deres viktigste ressurs, i et lite land uten naturlige ressurser, er menneskene. Singapore visjon var å skape et meritokrati, det vil si, et samfunn der makt blir fordelt på bakgrunn av intelligens, talent og hard arbeid, og ikke på bakgrunn av etnisitet, sosial status eller størrelsen på lommeboken. Singapore har derfor et veldig godt skolesystem der denne visjonen føres ut, og elevene presterer de høyeste resultatene på standardiserte tester i hele verden. Arbeidsmoralen står veldig sterkt. Samtidig opplever mange et høyt nivå av stress og angst over konkurranse-tendensene, som er baksiden av gullmedaljen av deres høye prestasjoner.  Når man blir voksen, fortsetter det samme tankegodset med lange arbeidsdager og en høy forventing til kvalitet og effektivitet.  

Etter at Lee gikk av som statsminister hadde han andre ulike politiske verv nesten helt opp til sin død i 2015.  Nå er det hans eldste sønn som styrer skuta, og det har han gjort siden 2004. Da Erna Solberg var på besøk i 2016, utrykte hun bekymring for at makt gikk i arv (noe som egentlig er i strid med meritokrati-tankegangen). Singapore er offisielt et demokrati med demokratiske valg, men landet har fremdeles mange autoritære trekk. Etter FNs demokrati-indeks kommer landet omtrent midt på listen blant verdens land. Det spesielle her er at verdens mest velstående land nesten utelukkende også ligger på toppen av demokrati-indeksen. Unntaket er Singapore hvor landet er meget velstående, men fremdeles ikke har et åpent og fritt demokrati. 

Alt dette gjør Singapore til et annerledes og spennende land. Vi vil virkelig anbefale alle som reiser i regionen å ta turen innom Singapore. Vi tror oppriktig talt at landet (eller byen) er en av de vakreste byene vi har vært i. Det er derfor noe som må oppleves! Vi må innrømme at vi er veldig imponert over den økonomiske reisen Singapore har hatt, særlig med tanke på hvilket utgangspunkt de hadde etter den andre verdenskrigs herjinger. Det er ingen tvil om at det arbeider mange dyktige mennesker i Singapore, og at summen at av den harde jobben disse menneskene gjør, har vært en avgjørende faktor for den enorme utviklingen til landet. Vi er virkelig imponert over hvor høyteknologisk og effektivt det meste i samfunnet her er. Byplanleggingen er helt i verdensklasse og vi mener landet har en utrolig smart bolig- og integreringspolitikk. Vi tror definitivt vi kan lære mye av Singapore på disse områdene.  

Men... så var det det med demokrati da.... La det være sagt, vi er på ingen måte eksperter så vi påroper oss ikke å ha en fasit, men vi ønsker uansett å dele de umiddelbare tankene våre rundt dette. 

Er det riktig at noen land kan legge demokratiet til side til fordel for stabilitet og utvikling? De fleste vil nok mene nei, og det gjør vi også (i hvert fall prinsipielt). Den typiske historien til mange land i vesten har vært at demokrati og menneskerettigheter har utviklet seg i takt med at befolkningen ble løftet opp av fattigdom. Når store deler av befolkningen sammen har hatt det vanskelig har det skapt et felleskap som igjen har bygd opp fagforeninger, ulike organisasjoner og engasjement. Dette har igjen ført til at befolkningen har protestert for bedre rettigheter og utviklet samfunnet til slik vi kjenner det i dag. 

I Singapore har de valgt en annen løsning der demokrati og menneskerettigheter har blitt satt i annen rekke til fordel for stabilitet og økonomisk vekst. De har utvilsomt klart å nå sine mål med å utvikle landet til å bli en topp moderne høyteknologisk og fremtidsrettet stat på kort tid. I tillegg har de klart å samle landet som bestod av svært ulike folkegrupper sammen, alt dette uten voldelige opptøyer eller store konflikter har oppstått.  

Så er spørsmålet, er det greit å sette demokratiet til side? Først når vi begynte å diskutere dette så mente vi (sikkert som som de fleste andre nordmenn også); nei...Absolutt ikke! Men når vi begynte å tenke mer på det, så møtte vi oss selv litt i døren. For vi må huske på at for demokratiene i Vesten så tok det flere hundre år å komme dit vi er i dag. Og veien dit har ofte vert preget av voldelige konflikter og stor uro. Bare tenk på alle konfliktene det har vært i Europa siden den franske revolusjonen og frem til de mer stabile demokratiene voks frem på kontinentet over hundrere år etter. I moderne tid har Vesten hatt den samme tankegangen om at andre deler av verden skal utvikle seg på den samme måten som vi, men gjerne enda raskere, ja gjerne bare i løpet av noen få år. Det har ikke alltid skjedd. Bare tenk på hvor mye uro som oppstod i de forskjellige landene i Midtøsten etter den arabiske våren for litt over 10 år siden. Akkurat nå, er nok livet for mange mennesker i dette området verre enn det var når de levde under en diktator. Eller tenk på hvor katastrofal utviklingen i Irak og Afghanistan har vært etter at landene ble påtvunget å gå over til et demokrati. Afghanistan er faktisk det landet i verden i dag med minst demokrati. 

Så spørsmålet om det var en riktig framgangsmåte for Singapore å legge demokratiet til side under nasjonsbyggingen er ikke så lett å svare på. Men uansett... I dag er Singapore godt utviklet og befolkingen har samme levestandard som hjemme i Norge. Det har også vært stabilitet i over 70 år, så det er tilsynelatende ingenting som tilsier at de ikke kan gå over til et fullstendig demokrati uten at det skal skape ustabilitet i samfunnet. Dessverre er det ikke så mye i dag som tyder på at landet vil utvikle seg til et fullverdig demokrati med det første. Hvem vet om de vil gjøre det. For i Vesten oppstod jo som nevnt demokratiene parallelt med velferds-veksten i samfunnet. Kanskje har folk i Singapore det så godt i dag at de ikke ser noen grunn til å protestere og kreve demokrati? Så lenge de har en "diktator" som ikke gjør seg for upopulær. Men det må tiden vise. Vi håper selvfølgelig landet utvikler seg i retning mot mer demokrati og folkestyre. Og så håper vi landet gjør noe med lovene sine og føyer seg i rekken av land som avskaffer dødsstraff.

  

Uansett.... Vi har i hvert fall hatt et supert opphold i Singapore. Det må vi ført og fremst takke vårt herlige indiske vertskap for. Åsmund syntes det var hyggelig å møte sin gamle venn igjen og hennes flotte ektemann, og Kjellaug syntes det var koselig å få muligheten til å bli enda bedre kjent med ekteparet som hun flydde til en annen verdensdel for å se bli gift, fem år tidligere. Anisha og Ankit hadde dessverre ikke mulighet til å delta i våres bryllup, men har fremdeles en drøm om å feriere i Norge når Adira blir litt eldre. Når den dagen kommer, vil vi iallfall ta dem i mot med åpne armer, og prøve å vise dem den samme gjestfriheten de har vist ovenfor oss. 

Takk for denne gang. 

På veien ut øylandet reiste vi med vårt mest velbrukte transportmiddel under turen vår, nemlig buss. Men ut av våre komfortable seter måtte vi, når vi på nytt skulle igjennom immigrasjonen for å melde at vi er på vei ut av Singapore. Men denne gangen er det ikke en person vi møter, men en maskin, tilsvarende den vi feilet å bruke da vi kom inn til landet. Vi følger instruksene og skanner fingeravtrykk, pass og til slutt hele oss. Chop - chop- chop. Og med det er vi ute av effektivitetens land. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

På den Malaysiske grensekontrollen møter vi igjen et fysisk menneske og må svare på standard spørsmålene: "Hva er formålet med reisen din, hvor skal du bo, hvor lenge skal du være her" før vi deretter blir godkjent for tre måneders opphold i landet, som var rikelig mer enn de tre ukene vi tenkte å tilbringe i landet. Dette visste vi godt at vi kom til å få uten å måtte søke om visum på forhånd, fordi passet vårt bærer med seg en rekke privilegier. Vi kan reise til 186 land visumfritt av 195 land totalt og vi stiller på syvende plass i rangering av landene med de sterkeste passene i verden. Landet vi reiste fra Singapore, har et enda sterkere pass enn oss, og kan reise til 192 land visumfritt og ligger derfor på andreplass i verden, like bak Japan. Grunnen til at vi nevner dette, er at vi ble kjent med en indisk backpacker på den lille bussturen fra Singapore til Malaysia, og han får kun innvilget to uker, selv om han gjerne ville ha hatt mer. Vi hadde også noen samtaler med Anisha og Ankit om det samme temaet, der de begge pratet om hvor mye lettere det var å nå ha et pass fra Singapore, i forhold til hvordan det var å reise med et indisk pass. 

Vår indiske venn fra bussen ble tatt til side ved grensekontrollen, og etter at bussen ventet på han opp mot en time, valgte den å kjøre videre, uten at vi fikk vite om han fikk komme inn i landet eller ikke. Vi vet ikke hva årsaken var, men velger å tro det var fordi han ikke kunne svare på alle de nevnte  standardspørsmålene, fordi han verken hadde bestilt utreisebillett eller overnattingsted enda. Hans veldig spontane "jeg reiser dit vinden fører meg" tankegang, tror vi ikke ble så godt mottatt av tørre og rigide grensevakter 

På ettermiddagen kom vi frem til Malaysias hovedstad, Kuala Lumpur. Som vanlig startet vi med å få ordnet lokalt simkort, og etter litt frem og tilbake etter å ha blitt sent i ulike retninger av velmenende fremmende,  endte vi opp på en 7-eleven butikk der mannen bak kassen ordnet alt for oss, inkludert aktivering av SIM-kortet, selv om dette ikke er hans jobb. Dermed får vi internettilgang og får bestilt en Grab til overnattingstedet vårt. I alle de andre landene i Sør-Øst Asia har sjåførene var ganske lite pratsomme. Det som er litt gøy med Malaysia er at enten møter man den litt standard stille sjåfør-typen, ellers så får du vite hele livshistorien til vedkommende på ti minutter. Vår første grab-sjåfør var som sistnevnte, og gav oss et veldig godt inntrykk av Malaysiere.

Kuala Lumpur. 

Vel fremme der vi skulle bo, ble vi slått i bakken av hvor fint det var. Rommet vårt var en liten, moderne leilighet med kjøkken inkludert, og en nydelig utsikt over byen. På takterrassen til blokken var det et basseng, vinbar og et velutstyrt treningssenter. Her var utsikten enda mer slående, og vi kunne se mange av de kjente attraksjonene i bykjernen. I tillegg var solnedgangen fra bassengkanten slående vakker. I bygget var det også et treningssenter vi kunne benytte oss av, en kiosk og en kaffebod. Og alt dette for 450 kroner natta? Jackpot, her skulle vi kose oss. Mon tro hva dette hadde kostet i Singapore?  

Nydelig hvordan fargene speiler seg i vannet. 

Flott solnedgang fra bassenget. 

Petronas Tower, byenes mest kjent bygg, stikker opp i bakgrunnen. 

Fin utsikt og fin mann. 

Men så ble vi syke. Kjellaug ble forkjølet med feber og Åsmund var plaget med reisemage. Oppholdet vårt i hovedstaden ble derfor veldig begrenset. Samtidig kunne det ikke ha skjedd på et bedre sted, da vi hadde alt vi trengte i umiddelbar nærhet. Eller vi hadde jo lyst på skikkelig brød da, fordi som ekte nordmenn, har savnet etter godt grovt brød, blitt ganske stort. Så vi begikk oss ut på en liten gåtur til en butikk i nærheten som ifølge google skulle ha annet brød enn loff. Den lille gåturen på 800 meter ble ikke en liten gåtur, men et lite mareritt. Etter oppholdet i Singapore, der byen er svært tilrettelagt for gående, var det nå tydelig at vi var kommet til et bilist-samfunn. De få gangfeltene som var, hang ikke sammen, og det var veldig få steder man kunne krysse den svært trafikkerte veien. Og hvis det mot formodning var et trafikklys, så føltes det ut som de bevisst hoppet over oss gående noen runder, før det ble grønt lys. Det var heller ingen steder man kunne bli beskyttet fra den stekende solen. Så mens vi sto der og ventet på grønt lyst, kunne lettere febersyke Kjellaug ikke annet enn å angre bittert på at hun ble med ut, fordi kroppen hennes hadde vanskelig med å holde kroppstemperaturen nede, og hun som hadde følt seg på bedringen vei, hadde nå hodepine og var slapp og svimmel. Når det grønne lyset endelig kom, var det bare å komme seg bort til kjøpesenteret så fort som mulig, og Åsmund gikk rett in i ambulansearbeider-modus og geleidet Kjellaug innendørs og fikk kjølt henne ned med rikelig med kald drikke. Solstikk er ingen spøk. Det er kanskje unødvendig å nevne det, men vi tok altså en Grab tilbake. Og heldigvis fikk vi tak i godt brød, så det hele var ikke forgjeves. 

Ypperlig sted å få ladet batteriene.

Vi må nok innrømme at under reisen vår så har vi ikke vært gode nok til å beskytte oss mot solen. Som nordmenn oppvokset med mentaliteten om at når det er sol, så skal en ut og kose seg, har vi gjort mange av de klassiske fellene. For eksempel å planlegge aktiviteter midt på dagen når solen skinner mest, som å glemme å ta på et nytt lag med med solkrem, som å oppholde seg for lenge i solen om gangen. Når man er langt hjemmefra er det best å se til ekspertene selv, de lokale -  og gjøre som dem; stå opp tidlig og utnytt morgentimene, holdt deg innendørs midt på dagen, kanskje til og med ta deg en powernap (siesta finnes av en grunn), så om ettermiddagen og kvelden, det er da man virkelig skal ut å leve livet. Det er ganske fascinerende å se de samme gatene som er folketomme klokken to på dagen, forvandle seg til folkerikt fest i takt med at solen går ned. 

Siden Åsmund har vanskeligheter med å få Kjellaug tidlig opp om morgenen, ble det altså den andre enden av døgnet, som ble vår foretrukne sightseeing-tid. Unntaket ble Batu-grottene, som vi gjerne ville se i dagslys. Også fant vi også en ganske kul innendørs aktivitet som vi bare måtte prøve ut. Hold deg fast, det var altså en fornøyelsespark INNE PÅ ET KJØPESENTER!. Så det skulle prøves! Og selv om vi fant ut at det var mest for barn, var det gøy å finne frem det indre barnet i seg, om så for en kort periode. 

KLCC park. 

Petronas Tower - et landemerke for byen.
Da tvillingtårnene ble bygget i 1998 var de verdens høyeste, en tittel de behold frem til 2004. 

Vi skulle egentlig opp i Petronas Tower for å se på utsikten, men bestilte ved en feil billetter til Menara KL Tower istedenfor, så da hadde vi ingen valg, høyere makter (eller kanskje en litt distré booke-ansvarlig, men det er bare detaljer) hadde talt - hit skulle vi! 

Utsikten fra Menara Tower. Her med Petronas Tower fra en annen vinkel. 

Tivoli inne på et kjøpesenter? Ja, takk. 

På utsiden av Batugrottene.
Et hellig sted for hinduer. Inne i grottene finnes det flere templer

Men først må man opp trappene..

Inne i grotten. 

Naturlig belysning i grotten. 

Denne lille store rakkeren møtte oss på veien ned trappene. Han røsket til seg suveniren vår, som vi akkurat hadde kjøpt, og fjernet både papp og bobleplast for å bite i stykker hindu-statuen. Etter at han innså at den ikke var spiselig, kastet han den fra seg, og noen andre turister snapper den opp og gav restene av souverniren tilbake til oss. 

Vår lille uke i Kula Lumpur gikk veldig fort. Det er litt trist å se tilbake på hvor mye byen hadde å by på, som vi ikke rakk å gjøre, men det vi fikk opplevd har satt en godt inntrykk. Veien videre gikk inn i landet, mot Cameron Higlands og deres kjente te-åkre. Her ble vi kjent med en taxisjåfør, som mot en billig penge, kjørte oss rundt for å se de ulike severdighetene området hadde å by på. For te-elskeren Kjellaug var det veldig stas å lære mer om te-produksjon og prøvesmake ulike typer te. 

Te-åker. 

Te-blader. Både grønn og svart te kommer fra de samme bladene. 

BOH heter er selskapet som produsere te herifra. 

Cameron Higlands har flere severdigheter å by på, blant annet denne lavendel-gården.

Og denne rosehagen.
Her med et nydelig sitteområdet. 

Påfugl i bur inne i rosehagen. 

Sightseeing-dagen ble avsluttet med dette kinesiske buddhistiske tempelet 

Etter to korte dager i Cameron Highlands, gikk ferden videre til den sjarmerende matbyen George Town. Her kommer man for å fetes opp med smaker fra hele verdensdelen. Det beste er å gå på såkalte "hawker sentre" der det finnes utallige matboder som representerer mangfoldet i den malaysiske befolkingen. De har det samme konseptet i Singapore, men der nøt vi så godt hjemmelaget indisk mat at de kom i skyggen. Men her i George town får vi testet det ut. Vi bodde midt i byen med flere kjente mat-gater i nærheten, så det var midt i blinken. 

Gatemat fra forskjellige boder, og hele gaten er full av ulike smaker.
På denne boden velger man så mange ferdigfylte grillspyd man vil ha, også koker man dem selv.
Så egentlig bør det vel hete koke-spyd? 

I videoen under prøver Kjellaug frukten durian - også kalt for en stinkfrukt på grund av den vonde lukten, for første gang! Åsmund derimot måtte opprette en sikkerhetssone på 50 meter. 

Utover maten er George Town på UNESCOs verdensarvliste for deres sjarmerende, litt slitt bybilde med masse grafittikunst, og står i stor kontrast til den super moderne hovedstaden, Kula Lumpur. Byvandring er selvfølgelige obligatorisk her. 

 

Kjellaug fant en katt. Endelig er de like store som de selv tror de er. 
. 

Hotellet vi bodde i var i flott kinesisk stil, men med behov for restaurering. Rommene med vindu ut mot gaten, måtte leve med høy musikk og bråk fra nabobaren når man skulle sove, mens rommene på den andre siden av hotellet, der hørte man bønnerop fra moskeen like ved, fem ganger om dagen. Dette tegner på mange måter tydelig frem kontrastene i det malaysiske samfunn, og toleransen overfor ulike måter å leve på. Eller slik fremsto det i alle fall for oss. Men det har ikke alltid vært slik. La oss lære litt mer om landet Malaysia. 

Malaysia kan grovt sett deles inn i to deler, fastlands-Malaysia i nord som grenser mot Singapore og Thailand, og Borneo-øyen i sør som grenser mot Indonesia, med miniputt-landet Brunei omslynget av Malaysia. Vi har kun oppholdt oss på førstnevnte. Landet består av mange ulike folkegrupper som lever om hverandre. Malayer utgjør 62,5 prosent av befolkningen, 20,6 prosent er av kinesisk avstamming og 6,2 prosent av indisk herkomst. På Borneo er det størst etnisk mangfold, der det også finnes mange ulike innfødde grupper, og her snakkes det også 96 ulike språk. Malaysisk er hovedspråket, men engelsk brukes mye som forretningsspråk. Engelskkunnskapene er generelt veldig gode i landet, noe som gjør det veldig enkelt å være turist. Levestandarden er også god, og økonomien i god vekst. 

Områder som i dag er innenfor det vi i dag kjenner som Malaysia, har vært kolonisert av portugisere, nederlendere og til slutt engelskmenn som samlet sammen ulike kolonier til en stor kronkoloni. Et gjennomgående kjennetegn under britisk styre har vært at malayer har fått beholde mye av den politiske makten, via blant annet at sultanen har fått bestå, og dermed også hatt dominans over arbeidsinnvandrerne som strømmet til fra særlig Kina og India for å jobbe i tinngruvene og gummi-plantasjene. Samtidig har særlig kinesere tjent godt på å arbeide i tinngruvene og generelt vært bedre stilt økonomisk. Malaysiere med kinesisk herkomst har etter frigjøringen dratt godt nytte av den økonomiske veksten i Kina og gjort god business i landet. Dette har gjort til at de i dag er den rikeste etniske gruppen i Malaysia. Mye av maktstrukturene fra kolonitiden har vært gjennomgående også i moderne tid, og skapt gnisninger i befolkningen. Dette gjelder særlig mellom malayer og malaysiere med kinesisk herkomst. I 1969 brøt det ut et stort rase-opprør i landet, noe som førte til at det året etter ble innført de såkalte "bumiputera" lovene som skulle gi etniske malayer fordeler og privilegier, slik at det økonomiske gapet kunne bli tettet. Samtidig ble disse lovene oppfattet som diskriminerende ovenfor malaysiere med kinesisk opphav, og skjerpet de etniske motsetningene. 

 

Det finnes også andre lover som baserer seg på etnisk opphav. De som blir kalt for "etniske malayer" er i følge grunnloven automatisk også muslimer, og lever under sharia-lovgivning, som kun gjelder for dem. Blant annet at det ikke er lovlig for en muslim å konvertere til en annen religion eller ha homoseksuelle forhold. Et google-søk kunne ikke finne en god liste på lovene eller hvor mange som blir dømt. Ifølge en artikkel på Reuters er det sjeldent at lovene blir brukt, samtidig som de kunne fortelle at  i 2019 ble 5 menn dømt for sodomi, og straffet med stokkeslag, fengsel og bøter. For den øvrige befolkningen er det religionsfrihet. For dem gjelder ikke Sharia-lover, men vanlige juridiske lover som er vedtatt av den lovgivende makten i landet. For øvrig er også de juridiske lovene homofobiske. De Malayiske myndighetene laget i 2016 en konverteringsterapi-app, med formål å omgjøre de som brukte appen "tilbake til naturen". Appen ble senere fjernet av Google fordi den brøt med retningslinjene deres. 

Her er det viktig å poengtere at vår opplevelse fra Malaysia er veldig, veldig langt fra det bildet som blir tegnet ut ifra den informasjonen vi har presentert her. Selv om det finnes etniske gnisninger og utdaterte lover, er det er også stor grad av toleranse, og det det inntrykket vi sitter igjen med. Vi har møtt så mange utrolige vennlige mennesker. Malaysia er et multietnisk, multireligiøst og multikulturelt samfunn som rommer mye, og der det også er plass til et kulturelt mangfold ( minus LGBT). Kjellaug tenkte at hun først måtte prøve å dekke til skuldrene og knærne for å respektere majoriteten av befolkningen som er muslimer, og hvor veldig mange kvinner bruker hijab og unntaksvis burka. Så stå hun i heisen sammen med noen malaysiere med kinesisk opphav, og de var stylet fra topp til tå på vei ut for å nyte nattelivet, og hadde på seg miniskjørt og magetopp. Det var tydelig for oss da, at her var det plass for de som ville dekke til kroppen sin og de som ville vise den fram. Og med unntak av religiøse bygg, så kunne man ha på seg akkurat det man ville. 

 

Og når vi snakker om landets historie må vi også nevne den store utviklingen landet har opplevd. Malaysia var faktisk for ikke så lenge siden et land som var underutviklet og preget av stor fattigdom. Faktisk så levde rundt halvparten av befolkningen i 1970 under fattigdomsgrensen. Selv om landet ikke er blitt til et industrielt land, som nabolandet Singapore, er de på god vei dit. I dag lever under en prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. I tillegg har landet også kommet langt i veien mot et helt åpent og fritt demokrati. Faktisk så ligger Malaysia på samme nivå på demokrati-indeksen som flere europeiske land som Litauen og Latvia. Landet har også annonsert at de vil avskaffe bruken av dødsstraff. En spennende og positiv utvikling! 

Men...Tilbake til Penang og George Town!.... I løpet av våre sightseeing-turer i byen fikk vi opplevde de multireligiøse samfunnet som Malaysia består av. Det var særlig interessant for oss å se på templene fordi dette de østlige religionene ikke er like utbredt i Europa, og dette var veldig nytt og spennende for oss. Bare ta en titt på hvor flotte de er. 

Dhammikarama - et burmesisk buddhistisk tempel. 

Dhammikarama. 

Dhammikarama.
Globusen med Asia i midten. 

Sri Maha Mariammam - det eldste hinduistisk tempelet i byen plassert i den kjente "street of harmony". Dessverre var det stengt da vi gikk forbi, så vi fikk ikke sett hvordan det så ut innenifra. 

Kek Lok Si Tempel - det største buddhistiske tempelet i hele Malaysia.  

Kek Lok Si tempel.

Kek Lok Si tempel. 

Kek Lok Si tempel. 

Kek Lok Si tempel. 
Symbolet på brystkassen på statuen er tegnet for fred i buddhismen og må ikke mistolkes med hakekorset. 

Kek Lok Si tempel.

Men vi kunne ikke reiste til et land med 60 % muslimer uten å besøke en moske, så derfor måtte vi gå innom denne flotte moskeen, da vi tilfeldigvis gikk fordi. I ettertid fant vi ut at vi var i "the street of harmony"; en gate kjent for å besto at en katolsk kirke, et hinduistisk tempel (det samme vist på et av bildene ovenfor), et taoistisk tempel og denne moskeen vi gikk innom. Alle de religiøse bygninger er bygget på 1700 eller 1800-tallet, som viser at toleranse ovenfor ulike trossamfunn har finnes lenge i det Malaysiske samfunn. 

Masjid Kapitan Keling - den største historiske moskeen i byen

Inne i moskeen. 

På med anstendig bekledning. 

Også for mennene. 

På hotellet vi bodde på ble vi kjent med noen andre turister fra Bankok i Thailand. De valgte bønnerop over partymusikk, og byttet rom i løpet av oppholdet for å få sovet bedre. Vi kom i prat under frokostserveringen den nest-siste dagen, og etter at de hadde kommet over den umiddelbare skuffelsen over at vi ikke skulle til Thailand i løpet av reisen vår, så ble vi bestevenner. Hver gang vi møttes etter dette, i trappen, gangen eller resepsjonen, så var det obligatorisk klem og bilde. Da vi reiste fulgte de oss ut, ventet på Grab-taxien med oss og filmet oss mens vi kjørte av gårde. Vi følte oss litt som kjendiser, uten av vi helt visste hva vi var kjente for. Deres overveldende åpenhet, høflighet og gode humør, gjorde at vi måtte erkjenne at vi skulle ha reist til Thailand også. 

Men ferden gikk videre, og nå var tiden kommet for det siste endestestoppet i Malaysia: ferieøyen Langkawi. Den opprinnelige planen var å ta ferjen, men siden vi ikke kunne finne noen ledige billetter, ble det heller en opp og ned flytur på 40 minutter. Planen for Langkawi var ren avslapping. Her skulle få slappet av ved bassengkanten, se på solnedgangen fra stranden og ikke stresse med å krysse av de ulike "must see" stedene øyen hadde å by på. Vi var begge nådd en punkt nå, der vi begynte å bli litt reisetrøtte. Vi var lei av å pakke ut og pakke ned og reise videre fra sted til sted, uten å føle at vi hadde overskudd til å faktisk oppleve stedene vi var på. Det ulike attraksjonene opplevdes ikke like spennende lenger, fordi mye begynte å ligne på hverandre. Hjemlengselen var også å til å føle på. Disse følelsene har kommet litt i bølger, men ved å ta de på alvor her - og virkelig gjennomføre en dopamin- detox, så vil vi klare å gjenskape reisegnisten igjen. Og det synes vi vi lykkes med. Etter fire dager på hotellet var vi klare for å komme oss ut. Og bare se hvilke skatter som lå og ventet på oss!

Gondolbane opp til Sky bridge. 

Flott utsikt på veien!

Inni i gondolen.

På toppen!
Langkawi Sky bridge.
Kjent for å være en av verdens lengste hengebru med en sving, og det føltes på ingen måte utrygt.

Viktig å ta bilde av å ta bilder. 

Hyggelig område der gondolbanen startet fra. 

Datarang Lang - eagle square. Ørn er symbolet for øyen. 

Strendene på Lankawi er virkelig flotte. 

Nydelig solnedgang. 

Dessverre der det veldig mange maneter på Langkawi, og de har også en av verdens høyeste forekomster av den livsfarlige Box Jellyfish som to svenske turister de seneste årene har død av. Siden vi skjønte at maneten siktet seg ut på skandinaviske turister, holdt vi oss unna vannet og badet kun i svømmebassenget på hotellet. 

Det var i alle fall stor enighet, om at det var godt at vi kom oss ut og fikk se øyen. Malaysia har vært et flott land å besøke med deres rike historie, store mangfold, god mat og vennlige mennesker. På hotellet vi bodde kom vi hver dag i prat med den åpne og varme renholderne som hver dag lurte på om vi ville ha vasket rommet. De dagene vi ikke hadde behov for romvask, fylte hun heller hendene våres opp med vannflasker og teposer, fordi hun hadde sett at det gikk det mye av. 

Malaysia har vært et sted for mange opplevelser og rikelig med avslapping. Kort sagt, en optimal ferie. Nå er det siste etappe som venter. Taiwan neste!